I evalueringen av en utprøving av kvitteringsordning i Oslo politidistrikt, gjennomførte jeg feltarbeid blant polititjenestepersoner i patruljeseksjonen ved Enhet sentrum, UEH og Operativ utlending. Jeg studerte blant annet politiets kontrollpraksis.

I politiutdanningen er en forklarende tilnærming – å begrunne bakgrunn for kontroll og gi den kontrollerte informasjon om hva som skjer – et ideal, og forskning har vist at tilnærmingen også verdsettes i patruljearbeidet. Data fra evalueringen viser også at idealet står sterkt; alle vi snakket med sier at det å forklare årsak til kontroll er viktig.

Men her er det stor variasjon; en del var flinke til å forklare, de var grundige og de var konkrete. Andre ga «tynnere» forklaringer. Noen ga ikke forklaring på kontrollen før den kontrollerte selv spurte, og selv da kunne forklaringen være knapp og lite overbevisende.

Men hva gjør en forklaring god og hvorfor er det ekstra viktig i politiets møter med minoritetsungdom?

Konkret og lettforståelig

I tilfeller der patruljene informerer om årsak til kontroll, viser så å si ingen eksplisitt til hjemmelsgrunnlaget. Det mest typiske er at de gir en konkret og lettforståelig forklaring, eksempelvis ved å si at «vi ønsker å snakke med deg fordi det har vært melding om...». 

Sånn jeg ser det, øker en slik konkretisering, der de oversetter hjemmelsgrunnlaget til et lettforståelig språk, troverdigheten i forklaringen.

Et annet grep som øker troverdigheten, er grundighet i forklaringene. Jeg ser også eksempler på at tjenestepersoner både viser til konkrete holdepunkter for hvorfor de stopper noen – eksempelvis «vi leter etter noen med oransje joggesko, og det har du» – og at de beklager når de har kontrollert feil person og også beklager måten de utførte kontrollen på, dersom de «gikk litt hardt inn». 

Grundighet i begrunnelse, og det å vise respekt, kan bidra til at kontrollen oppleves mer legitim.

Samtidig utgjør kontroller av personer som likner på eller passer et signalement på en mistenkt en generell utfordring. I slike situasjoner gir politiet gjerne begrenset informasjon, og den kontrollerte får strengt tatt ikke en fullgod forklaring på hvorfor de blir kontrollert, utover at de likner på noen politiet ønsker å komme i kontakt med.

Mine data inneholder også andre eksempler på situasjoner som kan utfordre legitimiteten i kontrollene, og som det er viktig med bevissthet rundt.

Hva utfordrer legitimiteten?

Jeg vil her løfte fram noen eksempler på kontrollsituasjoner som kan svekke legitimiteten og tilliten til politiet.

I noen tilfeller er det politifaglige grunner til ikke å gi en grundig forklaring på hvorfor man ønsker å stoppe noen, eller politipatruljen ønsker å vente med å gi en forklaring. Det kan være politiet ikke ønsker å gi for mye informasjon (eksempelvis for å beskytte melder), eller at politiet er nødt til å få en bedre forståelse av en situasjon ved å snakke med ulike parter før de gir en mer omfattende forklaring. 

Slike situasjoner kan gi en opplevelse av at kontrollen ikke er berettiga, fordi forklaringen enten er veldig «tynn» eller den kommer på et seint tidspunkt.

Jeg mener ikke her at politiet skal endre praksis, og at politifaglige grunner skal legges til side. Men det er viktig at patruljene er bevisst på at mangelfull informasjon også får konsekvenser – det kan for eksempel gjøre at det sås tvil om årsak til kontroll hos den kontrollerte. 

Det er derfor viktig at de finner måter å kommunisere på som likevel gjør at den kontrollerte opplever å få noe informasjon, eksempelvis ved å forklare mer om hva patruljen foretar seg.

I tilfeller der politiet ønsker å kontrollere en person de har politifaglig grunn til å kontakte, har de også anledning til å kontrollere de vedkommende er sammen med – så lenge det er politimessig formålstjenlig å finne ut hvem de andre personene er.

Politiet kan også foreta kontroller av personer som befinner seg på et belasta sted, der det er kjent at det begås kriminalitet. Dette gir politiet relativt vide hjemler til å gjennomføre personkontroller. 

Slike personkontroller kan gi en opplevelse av å være vilkårlige og ikke-legitime, og da særlig fordi det vil være vanskelig for tjenestepersonene å gi en grundig forklaring på bakgrunnen for kontrollen, fordi logikken bak slike kontroller gjerne blir at man er «guilty by association».

Det er i slike situasjoner få konkrete holdepunkter som kan brukes inn, og forklaringen vil dermed framstå «tynn» og lite overbevisende. 

Manglende troverdighet kan gi grobunn for en opplevelse av kontrollen som illegitim, eller at den baserer seg på etnisk profilering.

«Tynn» forklaring

En annen inngang for personkontroll som også kan framstå som lite troverdig for de kontrollerte er veitrafikklovens § 10, som gjerne omtales som en «rutinekontroll», der fører av bil må vise fram førerkort og vognkort. I de feltobservasjonene jeg har gjort er det særlig patruljer ved Operativ utlending som bruker dette hjemmelsgrunnlaget.

Når de stanser et kjøretøy, er det gjerne med utgangspunkt i denne hjemmelen, samtidig som de i samtalen med den kontrollerte gjør en vurdering av om de også skal foreta en utlendingskontroll. I slike situasjoner, framstår ofte det patruljen sier om årsak til kontroll «tynt». 

Å si «dette er bare en rutinekontroll» framstår ikke alltid som en overbevisende forklaring, når man ser på hvordan den kontrollerte responderer.

Jeg har samme inntrykk fra tidligere feltarbeid i patruljetjeneste, der veitrafikkloven – slik jeg forsto det – ble «brukt som inngang» for å vurdere om det også var grunnlag for ytterligere inngrep. 

For personer med minoritetsbakgrunn kan en «tynn» forklaring om rutinekontroll antakelig framstå som lite troverdig, noe som kan føre til en opplevelse av at politiet finner på en forklaring og at årsaken til kontroll egentlig er basert på fenotypiske trekk (etnisk profilering).

Det er behov for at man innad i politiet diskuterer hvordan slike situasjoner kan håndteres så den kontrollerte ikke opplever kontrollen som vilkårlig. Et slikt bevisstgjørings- og kommunikasjonsmessig arbeid er særlig viktig for å kunne redusere minoritetsungdoms opplevelse av etnisk profilering eller overdreven oppmerksomhet fra politiet.

Brødtekst