Natten da pistolen reddet liv

Politimennene måtte kjempe for livet. Og skyte tilbake.


Når vaktsettet begynner natt til 26. juni, er det en ganske så vanlig nattevakt politibetjentene «Are» og «Bjørn» drar ut på.

Tidlig på natten hører de på sambandet om en biljakt som foregår et stykke unna. En stjålet bil med stjålne bilskilt har pådratt seg politiets oppmerksomhet. Etter kort tid mister den andre patruljen kontakten. Biltyvenes Audi A6 var lett match mot politiets Mercedes Vito kassebil.

Are (37) og Bjørn (41) kjenner hverandre godt gjennom mange patruljer og oppdrag. Lysten til å fange forbrytere er stor. De avslutter umiddelbart trafikkontrollen de har sammen med en patrulje fra Utrykningspolitiet, og blir med i søket etter den forsvunne biltyven.

Innkommende opplysninger gjør at de etter hvert styrer den sivile politibilen i retning Lunner. Det er lite trafikk på veiene denne sommernatta, og alt som rører seg langs veien legges merke til. Inne i den sivile politibilen, er de fullt uniformert. Det er kjølig, så de har både skinnjakke og caps på seg. Refleksvesten sitter også på etter trafikkontrollen.

Årvåkent er de på leting. Erfaringen fra mange polititimer bak rattet, forteller at de har los.


BLIKK FOR DETALJER: På vei forbi Shell-stasjonen på Roa, oppdager politibetjentene Are og Bjørn en etterlyst Audi. To mørkkledde menn står utenfor bilen.


En mørk Audi

I det de passerer Shell-stasjonen på Roa ved riksvei 4, ser de en mørk Audi stå parkert ved bensinpumpene. For å ikke påkalle oppmerksomhet, kjører de forbi og snur ute av syne fra bensinstasjonen.

Spenningen stiger. Kan det være rett bil? Hvor mange andre mørke Audi A6 er ute og kjører i leteområdet? Det er Bjørn som er sjåfør. De bestemmer seg for å gå offensivt til verks, kjører rett inn på bensinstasjonen, og stopper kontant front mot front med Audien.

Biltyven skal ikke få mulighet til å stikke av fra politiet en gang til.

Det står to mørkkledde, slanke menn i 30-årene ved Audien. I løpet av sekunder er Are og Bjørn ute av bilen. Mannen på førersiden av Audien begynner å løpe bakover. Are løper etter, det er bare noen få meter mellom dem.


FRONTKONFRONTASJON: Patruljen snur sin sivile politibil lenger borti gata, og kjører raskt tilbake og inn på bensinstasjonen. Der parkerer de mot fronten på Audien, og mennene løper avgårde.


I det samme ser han at mannen snur seg raskt mot ham. Fra bukselinningen trekker han en pistol, og begynner å rette den mot Are.

– Med en gang jeg så pistolen, ropte jeg høyt: «Våpen, våpen, våpen!», for å varsle Bjørn om situasjonen, samtidig som jeg trekker meg raskt bakover og begynner å trekke egen pistol.

Men mannen hadde alt et for stort forsprang på Are.

– Våpenet er allerede rettet mot meg, og i det jeg skal til å kaste meg ned bak politibilen avfyrer gjerningsmannen skuddet.


VÅPENKAPPLØP: Politimenne forfølger hver sin mann. Plutselig tar en av mennene opp en pistol, sikter og fyrer av mot Are. Samtidig har Bjørn havnet i basketak med den andre mannen.


Skudd avfyrt

Are roper «skudd avfyrt» inn på sambandet for å varsle både operasjonssentralen og andre patruljer som er på tur inn i området. Bjørn har samtidig engasjert seg med mannen som sto på passasjersiden av Audien. Mannen er motvillig, og gir motstand mot å bli pågrepet.

– Jeg retter fokus mot makkers situasjon i det han roper og ser at en pistol blir rettet mot han. Når skuddet blir avfyrt, har makker rygget utenfor min synsvinkel. Jeg oppfatter det som rettet mot makker og tror umiddelbart at han var skutt og kanskje drept, sier Bjørn.

Situasjonen er kritisk. Bjørn ser at personen som hadde skutt, på ny hever pistolen. Denne gang i retning av ham selv.

– Da slo den grundige operative treningen vår inn. Jeg trekker pistolen så raskt jeg kan med høyre hånd, og får ham rett i siktet. I et mikrosekund tenker jeg på å legge ned siktepunktet, for å unngå å treffe han i kritisk område. Så trekker jeg av, sier politibetjenten.


LUCKY LUKE: Bjørn ser skuddet bli avfyrt, og tror kollegaen er truffet. Mannen som avfyrte skuddet snur seg så mot Bjørn, og løfter pistolen på ny. Instinktivt griper Bjørn sitt eget våpen med en hånd, fyrer av og treffer pistolmannen.


Bjørn treffer, og pistolmannen går ned, tilsynelatende ufarliggjort. Bjørn har fremdeles venstrehånden knyttet fast i jakka til mannen han hadde engasjert før skuddet.

Det har nå gått cirka ti sekunder fra Are og Bjørn stormet ut av politibilen. Fra sin posisjon bak politibilen hører Are enda et skudd bli avfyrt, men han har ingen anelse hvor eller fra hvem skuddet kommer fra.

Are er på ingen måte satt ut. Fra sin posisjon bak bilen ser han at mannen som skjøt mot ham, går i bakken. Han skjønner da at skudd nummer to kom fra makkeren. Are går mot gjerningsmannen med pistolen pekende rett mot ham, og ser at han fremdeles har våpenet i hånden.

Are må bruke mye stemme før mannen slipper pistolen, til tross for at han er truffet og skadet. Pistolen faller til slutt ned på asfalten.


MAN DOWN: På den andre siden av bilen er Are uskadd. Han ser at pistolmannen blir skutt, og skjønner at det var makkeren hans som avfyrte skuddet han akkurat hørte. Are roper til mannen at han skal slippe pistolen.


Truer med pepperspray

Mannen Bjørn holder i fast grep med venstrehånden, er fortsatt svært motvillig og nekter å legge seg på bakken. Bjørn kommanderer med hard stemme. Han trekker frem sprayboksen med pepperspray og truer med å pepre mannen om han ikke etterkommer ordre.

Først da blir han medgjørlig, og Bjørn får på ham håndjern. Samtidig har Are sparket bort den andre mannens pistol.

– Jeg konstaterer at mannen ikke lenger representerer noen fare, sier Are.

Bjørn tar med seg den andre mannen til Are, og sikrer begge gjerningsmennene. Are løper bort til Audien og kikker inn for å se at det ikke er flere personer der inne.

– Der er det tomt. Jeg ser det er folk inne på bensinstasjonen, løper inn og roper for å høre om det er folk der som kommer fra samme bil. Betjeningen avkrefter det.

Situasjonen er under kontroll. Are returnerer til makkeren og de to gjerningsmennene. Så begynner han med førstehjelp på mannen som er truffet.


TO FRONTER: Are må rope gjentatte ganger til pistolmannen før han slipper våpenet. Samtidig kjemper Bjørn for å få kontroll på den andre mannen. Først når Bjørn truer med pepperspray, gir også han opp.


Sjanseløse uten våpen

I dag har det gått snart et halvt år etter den dramatiske hendelsen på Shell-stasjonen. De to politibetjentene har tenkt mye på det de opplevde. Begge går så langt at de takker den midlertidige bevæpningen for at de lever.

– Gjerningsmannen hadde et grovkalibret våpen ladet med fullt magasin. Både det at han skjøt rett mot meg og begynte å sikte på Bjørn, forteller at han ikke hadde noen betenkeligheter med å skyte for å drepe, sier Are i dag.

– I tillegg var det ting han sa både på åstedet, og i etterkant, som bekrefter hans vilje til å drepe oss, legger Bjørn til.

Han kan ikke gå mer inn på de konkrete forholdene før rettssaken, som er berammet til januar.

– Men det er ingen tvil om at vi ikke hadde hatt en sjanse hvis vi ikke hadde hatt våpen. Vi var ute på en stor åpen plass, og hadde vært et lett mål om vi ikke hadde kunnet skyte tilbake, sier de to kollegene.

Bjørn og Are er overbeviste om at utfallet trolig hadde vært fatalt om de kun hadde hatt våpenet innelåst i bilen. De er takknemlige for at politidirektør Odd Reidar Humlegård ga råd om midlertidig bevæpning til justisminister Anders Anundsen, og for at justisministeren etterkom rådet.


DOBBELT OVERTAK: Bjørn og Are har uskadeliggjort de to mennene. Are sjekker raskt at bilen er tom og at det ikke er noen andre kjeltringer inne på bensinstasjonen. Snart kommer forsterkningene.


Ville ikke fått bevæpning

Opptakten til hele hendelsen, er det som for politiet betoner seg som en ganske vanlig biljakt, der bil og skilter er stjålet. Det var ingen etterlysning, det var ikke tips om narkotika. Det var rett og slett en situasjon der patruljen oppfattet at føreren forsøker å komme seg unna.

– På dette oppdraget ville vi ikke under noen omstendigheter fått bevæpning, og vi hadde i så fall gått inn i situasjonen kun bevæpnet med gode ord, AT, pepperspray og batong. Ikke noe av dette hadde virket, sier karene.

De synes det er påfallende at ingen fra Politidirektoratet (POD) som arbeider med bevæpningsspørsmålet har tatt kontakt med politidistriktet for å ta del i erfaringene fra hendelsen på Roa.

Skyteepisoden forsvant raskt fra medieoppmerksomheten, og med det også all annen oppmerksomhet - bortsett fra den obligatoriske etterforskningen foretatt av Spesialenheten.

– Når det ble stille, tenkte vi at vi hadde gjort noe riktig da vi løste oppdraget. Selv er vi veldig trygge på det politifaglige vi gjorde, sier Are og Bjørn.

− Ville det ha hjulpet dere å kun ha fremskutt lagring?

– Ingen ting. Ikke overhodet. Det var ikke noen mulighet for oss å gå inn i bilen, stå der med rompa ut mot de kriminelle og låse opp et våpenskrin. Den eneste muligheten vi kunne hatt for å overleve, ville være å springe som hodeløse høns ut i sommernatta over en stor åpen plass. Trolig med skuddene flyvende rundt oss, svarer politibetjentene.

På bensinstasjonen var det også andre personer, og like ved passerer riksvei 4.

– Hadde vi løpt fra stedet, hadde de kriminelle hatt fri tilgang til en politibil med våpen og ammunisjon nedlåst i skrin. I tillegg hadde vi to kollegaer som for full fart var på tur inn i området noen få minutter etter at skytingen begynte. Hadde de kjørt rett inn i en uavklart situasjon med bevæpnede kriminelle, også de uten våpen i hånd, vet ingen hvordan dette hadde gått.

Endret holdning

Politibetjentene er klare på at ingen ønsker at et slikt scenario skal oppstå.

– Det er noe herlig naivt over de som mener fremskutt lagring av våpen er tilstrekkelig. Det er vi som tar risikoen, det er vi som ser behovet. Hvorfor lytter ikke de som beslutter til oss politifolk?

Bjørn og Are påpeker at enkelte kriminelle er bevæpnet uansett - uavhengig av om politiet er det eller ikke.

– Han som skjøt visste hva han gjorde, og han gjorde seg klar for skudd nummer to. Han visste at det var politi han skjøt på, sier de.

Are sier han før denne hendelsen hverken var for eller mot bevæpning. Han var avventende. Det hadde jo gått bra så mange ganger.

– Men den 26. juni ramlet jeg tungt ned på bevæpningssiden.

– Hvorfor det?

– Det ble noe helt annet å få en situasjon på kroppen. Når jeg så hvor avgjørende våpnene var for at det gikk bra, var det ikke lenger noen tvil hos meg. Det hadde ikke gått bra uten våpen, varer Are.

At PSTs analysesjef sier det er vanskelig for samfunnet å beskytte seg mot terror, kommenterer politibetjentene slik:

– Det er ikke greit at vi må regne med terrorangrep, og ikke være bevæpnet. For oss operative, er et angrep fra en terrorist like farlig som angrep fra en kriminell. Norge har rykket nærmere den store verden. Samtidig ser vi at hverdagstrusselen er større enn terrortrusselen. Men når noe skjer, ønsker vi ikke å løpe bort fra en skarp hendelse for å hente våpen for å kunne beskytte publikum og oss selv. Det er en rekke jobber en snekker ikke får gjort uten sin hammer. Det er på samme måte med oss politifolk. Det er noen oppdrag vi ikke får løst på noen god måte uten et våpen på hofta, sier Are og Bjørn.


ETTERDRØNNING: Det hersker en rolig og fattet stemning blant polititjenestemennene på Shell-stasjonen på Roa, i sterk kontrast til skytedramaet som utspant seg bare minutter tidligere.


Må noen bli drept?

Begge er også klare på ulempene med å være bevæpnet, som faren for uønsket avtrekk og muligheten for å bli fratatt våpenet.

– Det er klart noen ulemper med å bære våpen, det er aldri bare fordeler med noen ting. Men ulempene vi ser, mer enn oppveies av fordelene med å gå med våpen. Vi vil heller ha en vådeskuddrisiko enn å møte kriminelle mens de har våpen, sier Are og Bjørn.

Politibetjentene stiller spørsmål ved hvor diskusjonen hadde vært i dag dersom en eller begge av dem hadde blitt skutt og drept i sommer.

– Må noen drepes, politifolk eller sivile, for at stortingsflertallet endrer mening? spør Are.

De to hilser justisministerens forslag om å gjenoppta bevæpningsdebatten velkommen.

– Men vi savner ledelsen i politiet. De burde hatt en mening i den politifaglige debatten basert på de erfaringene vi ute på asfalten har. Vi forventer faktisk at de tar det ansvaret de har for å realitetsorientere politikerne, sier Are og Bjørn.

De etterlyser samtidig også sin egen fagforening. For heller ikke Politiets Fellesforbund (PF) har oppsøkt politidistriktet for å lære og å hente argumenter i den pågående debatten.

– Det skuffer oss, sier de.

Ingen av dem kommer til å reise land og strand rundt for å fremme generell bevæpning av politiet. For det er ikke uten grunn at lagmannsretten har etterkommet påtalemyndighetens anmodning om full anonymitet for polititjenestemennene i den kommende straffesaken mot gjerningsmannen.

Han er tiltalt for drapsforsøk.

Takker kolleger

Fredagsnatten i juni kunne endt så mye verre. Det visste også Are og Bjørns kollegaer, da de hørte meldingen om «skudd avfyrt» på sambandet. Etter denne meldingen hørte de ikke mer, og fryktet det verste.

Kollegaene ga jernet for å komme til unnsetning, noe Are og Bjørn er takknemlige for.

– De gjorde alt de kunne for å redde oss fra noe de oppfattet som livskritisk. Og de var klare til å konfrontere et ukjent antall kriminelle bevæpnet med ukjente våpen. Det sier mye om hva slags kolleger vi har med oss der ute, sier Are og Bjørn.

Politibetjentene og deres familier ønsker også å rette en stor takk til ledelsen og andre kollegaer i politidistriktet for støtten og oppfølgingen de fikk etter hendelsen.

– Og påtalemyndigheten, som har gjort en formidabel jobb for at vi skal holdes anonyme i saken.

Lokallagsleder Ole Haraldseth i PF Nordre Buskerud mener skyteepisoden på Roa skiller seg ut fra andre tilsvarende oppdrag, der politiet løsner skudd.

– Det er mange oppdrag der oppdragets art tilsier at politiet ville fått bevæpning i forkant. I denne saken var det ingenting som innebar at vilkårene for bevæpning var oppfylt. Hadde det ikke vært for den midlertidige bevæpningen, hadde vår patrulje ikke vært bevæpnet annet enn med fremskutt lagring, sier Haraldseth.

Han er overbevist om at det at patruljen bar våpen på hofta, spilte en vesentlig rolle for utfallet av oppdraget.

– Ut fra de opplysningene jeg har i saken, mener jeg de to politibetjentene løste et svært krevende oppdrag forbilledlig.



DEL SAKEN MED ANDRE
Facebook



TILBAKE TIL POLITIFORUM

Layout: Torkjell Trædal