FJELLET

SOM

RASTE

Tekst og video: Ådne Sinnes
Layout: Torkjell Trædal
Bilder: Inge Meløys egne bilder fra Nepal


Lørdag 25. april er en fysisk tung dag. En norsk ekspedisjon bestående av seks nordmenn og fire nepalske sherpaer nærmer seg leir 2, 6500 meter over havet. Det går sakte i den tynne luften. Dette er siste stopp før det legendariske Mount Everest skal bestiges.

Gruppens leder, Inge Meløy, politimann og lærer på Politihøgskolen, går midt i rekken. Dalen han står i er omkranset av fjellene Nuptse på høyre, Lhotse i front, og målet, Mount Everest, på høyre. Ett par hundre meter før leiren går gruppen av breen, og over på en morenerygg.

Da skjer det.

FAKTA
Jordskjelvet i Nepal

  • Over 8000 omkomne er bekreftet og 19 000 skadde etter jordskjelvet som inntraff 25. April. 2015.
  • Jordskjelvet, målt til 7,8 på Richters skala (tilsvarende 32 Hiroshima-bomber), er den verste naturkatastrofen som rammer Nepal på over 80 år.
  • Raset i Mount Everest, utløst av skjelvet, er det dødeligste i Everests historie med 19 bekreftede omkomne og rundt 250 fortsatt savnede.
  • Opp til 25. Mai er det registrert 265 etterskjelv, hvorav de kraftigste nesten har nådd styrken til originalskjelvet.
  • 12. Mai drepte ett av etterskjelvene, målt til 7,3 på Richters skala, 200 mennesker og skadet 2 500.

ISBLOKKER

På Lothse skjer det verste som kan skje: Is på størrelse med boligblokker løsner fra fjellsiden og kommer dundrende mot dem. Først da merker han jordskjelvet.

Meløy sammenligner det med å gå i skredfarlig terreng. Følelsen av at snøen kollapser under føttene. Men dette var ikke snø. Dette var hundrevis av meter med eldgammel is. Han tvinges ned i knestående av ristingen.

Fra Lhotse kommer det bare mer og mer is, kanskje fra så høyt som 7500 meter – tusen meter over der Meløy kneler.

Fra Lhotse kommer det bare mer og mer is, kanskje fra så høyt som 7500 meter – tusen meter over der Meløy kneler.

– Dette er nært. Alt for nært.

ØSTKANTGUTTEN

Meløy vokste opp på østkanten i Oslo, og fant ut i ung alder at han ville ut å oppdage de mest ekstreme stedene på jorden. Tretten år gammel kjøper han seg en Rolex for de oppsparte avisbud-pengene. En slik klokke alle eventyrerne på baksiden av A-magasinet hadde.

– Jeg var kanskje den eneste gutten på østkanten som hadde en Rolex som ikke var stjålet, sier Meløy med et smil.

Nå, mange år senere, har han fortsatt den samme klokken. Med inngraveringen: «Nordpolen 2005» og «Sydpolen 2007» på baksiden. Han har som tidligere sysselmannsbetjent ledet hundrevis av redningsoperasjoner, han har vært en tid i militære spesialstyrker og underviser i dag situasjonsmestring på Politihøgskolen. Han er en av de mest skikkede til å stå i knestående og se Himalaya rase sammen foran seg:

– Jeg har vært i skred, jeg har undervist i skred og ledet redningsaksjoner i skredområder. Jeg vet hva et skred er, og jeg vet hva som kommer etter.

MAKTESLØS

Det kommer flere rystelser i bakken. Rundt ham begynner folk å bevege seg, og det ropes «RUN!», men det er ingen steder å løpe. Det finnes ikke dekning, og på 6500 meter er luften tynn:

– Man kan ta fem, kanskje ti, skritt – men så må man stoppe på grunn av det lave oksygeninnholdet i luften, forteller Meløy.

Han velger å bli sittende og prioritere det han har av overskudd til å få en bedre situasjonsforståelse, for beslutningene han må ta.

Han tar opp armene for å beskytte ansiktet og det hjelmkledde hodet for luftbølgen som han vet kommer. Han hører steiner som løsner, og buldrer nedover fjellsiden. Først fra venstre. Så fra høyre.

– Jeg sitter der og håper. Det er ikke sånn jeg er skrudd sammen, og det er ikke det jeg vil lære bort. Men der og da var det det eneste jeg kunne gjøre. Beskytte hodet og håpe. Jeg liker virkelig ikke å basere meg på håp.

Han opplever seg maktesløs.

Han erkjenner at det er ingenting han kan gjøre som endrer utfallet av situasjonen. Han tenker på sønnene sine i Norge. Han tenker på folkene sine rundt ham. Før luftbølgen treffer, rekker Meløy å tenke tanken han hater:

– Jeg håper det stopper.

FLAKS

Luftbølgen er ikke like hard som Meløy trodde den skulle være. De ti klatrerne står igjen. Én fikk slått ut tre fortenner av en stein eller isklump, ellers er alle like hele. Det viser seg at raset hadde endret kurs, hundre meter lengre oppe.

Finkornet is-støv fyller luften rundt ham:

– Det er mens jeg står der, og puster is, at det først slår meg: Dette kan faktisk gå bra.

Med pust og puls i behold navigerer gruppen seg forbi bresprekker og livsfarlige hull i dekket og inn i leir 2. Da går han inn i rollen som innsatsleder og får status på de 107 personene i leiren: én lungekollaps og én kritisk hodeskade.

– Malen er den samme som på et ulykkessted. Det gjelder å få status på folka og oversikt over ressursene, forteller Meløy.

I tillegg har han ansvar for ni mann til i Basecamp. Åtte sherpaer og legen gruppen har med. Over et svakt og dårlig samband kommer det inn meldinger om mange døde. Men den norske gruppen får ikke Inge tak i.

– Det å ikke få kontakt med dem er vanskelig. Det er vondt. Det er mitt ansvar, sier Meløy.

Det sendes ut en oppklaringsgruppe som skal rekognosere nedfartsmuligheten. De konstaterer raskt at det ikke er mulig å ta seg ned til Basecamp. Retretten gjennom det fryktede Khumbu isfallet er totalt ødelagt.

Kriseberedskapen Meløy og turarrangør Hvitserk har drillet på, kommer da til sin rett:

– Basert på PBSen (Politiets Beredskapssystem) hadde vi forberedt en beredskap som skulle takle akkurat det som hadde skjedd. Hvitserk satte stab og iverksatte planen da ulykken var et faktum. Full uttelling for den gode planleggingen, forteller Meløy.

Morgenen 26. april kommer et helt strippet B3-helikopter til syne på 6500 meters høyde, klar for å evakuere gruppen ned til Basecamp. Hvitserk hadde greid å rekvirere et helikopter i et land der mangel på evakueringslogistikk var total.

Men da oppstår en utenkelig situasjon.

– Sherpaene vil bli igjen på fjellet og passe på utstyret vårt. Med maten vi hadde mente de at de kunne holde ut noen dager før de klatret ned igjen.

Det er ikke uvanlig at sherpaer blir behandlet som «ting» av Mount Everest-klatrere, men det ville ikke Meløy ha noe av.

– For meg er en klatrer like mye verdt, uansett om han kommer fra Nepal eller Norge. Det er ti personer i gruppen min, ikke seks pluss fire.

Han må ta i bruk «jeg vil, du skal»-lederskap for å få sherpaene til å forstå at også de skal ned fra fjellet i helikopteret. Én etter én blir gruppen og de to skadede fra leir to, flydd ned til Basecamp. Aldri før har det blitt flydd så mange flights på over 6500 meter – verdenshistoriens høyeste masseevakuering.

BASECAMP

Synet som møter Meløy i Basecamp, en teltleir strukket ut over én kilometer som huser rundt 900 personer, kunne vært hentet rett ut fra en krigssone.

Erkjennelsen av at Hvitserks ekspedisjon til Mount Everest 2015 er ferdig begynner å synke inn.

– Basecamp var ikke et blivende sted for noen av oss, med tanke på den fortsatt store faren for etterskjelv og ras.

I løpet av de neste dagene talte Meløy 25 etterskjelv. Noen nesten like kraftige som originalskjelvet.

I teltduken på teltet til Meløy er det fire-fem store hull etter steiner. De har torpedert teltet.

Meløy samler gruppen litt etter at de har kommet til Basecamp. Han sier det er tre grunner til at de ikke skal klatre fjellet: Respekten for de døde og katastrofen som har rammet Nepal, fjellet er ustabilt og redningslogistikken er brukt opp.

Mens de snakker kommer et kraftig etterskjelv. Det er et døgn og noen timer siden det første hovedskjelvet, men oppleves like kraftig.

Rystningene får Meløy til å ramle av krakken.

VEIEN UT

Det tar tre dager å vandre gjennom Khumbu-dalen, og ned til flyplassen i byen Lukla.

– Vi ønsket ikke å legge beslag på mer lufttransport med å fly ut fra Basecamp, da det var andre som trengte det mer enn oss. I tillegg var det en god måte å legge fjellet bak seg på.

I dalen, Nepals rikeste på grunn av fjellklatrerne, er alt helt stille. Det eneste som i ny og ned bryter stillheten er ringingen fra klokker og gravferdstrommene. Meløy forteller om torpederte husdyr som ligger blant ruinerte hus ingen lenger tør oppholde seg i. Å ha tak over hodet kan fort bli en dødsdom ved neste skjelv.

Etter åtte døgn med det Meløy beskriver «et skikkelig asiatisk U-landskaos» i Lukla og Kathmandu har politimannen fått landkjenning i Norge. Mens han er på vei ut av dørene på Gardermoen letter et fly fra rullebanen i nærheten.

– Jeg trodde det var et nytt jordskjelv, forteller Meløy.

Han tenkte han måtte komme seg unna det overbygde inngangspartiet, men like raskt som frykten setter inn forsvinner den.

AKTIVERT

Men ettersom dagene går kjenner han mindre og mindre til de helt naturlige reaksjonene. Livet normaliseres.

– Hva tenker du om Nepal nå?

– Den viktigste nødhjelpen noen kan gi, er å dra dit. Gå i den fantastiske naturen og stryke pengene pent utover den lokale økonomien.

– Drar du tilbake?

– Jeg skal klatre Mount Everest. Men det blir ikke i 2015, sier Meløy og tar seg rundt håndleddet.

Én dag skal fjellet graveres på baksiden av Meløys klokke.


Takk til Inge Meløy.




Del saken med andre

Facebook


TILBAKE TIL