Ungdomskriminalitet er vanskelige problemstillinger med alvorlige konsekvenser som rammer langt flere enn den som begår kriminaliteten. På kort og lang sikt er samfunnsgevinsten formidabel av tiltak som virker, og derfor er den politiske oppmerksomheten stor. 

I en ideell verden bruker politikerne ekspertutredninger som et beslutningsgrunnlag, men som vi har sett er det liten tvil om at medias beskrivelser av «virkeligheten» mobiliserer til krav om å «gjøre noe». 

Reportasjene til Aftenbladet har imidlertid en del påstander om bruk og besittelse av narkotika som vi stiller oss undrende til om stemmer, og vi utfordrer Politidirektoratet til å oppklare om vår oppfatning av direktivene og retningslinjene til politiet er riktig.

Å gjennomgå mobilen til en ungdom som er påvirket av rusmidler for å finne en selger er ikke tillatt. Men er det i tillegg holdepunkter for at personen driver med salg av narkotika, er det ikke gitt føringer om endringer i virkemidler for å sette i verk pågripelse eller å ta beslag. 

Det kan kanskje være vanskelig å forstå hvorfor det ikke er nok at personen framstår som påvirket av illegale rusmidler, men det må altså være skjellig grunn til mistanke for å kunne forsvare bruken av inngripende tvangsmidler. 

Politiet må ha en prosess med påtalejurist for å forsikre seg om at mistankegrunnlaget om salg er godt nok for de mest inngripende tiltakene (for eksempel husransakelse), og kan ikke bare gå «rett på sak». Det skal vi være glade for, alternativet hadde vært en politistat.

Det betyr likevel ikke at politiet er helt uten virkemidler dersom politiet møter ungdom og andre som framstår åpenbart påvirket av narkotika. Besittelse av narkotika til eget bruk er mindre alvorlig enn salg, men er like fullt fortsatt ulovlig. 

Ved antatt ruspåvirkning av ulovlige rusmidler er mistankegrunnlaget godt nok til at politiet kan skånsomt ransake lommer og sekker etter narkotika. Er det holdepunkter for at personen er «tungt belastet» rusmiddelavhengig skal de la være, men overfor mindreårige har politiet alltid en handlingsplikt.

Politiet kan anmelde bruk og besittelse av narkotika, og påtalejuristen kan kreve at personen som blir tatt må møte til rådgivende enhet for russaker i kommuner. Dersom oppbevaringen av narkotika er større enn til eget bruk, risikerer personen fengselsstraff.

Er personen rusmiddelavhengig vil politiet ikke bruke ressurser på å ta bruk og besittelse av narkotika til eget bruk. Å ta fra en rusmiddelavhengig rusmiddelet sitt fører blant annet bare til mer kriminalitet, og kan tendere mot trakassering. 

Imidlertid er det stort rom for skjønn, og politiet kan ransake lommer dersom de vurderer det som formålstjenlig. Det er ikke sånn at tvilen om rusmiddelavhengighet skal komme personen til gode gjennom å la unge som bruker narkotika «slippe unna». 

I tillegg til å straffeforfølge, har politiet meldeplikt til barnevernet når et barn har problematisk bruk av rusmidler. Politiet kan også pålegge barnet og foresatte å møte til en bekymringssamtale.

Det er straffbart å bruke narkotika. Det kommer på rullebladet og får konsekvenser for mulighetene til vernepliktstjenesten, dra til USA og for framtidige jobber som stiller krav om plettfri vandel.

Det er viktig med en debatt om «fra straff til hjelp», men mediene må gi et nyansert og mest mulig sant bilde av tingenes tilstand. Vi håper med dette på at Politidirektoratet vil kommentere vår framstilling.