Trond Rune Sunde begynte i hundetjenesten i politiet samme år som Sissel Kyrkjebø sang «Se ilden lyse» under OL i 1994. I 1997 begynte han i lavinetjenesten. Det er på en måte både kort og lang tid siden han først satte sin fot i etaten, og minnene er mange.

Som seksjonsleder for hundetjenesten i Sør-Vest politidistrikt, kjenner han alt som kryper og går på fire ben i politiet. Spesielt møtte han mange politifolk med felles interesse da han i to år jobbet som instruktør for hundetjenesten hos Politihøgskolen.

Nå nærmer det seg slutten for tilværelsen ved Stavanger politistasjon og de årlige lavinetreningene i Røldal. Sunde vet ikke helt hva han skal bruke tiden sin til når han blir pensjonist i år. Men han har et håp for hva etaten skal ta med seg videre inn i fremtiden.

Dramatisk i Eidfjord 

Han har sett hva slags krefter det bor i snøen. Derfor vet han hvor viktig sikkerheten er. Når skredet først har skjedd, teller hvert sekund. Fokuset blir ekstremt skjerpet, og adrenalinet begynner å pumpe.

– Det var et vanvittig skred, de blokkene var enorme, forteller Sunde.

Han husker tilbake til vinteren 2002. Da ble han minnet på hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er å være trent for det som kan møte deg.

Men først; litt om snø. For det er fort gjort å glemme at om tettheten er høy nok, kan én meter snø veie omtrent tre hundre kilo per kvadratmeter. Havner man under snøen i et skred, renner tiden ut svært raskt. Ofte er det de som selv utløser skredet som dør, og de fleste som mister livet dør av kvelning.

Siden høsten 2008 har over hundre mennesker dødd i snøskred. Risikoen for skred øker når været skifter, som på våren når sol og regn smelter krystallenes bindinger, eller når nysnø har falt i stille vær. Også uvær kan få snøen til å røre på seg, og det var nettopp det som skjedde mars 2002 ved riksvei 7 mellom Kyskredo og Eidfjord i Hardanger.

To mennesker døde den dagen, da en skibuss ble feid på sjøen av trykket fra et skred som raste ned dalsiden. Sunde ble flydd ut med luftambulanse. Han forsto med én gang at oppdraget er farlig.

– Vinden sto inne i fjorden, og redningsmannen i helikopteret sa «nå må dere holde dere fast». Det var helt vilt. Den eneste gangen jeg så redningshunden min redd var den gangen, husker Sunde.

Fokuset ble hva han og de andre på stedet kunne gjøre for å ivareta sikkerheten. Det var mennesker inne i bussen, og det tok tid å få oversikt.

− Vi forsøkte å begrense hvor mange folk vi hadde der inne i skredet, sier han.

Etter en stund markerte hunden, men på feil ting. En hytte ble tatt med i skredet, og hunden til Sunde hadde luktet seg frem til et kjøleskap med noe mat inni. Letingen fortsatte. Underveis fikk hundeføreren på øret at det fantes omkomne personer inni bussen.

− Det er vanskelig å forklare før man står i det, man blir bitteliten, i tillegg er det et alvorlig bakteppe. Men man må tenke på sikkerheten og ikke bare buse på. Det er en grunn til at det har gått skred, sier han.

Tre andre mennesker slapp unna hendelsen uten livstruende skader. Men redningsaksjonen er en av dem han husker best, og står som en påminnelse om hvor viktig det er å alltid tenke sikkerhet først.

Den spede begynnelse

Hver vinter møtes politifolk med lavinehund i Røldal for å trene til å kunne håndtere et skred eller ulykke som kan oppstå. Politifolkene kommer fra hele Norge, fordelt på fem politidistrikter, og annethvert år er det enten godkjenning av hundene eller opplæring gjennom Politihøgskolen (PHS) som står for tur. PHS har ansvaret for prøven ekvipasjene må bestå, som en del av et godkjenningsprogram.

− Det tar alltid litt tid å organisere dette. Det er 30 personer som skal fungere, folk er fornøyde med at man får trent når man først kommer opp, sier Sunde.

Han har vært hundeleder i snart 20 år, og instruktør siden 2014. Han møter mange av dem som har vært med helt fra da treningen startet på Haukeli i Telemark på slutten av 1990-tallet.

− Det startet omtrent med «en spade under armen», sier Sunde.

Campen på Haukeli ble starten på årelange vennskap for Sunde og de andre hundeførerne.

− Etter hvert byttet vi til en campingplass, og etter at vi vokste oss ut av det ble det til at vi kom i kontakt med både skisenteret og hotellet i Røldal. De er flinke til å tilrettelegge for treningen, og fasilitetene er godt egnet for den type trening.

Nå har det utviklet seg til et bra samarbeid, og ansatte ved skisenteret hjelper til med å lage et snøskred slik at kursdeltakerne får øvd seg på en mest mulig realistisk hendelse. Sunde forteller at han har fått tilbakemelding om flotte treningsforhold, men været er sjeldent noe å skryte av. Det kan jo være bra også, med tanke på realismen. Men i fjor var det skikkelig rufsete.

Likevel er det mye god stemning under treningene, og spesielt det sosiale på kvelden under treningsuka setter spor. Nettopp dette gjør jobben hans unik, mener Sunde. Det er kanskje det han kommer til å savne mest også når han går av med pensjon.

− Det blir litt rart å slutte. Vi er en stor gjeng, fra fem politidistrikter, som driver samtrening i en uke og har det sosialt på kvelden. Jeg føler dette er litt utdøende i politiet, så treningen gjør det litt spesielt. Det er mye jobb, men kjekt å jobbe sammen hele tiden og ha noe sosialt sammen på kvelden. Det gjør at du blir kjent med kollegaer på en annen måte, også over mange år. Så det har vært veldig kjekt.

Politi ved en tilfeldighet

Trond Rune Sunde ble politimann ved en tilfeldighet, og hadde ikke trodd han skulle bli lavine-hundefører.

– Tilfeldigvis da jeg var aspirant i politiet, begynte jeg å kjøre med en hundefører. Jeg syntes det var interessant, og det var litt spenning i det. Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle bli hundeleder heller, men det ene tok det andre, forteller Sunde.

Han har slitt ut to politihunder, og den tredje ble vraket. Etter det tok han valget om å være leder istedenfor å fortsette med en ny hund. Gjennom jobben har han hatt ansvar for flere studier på PHS, både som ansatt og innleid. Da fikk han igjen muligheten til å bli kjent med andre politifolk gjennom å være tre uker i fjellet.

– Det har vært veldig givende. Nå har jeg ansvaret for så mange at jeg ikke rekker å kjøre ute med hund lenger, for nå er det ett avsnitt i Stavanger og ett i Haugesund, sier han.

Sunde forteller at han får et venneforhold som går utover det rent kollegiale med de han møter. Ofte kjenner han kona eller mannen også. Dette samholdet og vennskapet blir hardt å gi slipp på som pensjonist.

– Det er litt spesielt med lavinetjeneste, for folk blir lenge og det er ikke uvanlig at folk holder på i 20 år. Så man blir godt kjent. De jeg skal møte nå har jeg kjent i 20 år eller enda lenger, sier han.

Selv påstår Sunde at han kjenner 98 prosent av alle som har lavinehund i Norge.

– Jeg har tatt ansvar for dem i så mange år at det er både faglig og sosialt. Jeg tror det er det folk har satt pris på, sier Sunde.

Når været river i barten

Noen oppdrag fester seg mer enn andre, som vinteren 1999, da fire belgiske skiturister hadde vært på en demning da de hørte raset kom i Valldalen på Sunnmøre. Lufttrykket var så kraftig at skredet kastet dem bortover demningen. Sunde husker været som så dårlig, at han og kollegaene kun så skisporet inn i landskapet.

– Det var en fryktelig plass å være, det var bratt og forferdelig.

Kun redningsmannen, altså Sunde, skulle gå inn sammen med en person fra Røde Kors som hadde lokalkunnskap, forteller han. De spadde hull i snøen der de sto i langline.

Turistene hadde imidlertid overlevd på mirakuløst vis, og ble til slutt funnet igjen på en turisthytte i nærheten som de hadde klart å komme seg fram til. Da Sunde og redningsfolkene skulle fly ut, hadde været blitt enda verre; så dårlig at de ble værfast i bygda.

Da Sunde kom seg inn på et lokalt hotell begynte han å kjenne at noe var galt. Han kjente på et stort trykk i brystet. Legen som kom, la Sunde på sofaen og ga ham en full sjekk.

− Det var fryktelig ubehagelig, jeg var sikker på at jeg kom til å dø.

Trykket i brystet var en reaksjon på oppdraget han hadde stått i med kollegaene. Det hadde vært så mye adrenalin at når han begynte å slappe av, sa kroppen ifra. Oppdraget står igjen som et av de mest omfattende og minneverdige. Men det er ikke den eneste gangen han har opplevd naturens råskap og kraftig vær.

En gang da treningene foregikk på Haukeli mot slutten av 1990-tallet, viste det seg at det skulle være umulig å få trent på noe som helst. Sunde og kursdeltakerne måtte trene rett utenfor Haukelisæter turisthytte, og improviserte det de kunne. Det blåste så mye hele uka at veien var stengt.

– Det var en heftig uke. Men også i fjor, i 2022, var det kolonnekjøring og skikkelig stygt. Vi måtte gå på rekke og holde i hverandre. Når det er så dårlig, kompliserer det litt med hunden, forteller han.

Vinden får nemlig lukten hundene skal finne til å flytte på seg. Lukten siver opp gjennom snøen over der personen som gjemmer seg ligger. Hvis det da er kuling, og ferten blir tatt av vinden, kan markeringen bli feil. Treningen blir fort mer utfordrende når det er stygt vær.

– Og det kan jeg nesten garantere du får oppleve i Røldal, sier Sunde.

Lavinehundene blir hjernevasket til å tro at det å finne et menneske under snøen er verdens morsomste oppgave. I starten av treningen blir personen kun dekket litt til, men etter hvert må hunden grave mer og mer for å finne figuranten. Når hunden finner personen, venter alltid en belønning.

– Hunden kommer ovenfra og har mye selvtillit. Det er lystbetont og fint for hundene å drive med, og så er det bra fysisk trening også. De er gode og rolige på kvelden. De lader seg ut både mentalt og fysisk, forteller Sunde.

Det som kanskje er det viktigste, er å lære politibetjentene å gjøre gode vurderinger om når det er for farlig å gå inn i en situasjon eller ikke.

– Det er enormt viktig, og sikkerhetsaspektet kan ikke understrekes nok. Vi har unngått skader under trening i løpet av 30 år, så vi gjør nok mye av de rette tingene. Det er dramatiske konsekvenser om noe skulle gå galt. Hundeførerne har ulike erfaringer og opplevelser fra ulike deler i landet vårt. Denne treningen binder sammen kolleger på en unik måte, da man jobber tett sammen under enkle og varierende forhold, som kan være stressende og ikke minst fysisk krevende, forteller han videre.

Blir ingen gyngestol

Sunde fikk sin første hund tilbake i 1994, som så ble godkjent i 1996. Siden har han kjørt med hund i patruljebilen i mange år. Når hundeføreren nå skal pensjonere seg, vet han ikke helt hva han skal bruke tiden til. Naturlig nok, tenker nok mange. Han har opplevd så mye og hatt det spennende på jobb, og beskriver sin tid i politiet som «en flott tid».

– Men jeg er så heldig at jeg havner på gammel pensjonsordning, så jeg tenker jeg skal benytte meg av det. Men gyngestol og sitte og mimre, det blir det nok ikke, humrer politimannen.

Det å få deltakerne på kurset til å lykkes, har vært drivkraften hele tiden, både på barmark og lavinetreningen.

– Det er veldig tilfredsstillende å se at det fungerer. Å føre kunnskapen videre slik at det som fungerer i 1994 fortsatt fungerer i dag, sier han.

Når politiet nå må finne Sundes arvtaker, håper han at politiet ser verdien av å opprettholde beredskapen, selv om det koster en del.

– Det er ressurskrevende trening. Selv om det kan være lenge mellom hver gang man får en reell hendelse, må vi være klar når alarmen går. Jeg tror storsamfunnet forventer at politiet er i stand til å handle når skredulykker inntreffer, det være seg snøskred eller andre typer skred som følge av klimaendringer, sier han.

Kunnskapen lavineførere sitter igjen med kan brukes til andre typer skred, som sørpe- eller leirskred, som følge av klimaendringer. Sunde forteller at det nå diskuteres på nasjonalt nivå hvordan politiet skal være rustet for nye leir- og sørpeskred i Norge.

I denne diskusjonen blir metodikken Sunde bruker under lavinesøk aktuell, da det er overførbart i trening inn mot urban søk og redning (USAR). Oslo-politiets USAR-ekvipasjer var for eksempel avgjørende for søk i området under Gjerdrum-skredet. Nå diskuteres det hvordan resten av landet skal være klar på samme måte.

– Man må tenke hvordan man skal konvertere kunnskapen slik at politiet er bedre rustet, sier Sunde. 

LES OGSÅ: Tar politihundenes hverdag inn i de tusen hjem