– Jeg er mest redd for steinene
Denne gangen er det regnet som får politiet i Järva i Stockholm til å søke ly. Noen ganger er det langt verre ting.Foto: Torkjell Trædal

– Jeg er mest redd for steinene

Dennis og de andre ansatte i Järva-politiet i Stockholm er vant med å kunne bli angrepet når de er ute på jobb.

– I kveld skal vi stoppe de kriminelle. De vanlige, gode innbyggerne får heller dra hjem med en beskjed om å fikse frontlyktene sine. Det er ikke de vi skal stoppe.

Christoffer Bohman er klar på hva som er hensikten med kveldens trafikkontroll. På politistasjonen i Solna i Stockholm, er rundt 30 politifolk samlet til parole. Her holder lokalpolitiet i Järva, som omfatter blant annet de belastede bydelene Hjulstad, Rinkeby, Kista og Tensta i Stockholm, til. I kveld har de også med seg trafikkpoliti og ansatte i kronofogden, som driver inn gjeld for staten.

– Noen kommer til prøve å stikke fra oss. Men vi skal være mange. Vi skal eie Tensta, er den kontante beskjeden fra Bohman.

Planen er å stenge gatene og lede all trafikken inn til to kontrollposter. Der stiller politiet mannsterke når de undersøker biler og ser etter kjenninger. Å ha 30 politifolk på jobb for å kunne kontrollere biler på to steder høres voldsomt ut, men i Tensta kan det være nødvendig. Her risikerer nemlig politiet ofte å komme i undertall.

– Aksjonen i kveld er et ledd i arbeidet med å normalisere politiets tilstedeværelse i disse områdene. Det er ikke alle ansatte i trafikkpolitiet som ønsker å dra dit uten at vi fra lokalpolitiet er til stede. Skal du gjøre inngripende virksomhet i visse gater, er det bra å være flere. I noen gater jakter du ikke en bil hvis man bare er to. Du eier ikke den situasjonen og de kan være flere enn oss. Så vi må finne andre måter å jobbe på. I kveld er det rolig og vi lar de komme til oss, forteller Bohman til Politiforum.

Steinkasting, vold og trusler

At politifolk utsettes for alvorlig vold, er vanligere i Sverige enn i Norge. Det siste året har politifolk blitt utsatt for til dels ekstreme angrep. I mai fikk et sovende politiektepar steiner kastet gjennom vindusrutene hjemme i sin egen leilighet nord i Stockholm. I Botkyrka utenfor Stockholm ble en håndgranat ble kastet mot en politibuss i august i fjor. Bussen var heldigvis forsterket og de de fire politifolkene klarte seg uten fysiske skader. De lider imidlertid av psykiske problemer etter angrepet, melder svenske Polistidningen.

– Jeg er mest redd for steinene
Christoffer Bohman og kollegene har opplevd steinkasting, vold og trusler i tjeneste. De tar sine forhåndsregler når de er på tjeneste i de farligste områdene.

Dette er de mest ekstreme tilfellene og noe som heldigvis rammer få politifolk. Steinkasting og vold er derimot forholdsvis vanlig i deler av Sverige. Blant annet i Järva-området, der Politiforum besøker lokalpolitiet.

Regnet bøtter ned over blokkbebyggelsen i Tensta, når de mange politibilene rykker inn i bydelen for å sette opp sperringer og sjikaner i veibanen. En av betjentene som er med er Dennis Larsson. Den unge politibetjenten har jobbet i ytre tjeneste i Järva-politiet i litt over et år. Han forteller at han og kollegene er vant til det norsk politi trolig vil betegne som ekstreme arbeidsforhold.

– Vi har blitt utsatt for steinkasting i bil og til fots. Det kan være ti til femten personer mot to til fire politifolk. Venner av de vi pågriper forsøker nesten alltid å frigjøre dem. Det er mer en regel enn unntaket. Det blir vold og trusler, forteller Larsson.

Angrepene mot politiet kan komme i perioder. Tidvis kan det være daglig steinkasting i tre-fire-fem dager. Så kan det være noen uker uten.

– At det kommer en stein flyvende som bommer på oss eller treffer taket på bilen, er blitt ganske normalt. Man skriver ikke alltid anmeldelser på det lenger, sier Larsson.

– Har dere blitt skadet?

– Steinkasting har ingen blitt skadet av den siste tiden. Men så hender det at noen får en knyttneve eller blir dyttet over ende. Det er litt flaks at ingen har blitt skadet. Steinkastinga er jo rettet mot oss. Får man det i hodet, så kan man jo bli skadet.

– Er du redd?

– Steinene er det mest ubehagelige. Vi har ikke andre våpen enn pistol når vi er lenger unna enn seks meter og peppersprayen ikke kan brukes. Så jeg er redd for hva som kan skje fra avstand. Jeg har tenkt på om vi kanskje kunne hatt noen ikke-dødelige våpen i de tilfellene. Bean-bags for eksempel. Slagsmål kan vi jo besvare med batong eller pepper.

Tar sine forhåndsregler

På politihuset i Solna jobber Joakim Lindell som operativ koordinator. Det betyr at han har oversikt over politiets hender og føtter i området. Og han har oversikt over hva de utsettes for.

– Det er mye. Det er ofte uro på stedet når vi griper inn. De kriminelle har høy lojalitet til sine kompiser. Det må politiet lære seg og de må være på tærne.

Når Politiforum besøker stasjonen i slutten av september, forteller Lindell at politiet er truffet av stein to ganger så langt i år. Steinkasting skal kodes som forsøk på grov mishandling.

– Det er mye som kan kodes som det, og hver uke, to til tre ganger i uka, har vi sånne hendelser. Det kan for eksempel være forsøk på å kjøre på politi med moped eller bil.

I september var det registrert 25 tilfeller av vold mot politifolk i området. 16 ganger var det registrert om såkalte «upplopp» mot politiet – voldsomme handlinger minst ti personer går på politiet.

Situasjonen gjør at politiet tar sine forhåndsregler. Politimannen Larsson forteller at de som jobber i nærpolitiet og med forebyggende har arbeidsmåter å håndtere situasjonene på.

– Annet politi som kommer utenfra har ikke samme taktikk når de skal bistå. Da kan det bli misforståelser.

– Hva slags taktikk er det snakk om?

– Det kan at være hvis to politifolk går inn for å pågripe noen, så vil de andre politifolkene fokusere på de andre rundt. Vi inntar broer og bakketopper for å unngå at noen kaster stein ned på oss. Derfor vil helst være mange når noen skal pågripes. Det er ressurskrevende. Og derfor ønsker også politiet å normalisere at politiet er til stede i områdene, sånn at for eksempel trafikkpoliti kan drive sine egne kontroller.

– Får dere oppfølging?

– Vi får mental oppfølging. Gruppesjefene er trent opp til å ta samtaler med oss. Sånn er det alle steder i landet. Sikkerhetsmessig jobbes det med å forsterke ruter og sånt på biler. Vi har hørselsvern mot knallskudd. Ledelsen kjenner jo til problemene og forsøker å gjøre det de kan for sikkerheten.

– Den bussen de kastet en granat mot i Botkyrka, det virker så ekstremt?

– Ja, det er ekstremt. Av og til går det rykter om at det skal skje her, men det har ikke skjedd, sier Larsson.

– Jeg er mest redd for steinene
Bydelene Tensta og Rinkeby har fått et dårlig rykte. Og politiet har problemer der - men det er langt fra så farlig som mediene framstiller det.

– Kriminelle som står bak

Hvem står bak politiangrepene i bydelene Larsson og kollegene opererer i? Først og fremst er det kriminelle, mener Larsson.

– De som lever av kriminaliteten er kjernen. De som lever av ran, innbrudd og narkotika. De vil ha rom for å kunne fortsette med den virksomheten. Så finnes det nok noen ungdommer som gjør ting på oppdrag for dem, og noen unge som bare henger seg på.

Han får støtte hos sjefen Christoffer Bohman. Han avviser at områdene er utrygge å være i for vanlige folk.

– Hvis man bare leser disse historiene i avisene, så tror man jo at Tensta og Rinkeby er livsfarlige områder. Men det er det ikke, jeg tar med meg familien dit i helgene. Men det er klart at hvis det er bråk, politiet kommer og stein kastes, så kan det ramme andre, forklarer Bohman.

Kveldens aksjon er en del av et prosjekt der politiet sammen med kronofogden beslaglegger verdier fra kriminelle.

– Vi har et problem i disse områdene der innbyggerne kjenner utrygghet på grunn av narkotikasalg. Det fører til oppgjør mellom kriminelle, som rammer tredjeperson og gjør området utrygt. Nå jobber vi veldig med å stoppe de som ødelegger i bydelen. Da må vi være mange.

Bilbranner er et fenomen som får mye oppmerksomhet i svenske byer og forsteder. Etter at politiet i større grad beslagla bilene til de kriminelle som skyldte penger, har antallet bilbranner blitt redusert i Järva.

– Ofte kjører de kriminelle «målvaktsbiler». De vil ikke eie kjøretøy selv, så derfor kjører de leiebiler eller lånte biler isteden. I år har vi beslaglagt 500 målvaktsbiler. Da stuper også antall bilbranner. Det er lettere å tenne på andre sine biler i frustrasjon, enn sine egne, forteller Bohman.

Det voldsomme regnet gjør kvelden i Tensta til en behagelig kveld for politiet. De søker ly under trærne når bilene lar vente på seg. Få beveger seg utendørs i høstmørket. Alt tyder på aksjonen blir rolig for Dennis Larsson og de andre politikollegene.

– Men vi slapper ikke av i vårt område. Hendelser kan oppstå fort. På 20-30 sekunder kan ting eskalere. Vi må være på vakt. Det er slitsomt.

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)