I denne artikkelen legges imidlertid til grunn at rettssikkerheten og kvaliteten i etterforskningen kan ivaretas like godt gjennom en integrert påtale som under en hvilken som helst annen organisasjonsform. 

Spørsmålet om et rettssikkert og kvalitativt godt nok etterforskningsarbeid er først og fremst et spørsmål om politiets og påtalejuristens kompetanse. Og om deres evne til å jobbe effektivt sammen, med god rolleforståelse.

Godtar man dette utgangspunktet i diskusjonen om integrert påtale, virker ropene etter nye utredninger som et rop i skogen etter de svarene man allerede vet man vil få: At det finnes fordeler og ulemper ved både den ene og den andre etterforskningsmodellen.

Det kan derfor være på tide å konsentrere oppmerksomheten om noe annet enn systemet og organiseringen. For eksempel om de rettslige og prosessuelle rammebetingelsene rundt politiets arbeid med alvorlige straffesaker. 

Plikten om objektivitet

I Norge gjennomføres etterforskningen med påtalemyndigheten integrert i politiet, en såkalt integrert påtale. En slik organisering skal blant annet sikre at etterforskningen blir objektiv. Plikten om å være objektiv er nedfelt i det prosessuelle regelverk. 

Objektivitet kan best uttrykkes som politiets og påtalemyndighetens evne til å se saken fra ulike ståsteder uten at følelser eller oppfatninger om de faktiske forhold i saken påvirker etterforskningen.

Selv om påvisningen er svak, om at denne tilsiktede objektivitet i etterforskningen ikke er tilfredsstillende ivaretatt med dagens modell, opplever politiet og påtalemyndigheten stadig kritikk. Enten for manglende etterforskningskvalitet eller for uriktig resultat. 

Og nærmest uansett hvilket etterforskningsresultat som oppnås, og nærmest uansett hvordan og hvor effektivt etterforskningen foretas, så peker kritikerne av politiets etterforskningsarbeid på den integrert påtale som årsak.

Kritikken har nå også fått en ny variant. Til og med i kritikken fra domstolen. Det snakkes om at politietatens etterforskning skal ha havnet i en slags «bekreftelsesfelle». 

Med det menes visstnok at etterforskningsledelsen skal ha operert med et «tunnelsyn» der den har sett bort fra alternative hypoteser for hvem gjerningspersonen kan ha vært.

Slike påstander og besvergelser tilfører neppe diskusjonen noe konstruktivt. Hvis man ønsker å bidra til å forbedre etterforskningsarbeidet, vil det som antydet tidligere i artikkelen, antakelig være mer konstruktivt å se nærmere på praktiseringen av reglene for rettssikkerhet, kvalitet og rettslig prosedyre i politiets og påtalemyndighetens straffesaksarbeid.

Krav til bevisførsel

Dagens krav til bevisførsel er svært strenge, og selvsagt skal de være det – strenge. Kravene hviler blant annet på uskyldspresumsjonen. Det vil si forutsetningen om at enhver har krav på å bli behandlet og omtalt som uskyldig inntil man er endelig domfelt i en straffesak. Dette er en sterk normativ føring for alle rettens aktører.

Likevel må det kunne være lov å stille spørsmålet: Kan beviskravene av rettens aktører, primært av dommerne, risikere å bli for strenge? Så strenge at selv ikke den liberale rettsstats prinsipp om at «det er bedre at ti skyldige går fri, enn at èn uskyldig blir dømt» er å anse som strengt nok? 

Og hva hvis for mange skyldige blir frikjent; vil det da ikke også kunne oppstå et rettssikkerhetsproblem? Både overfor ofrene i saken, og overfor andre berørte i saken?

Birgitte Tengs-saken og Baneheia-saken reiser mange viktige og interessante rettspolitiske spørsmål. Viktigst av dem alle er den risikoen som ligger i systemet og i organiseringen – og vel også i regelverket og i praktiseringen av det – for at et justismord har eller kan ha forekommet? 

Et justismord definert som risikoen for ikke å finne rett gjerningsperson, eller risikoen for å dømme en uskyldig person som skyldig.

I Birgitte Tengs-saken har både politiet og påtalemyndigheten blitt utsatt for hard kritikk for «mangelfullt» etterforskningsarbeid. I kjølvannet av kritikken har også spørsmålet om en ny og antatt bedre organisering av politiets og påtalemyndighetens etterforskningsarbeid igjen dukket opp. 

Det snakkes nok en gang om behovet for bedre kvalitetskontroll. Og det snakkes om faren for at politiet med dagens organisering vil ha lett for å gå i en «bekreftelsesfelle».

Ny organisering?

La oss anta at en ny utredning skulle komme til at en annen type organisering av etterforskningsarbeidet var verdt å prøve. I så fall: Hvordan skulle man da, med en rimelig grad av sikkerhet, kunne si at risikoen for å gå i en «bekreftelsesfelle» blir mindre med en annen organisering enn dagens integrerte påtale?

Det er verd å minne om at den norske modellen med integrert påtale opp gjennom årene både har blitt bejaet og berømmet, med den selvfølgelige begrunnelsen om at politiet og politijurister dermed jobber både godt, rettssikkert og effektivt sammen.

Påstanden om at en større avstand mellom politiet og påtalemyndigheten enn den vi har i dag vil være en «bedre» organisatorisk løsning er i beste fall en sannhet med modifikasjoner. 

I påstanden virker det nærmest å ligge en insinuasjon om at politijuristen og politietterforskeren risikerer å påvirke hverandre slik at uskyldige mennesker lettere blir mistenkt, siktet og tiltalt, enn om «avstanden» mellom politi og påtalejurist var større. En drøy påstand, for å si det forsiktig.

Selvfølgelig vil det kunne være slik at når et etterforskningsteam har jobbet sammen i straffesaker over lang tid, og påtaleansvarlig til slutt skal ta avgjørelsen, så påvirkes hele etterforskningsteamet av den prosessen og de relasjonene som en effektiv etterforskning bør og må preges av. Men hva er så galt med det?

At velutdannede og erfarne politi- og påtaleansatte i politiet, med god rolleforståelse og med sin integritet i god behold, blir påvirket av hverandre? Påvirket i den hensikt å komme fram til et best mulig og mest rettssikkert etterforskningsresultat?

På et rettsvitenskapelig, teoretisk grunnlag kan det kanskje være interessant å resonnere rundt tanken om hvorvidt et klarere/skarpere skille mellom politi og påtale ville kunne gi et «bedre og riktigere» etterforskningsresultat. Men hvem og hvordan skal kunne bedømme hva som er «bedre og riktigere?

Og vil ikke et slikt resonnement lett kunne støtte seg på et forutinntatt premiss eller på en arbeidshypotese, om at desto oftere påtaleleder fraviker politiets etterforskningsresultat desto større vil sannsynligheten være for at den mistenkte/siktedes rettssikkerhet er godt nok ivaretatt?

Til slutt: Hva om utfallet av Birgitte Tengs-saken i lagmannsretten hadde blitt det samme som i tingretten? Hadde da rettssystemets mange profesjonelle aktører snakket like høyt og indignert om et politi og et aktorat som nok en gang hadde gått i en «bekreftelsesfelle? Neppe.

Og hva om vi fremdeles hadde hatt en jury-ordning? Hvordan ville da juryens konklusjon kunne risikert å bli omtalt, av de samme av rettens profesjonelle aktører?