«Hva skjer i natt?» kan arrestforvarer Irene Vinje ofte tenke. Hun har jobbet i politiet i Telemark i 17 år, og før det i flere ulike fengsler i Kriminalomsorgen.

Vinje, som er utdannet fengselsbetjent, beveger seg med lette steg over det sterile gulvet mellom celledørene.

Når noen blir innbragt til arresten av politikollegaene, kan det hende hun vet hvem det er som må tilbringe noen timer eller døgn her. Vinje har god oversikt over miljøer og gjengangere. Noen ganger er noen bare ensomme og trenger en prat, andre ganger må hun irettesette.

– Jeg er veldig glad i jobben min, og føler jeg kan gjøre en forskjell. Men jeg føler meg usynlig i egen etat, sier hun.

Vinje forteller at omtrent 30 til 40 prosent av turnusen hennes baserer seg på at hun er den eneste arrestforvareren på jobb.

– Under sommerferieavviklingen i fjor hadde jeg 13 vakter på tre uker, hvorav 11 vakter var alenevakter.

Oppstår det en situasjon der hun trenger hjelp, er neste person lederen av felles straffesaksinntak (FSI), som sitter i den andre enden av bygget i etasjen over henne.

Om noen av de innsatte forsøker å skade seg selv, for eksempel ved forsøk på kutting og strangulering, er hun nødt til å få tak i FSI-lederen før hun kan gå inn i cella. Skal hun åpne døra, må de være to for å ivareta sikkerheten.

Frykten er at innen begge er på plass, kan det ha oppstått alvorlig skade hos den innsatte – eller verre.

Kuttekniv i beltet

I uniformen bærer Vinje en kuttekniv. Den bruker hun om innsatte forsøker å kvele seg med teppet eller klærne sine, og trenger å komme seg løs raskt. Kniven er relativt liten, og må alltid være lett tilgjengelig om den skulle trenges når arrestforvareren er på jobb. 

Vinje sier at den er gull verdt, men samtidig frykter hun at hun ikke skal klare å oppdage at noe slikt er i ferd med å skje. 

Eller at hun kommer for sent inn for å hjelpe og få kontroll.

– Det kan være en skjortearm, sokk eller BH. Når du har opplevd en slik episode, og hjelpen er langt unna, da er sekundene lange, forteller Vinje.

På natta jobber hun, som mange andre arrestforvarere på politistasjonene i Norge, alene. 

Det samme i helger eller på røde dager. Det er arrestforvarerens ansvar å passe på at den innsatte puster normalt, blir tilbudt mat, får juridisk riktig behandling og får ivaretatt sine rettigheter.

Hva den innsatte trenger, kan være så mangt. Men Vinje forteller at det er tøffere nå enn før, for de som sitter bak lås og slå er ofte både rusede og psykisk syke, gjerne i kombinasjon. De kan gli inn og ut av psykose, og det er slett ikke sikkert personen er syk nok til å legges inn.

Måten de reagerer på å bli innlåst på, kan være banking og skriking. Støyen slår i betongveggene i cellegangen, og gjør at det tar lang tid å skru av hodet når hun kommer hjem igjen fra jobb.

– Man kommer ikke unna for å ta en halvtimes pause. Hele kroppen er i beredskap og den kan være lenge i beredskap både før, under og etter alenevakter, sier Vinje.

Ikke krav om to på jobb

Slik arrestinstruksen står i dag, er det krav om at «den enkelte arrest skal være bemannet med det antall ledende arrestforvarere og arrestforvarere som ut fra arrestens størrelse og belegg er nødvendig av hensyn til forsvarlig drift, sikkerhet og ivaretakelse av arrestantene».

Det er altså ikke krav om å være to arrestforvarere på jobb, hvis man ser bort ifra vaktsjefen på huset. I Skien har politimannen Ole Jørgen Lund jobbet som vaktsjef, eller FSI-leder som det også heter, i omtrent fem år. 

Han forteller han kompenserer med å være nede i arresten til han får bistand fra politipatruljene, om de trenger å være flere tilstede. 

Pandemien har kanskje endret litt trykket i arresten, tenker han. Han føler det var fullere i helgene før. 

Likevel, det er nok å gjøre:

− De som kommer inn er ofte en kombinasjon med rus og psykiatri. Vi føler noen ganger at vi skal være helsearbeidere uten at vi er det, så vi er veldig opptatt av at de som kommer hit, dersom behov, skal få snakke med en lege. Når du er en vaktleder oppe og det er seks stykker nede som du ikke vet hva har fått i seg på forhånd, da er det fint med en kvalifisert person, sier han. 

Ifølge lederen for geografisk driftsenhet (GDE) i Telemark, Dag Størksen, er det politistasjonsbygget som setter en del begrensninger for plasseringen av FSI-lederen.

Han forteller han ser poenget med at plasseringen ikke er optimal, men at det er en kompleks problemstilling med mange behov som skal tas hensyn til.

- Vi har et bygg som ikke er bygd med tanke på den organisasjonsstrukturen som er i dag, så vi har plassutfordringer med antall kontorplasser i forhold til behov. Og så er det ønsker om at folk har nærhet til hverandre. Men jeg ser at det ikke er den mest optimale løsningen, men absolutt innenfor med tanke på avstanden til arresten, sier han.

Når det gjelder at arrestforvarerne jobber alene, ser han at dette heller ikke er optimalt, men at ressursene GDE-en har er begrenset.

− Det henger sammen med den situasjonen politiet er i. Vi har hatt denne bemanningen i arresten de siste årene, og det er tilsvarende i Vestfold og Buskerud. Vi har skånet arresten for nedbemanning, og det er gjort tiltak for situasjonen de står i. Dette følges opp, sier han.

Størksen forteller de heller har måtte gjøre kutt andre steder i organisasjonen. I tillegg har arrestforvarerne fått en halv stilling ekstra for en tid tilbake.

− Hvis vi skulle oppbemannet i arresten ville det gått på bekostning av andre ting, legger han til.

Mer Råskap

Det finnes ennå ingen ferdig statistikk over arrestanter fra 2023, sier Politidirektoratet (POD). 

Men ifølge politiets årsrapporter om arrestforhold, ble færre personer arrestert og tatt med til arresten i 2022 enn før pandemien. Tallene meldt inn i politiets avvikssystem Synergi forteller imidlertid også en annen historie.

De siste fire årene har antall «uønskede hendelser» i politiets arrester steget fra 144 til 259. 

Slike hendelser er ofte alvorlige, og kan handle om selvskading og selvmordsforsøk. Selv merker arrestforvarer Vinje en stor forskjell fra da hun begynte i jobben for 17 år siden.

– Klientellet har endret seg kraftig. Før var det alkoholikeren eller tyven. Nå er det flere personer under 18 år, mer vold og psykiatri. Det er mer rått det som kommer inn, og de er ikke så lett å lese, sier hun. 

Om den innsatte ikke roer seg, begynner å kikke seg rundt på cella eller under madrassen, og begynner å rive i pleddet de får utdelt, skjerpes sansene.

– De rivelydene har plaget meg i ettertid, sier arrestforvareren. 

For Vinje har magefølelsen og erfaringen hun har med seg, mye å si for avgjørelser hun tar på jobb.

Et eksempel er når noen trenger å få legebesøk, og om personen er for syk til å sitte innelåst.

Jobben starter allerede før den innsatte har kommet frem til arresten. Vinje lytter og følger hele tiden med på sambandet for å være mentalt forberedt på det som kommer inn, og hva slags person det er snakk om.

Trengs det flere politibetjenter for å få personen i arresten, er hun spesielt bekymret for hva som skjer når de har dratt ut igjen, og hun sitter igjen alene.

I fjor høst, etter et oppdrag fra Kriminalomsorgsdirektoratet, presenterte konsulentselskapet Rambøll en kartlegging av den psykiske helsen og arbeidsbelastningen for de ansatte i Kriminalomsorgen. 

Der kom konsulentselskapet frem til 21 forslag til forebyggings- og håndteringstiltak som kan bidra til å redusere belastningen for de ansatte.

Rapporten viser at en høy andel av ansatte utsettes for trusler, hets og vold. To av tre har også opplevd, eller vært vitne til, at en innsatt eller domfelt har begått selvmord eller forsøkt å gjøre det, skriver Rambøll.

Mer penger til flere personer på jobb, samt rutiner for oppfølging av de ansatte etter en alvorlig hendelse, er noen av tiltakene.

Overlapp mellom vakter halvert

I Vestfold i Sør-Øst politidistrikt, forteller tillitsvalgt Janne-Mari Udnes ved arresten i Tønsberg at de nå har endret turnus. Dermed har overlappen mellom vaktskiftene gått fra en halvtime til et kvarter, noe som fører til kortere tid til å prate med neste person som kommer på vakt. 

I likhet med Vinje i Skien, jobber også Udnes store deler av turnusen alene.

– Alle nattevakter, helgevakter og røde dager er alene. Og om noen er syke når vi eller er to eller flere på jobb, blir ikke dette dekket opp, forteller hun fra sofaen hjemme.

For noen dager siden sa det nemlig stopp. Symptomene kom gradvis, men ble sterkere og sterkere. Nå er hun sykmeldt og trenger å få jobben på avstand før hun klarer å komme tilbake.

– Jeg tar lett til tårene når folk spør hvordan jeg har det. Jeg føler meg kvalm og  stresset, og jeg grudde meg til jobb på grunn av klientellet der.

Udnes sier at hun håpet cellene i arresten stod tomme når hun skulle på jobb. Slik kunne hun kanskje hente seg inn litt. Som Vinje forteller hun om de samme tendensene blant dem som havner på cella, med mye rusede og psykisk syke personer.

Forholdene på jobben gjorde at søvnen til Udnes etter hvert ble dårligere, og til slutt var all energien borte. Nå føler hun seg blytung når hun våkner om morgenen, og kroppen er i beredskap.

Arresten er full av lyder, lukter og syn som for andre er en så unormal oppførsel man kan tenke seg. Men for Udnes og de andre arrestforvarerne er dette hverdagen.

Det arrestforvarerne kaller strangulering, er ifølge den tillitsvalgte langt fra uvanlig. Udnes forteller hun kan føle seg litt avstumpet av alle episodene i arresten, fordi det skjer stadig vekk. 

Vanligvis liker hun jobben sin, men summen av krevende innsatte og flere arbeidsoppgaver gjorde at hun følte hun ikke strakk til. 

En samtale med samboeren fikk henne til å skjønne at noe ikke stemte med helsa lenger.

Hun måtte avbryte samtalen og si det som det var.

– Jeg føler meg så mislykket! Mislykket fordi jeg ikke greier å mestre livet både på jobb og privat, forteller hun.

Hjemme ventet to små barn når arbeidsdagen var over. Samvittigheten over å ha lagt igjen alle krefter på jobb, føltes kvelende. Den nye turnusen gjør jobben enda tøffere, mener hun. 

Og hun forteller hun aldri har hatt en debrief etter en alvorlig hendelse etter at hun begynte i politiet. Men om de hadde vært to og ikke alene på jobb, hadde belastningen blitt mindre, tror hun.

– Man går i et miljø hele tiden og får ikke prata så mye om ting, og når man er veldig sliten er det kun den viktigste informasjonen som kommer fram gjennom overlappen, sier hun.

Frykten for at noe fatalt skal skje på hennes vakt har til tider vært tung å bære.

– Vi er ansvarlige for å sjekke om folk puster og er i live på cella. Noen ganger tenker jeg at det er flaks at det ikke har skjedd alvorlige hendelser. Hvis man er flere, har man i hvert fall hjelp i hverandre, legger Udnes til.

GDE-leder: Arrestforvarerne bistår oftere

Lederen for den geografiske driftsenheten i Vestfold, Øystein Holt, bekrefter at turnusen for Vestfold ble endret i august, og at overlappen mellom vakter har blitt halvert fra 30 til 15 minutter. 

Turnusen ble først testet i en prøveperiode.

– Det ble oppfordret til å føre overtid for å dokumentere at det ikke er tilstrekkelig tid til overlapp. I møte med fagforeningen, tjenestekontoret og avsnittsleder arrest i oktober/november, forelå det lite dokumentasjon på at det er skrevet overtid for manglende tid til overlapp. Det er derfor ikke gjort noen endringer igjen, da det ikke ansees behov for det, skriver Holt i en e-post til Politiforum.

Han beskriver overlapp mellom vakter som dobbel arbeidskraft, men som anses nødvendig for å gi informasjon, overføre oppgaver og sette neste vaktsett i stand til å videreføre det arbeidet som er i gang.

– Det er naturlig at denne settes til så kort som nødvendig. Ved enhver evaluering av turnuser skal det gjøres vurderinger i forhold til dette, skriver Holt videre.

I tillegg til den eller de som er på jobb i arresten, er det alltid en vaktsjef som er politiutdannet i tillegg.

– Ofte kan det være to arrestforvarere og en vaktsjef på jobb i Vestfold, legger Holt til.

Han mener arrestforvarerne ikke hjelper politipatruljene, men avlaster dem.

– Arrestforvarers oppgaver er først og fremst å føre inn og ta imot i arrest, se etter arrestanter som sitter på celler, og så videre. De skal primært ivareta arrestantene. Men hos oss blir de også brukt til å bistå i transporter av arrestanter, til å overta pågrepne ute, forkynnelser av stevninger, innkallinger til soning, forelegg, med mer. Disse oppgavene er også arrestforvarer godkjent for å gjøre. Det anses ikke for å «hjelpe» politipatruljene, men som naturlige oppgaver som de kan avlaste politipatruljene med når de har ledig kapasitet, skriver Holt.

Ifølge GDE-lederen har disse oppgavene blitt utført mer av arrestforvarere i det siste enn tidligere når politikapasiteten var bedre.

– Vil du si det er mer behov det siste året enn tidligere med avlastning av politipatruljene?

– Som dere har omtalt i flere artikler er politibemanningen redusert det siste årene og dette har også skjedd i GDE Vestfold. Det er da naturlig at vi ser om sivilt ansatte, eller her arrestforvarere, kan gjøre noen flere av de oppgavene som ikke krever politifaglig kompetanse eller utdanning.

Ny instruks foreslår to på jobb 

Den 2. februar gikk fristen ut for å komme med innspill til en ny arrestinstruks som skal gjelde for hele landet. Instruksen som foreslås, skal blant annet forsøke å ivareta påpekt kritikk fra tilsynsorganer og organisasjoner som Sivilombudet, Barneombudet, Advokatforeningen, Spesialenheten for politisaker og Europarådets torturkomité.

I forslaget står det også at det ikke er lov å lage egne lokale instrukser som er i strid med dokumentet.

Videre foreslås det følgende:

«For å kunne ivareta arrestantens liv og helse på en tilfredsstillende måte, skal det alltid være minst to tjenestepersoner inne i arrestlokalet når situasjonen gjør at det er mulig med fysisk kontakt mellom politiet og arrestanten og/eller mellom arrestanten og andre arrestanter.»

Seksjonssjef Torgeir Haugen i POD forteller at dette er gjort både for å sikre at arrestantene og deres rettigheter skal kunne bli ivaretatt på en god måte, men også for å sikre sikkerheten til tjenestepersonene og andre arrestanter i lokalet, og muligheten for å bevitne forhold som en forvarer utfører i arresten.

– For mindre lokasjoner kan dette både være arrestforvarere eller andre tjenestepersoner som har oppgaver i arresten, eller tjenestepersoner som kan tilkalles ved behov for å utføre arrestoppgaver. 

Enkelte politidistrikter har allerede dette som et krav i arresten. Til sammenligning er det krav til to tjenestepersoner i en full operativ politipatrulje, sier han.

Det er også foreslått at det ikke lenger skal være krav til at vaktsjefen i arresten skal være politiutdannet. Flere krav til utformingen av cellene der de innsatte oppholder seg, skal forhåpentlig vis føre til en endring i positiv retning når det gjelder adferden til de innsatte, håper POD.

Fra kulepenn til journalføring

Kravet til dokumentasjon har endret seg markant siden Irene Vinje begynte i arresten.

– Da jeg startet dokumenterte vi ingen ting, vi hadde kun en penn og skrev OK hver halvtime, mens nå er det journalføringer som er veldig detaljerte. Man skal skrive om en person har fått mat og spist. Det er veldig bra, men det er ikke mer bemanning sett opp mot de de påleggene vi har. Så er det en mentalt slitsom jobb. Noen skjønner nok ikke hvor mentalt tungt det er, sier Vinje.

Selv føler hun det er vanskelig å forklare hva en arrestforvarers hverdag er.

– Hverdagen er utrolig regulert, da man hele tiden jobber etter instruks. Man har arresttilsyn hvor alt man gjør mer eller mindre blir gjennomgått helt til detaljnivå, sier hun.

I den foreslåtte instruksen er det også tatt inn ytterligere presiseringer til generelle krav til føring i arrestjournalen.

– Arrestjournalen er viktig både for å dokumentere hva som skjer med arrestanten, men også i kontrolløyemed i forhold til diverse tilsyn og Spesialenheten for politisaker, samt i forhold til statistikk, som blant annet etterspørres av Politiforum, sier seksjonssjef Haugen i POD.

Men politiets hovedverneombud Audun Buseth ser med bekymring på at det kan bli et gap mellom krav og rutiner som beskrives i instruksen, og de faktiske forhold som gjør det mulig å utføre arbeidsoppgavene som følger med.

Synergi-tallene skaper også bekymring.

– Tallene dere har innhentet viser at det er hendelser i arresten som må tas på alvor. POD reviderer arrestinstruksen i disse dager. Der beskrives en rekke krav og arbeidsoppgaver som må gjøres for å sikre en forsvarlig drift av politiets arrester. Det omfatter blant annet at direkte møter med arrestantene ikke skal være alenearbeid, og at det skal være kompetent personell

tilstede. Det er veldig bra, sier han.

Likevel forteller Buseth om et stort ansvar som hviler på arrestforvarerne på jobb.

– Dersom de opplever at kravene til alt som skal gjøres ikke står i forhold til den reelle bemanningen og muligheten til utføre arbeidet riktig og sikkert, kan det bli en helsebelastning. I tillegg kan dårlig bemanning øke sannsynligheten for hendelser, som i gitte situasjoner kan få dramatiske konsekvenser for innsatt og ansatt, frykter hovedverneombudet.

Han legger til at det trengs et sterkt fokus på tilstrekkelige ressurser og rammer for arbeidet i politiets arrester.

– Det omfatter tilstrekkelig bemanning, nødvendig opplæring og trening, gode fysiske arrestlokaler som tar hensyn til arrestantene og politiansatte som har sin arbeidsplass der. I tillegg må det være gode rutiner for oppfølging av arbeidstakerne etter hendelser, sier han.

Nettopp det å bli fulgt opp etter hendelser er noe Irene Vinje savner. Hun undres hva slags hendelser som er ille nok til å snakke ordentlig om det etterpå. For arrestforvarerne er det unormale blitt normalt, sier hun.

– Vi vet faktisk ikke hvor terskelen er for når vi har behov for dette. Men i det man har avverget en strangulering på cella, patruljen tar vedkommende med seg til lege og man har kontroll på situasjonen, så blir man sittende igjen alene og ta innover seg «hva skjedde nå»?