Bok med et forfriskende utenfra-perspektiv på politiet

Bok med et forfriskende utenfra-perspektiv på politiet

«Politi i krise – Spillet om norsk politi etter 22. juli 2011» er en svært lesverdig bok.

Stig Ole Johannessen har skrevet «Politi i krise – Spillet om norsk politi etter 22. juli 2011», som ble utgitt på Fagbokforlaget i desember 2015.

Johannessen er professor i organisasjon og ledelse, og det er det som er det faglige utgangspunktet når han belyser hendelsene 22/7 og utviklingen i politiet. Om man tror professor betyr tørr språkføring og synspunkter pakket i bomull, så tar man feil. Professoren sparer ikke på kruttet, og forfriskende nok kritiseres aktører som ofte går fri. Både Gjørv-kommisjonen og Beredskapstroppen får passet grundig påskrevet.

Første del er en nøktern fremstilling av hendelsene 22/7, der forvirringen rundt rolleavklaring i POD og Justisdepartementet fremgår tydeligere enn jeg har sett før. Deretter behandler boka Gjørv-kommisjonen, deres mandat og arbeid. Johannessens hovedpoeng er at Gjørv-kommisjonen var en faglig snevert sammensatt kommisjon. Sammensetningen var god i forhold til å avdekkehvasom skjedde, men uten kompetanse til å si noe omhvorfor. Dermed var de heller ikke de rette til å foreslå tiltak, men likevel la konklusjonene til Gjørv premissene for omfattende tiltak og omstilling i politiet.

FAKTA

«Politi i krise» av Stig O. Johannessen

Fagbokforlaget, 230 sider

Pris: 349 kroner

I bokas andre del tar Johannessen for seg hvordan sentrale personer innenfor politikk, JD, POD og politidistriktene forholdt seg i forbindelse med 22/7. Han er ikke imponert. Det er manglende risikoerkjennelse, inkompetent ledelse og det er målstyring istedenfor beredskapsfokus. Det var mye dårlig lederarbeid før 22/7, og det er neppe bedre nå.

Grunnleggende kunnskap om hvordan organisasjoner fungerer er ikke til stede. «Det er bortforklaringer, ikke erkjennelse, som preget tenkningen til ledere på alle nivå i etterkant». Betegnende nok avsluttes delen med avsnittet «Lederparalyse» der det oppsummeres: «Det var et ledelsesmessig lammelsessyndrom som strakk seg gjennom statsforvaltningen og politiet».

Så studeres Endringsprogrammet og Politianalysen, som er grunnlaget for Nærpolitireformen. Johannessen ser arbeidet i lys av kunnskap og forskning på organisasjonsutvikling, og er ikke begeistret: Utvalget som utarbeidet Politianalysen består av en snever krets av personer fra Oslo, uten ekspertkompetanse på organisasjonsfag eller politiet i distriktene, og de har til dels egeninteresse i analysens konklusjoner.

Premissene de har lagt til grunn er feil, og tilnærmingen er så gammeldags at den minner mer om tenkingen på tidlig 1900-tall enn den demokratisk orienterte organisasjonstenkningen som har preget skandinavisk arbeidsliv siden 1960-årene. Nærpolitireformen oppsummeres som en «planleggingskatastrofe». Tredje del avsluttes med å vise praktiske eksempler på hvordan vellykkede forandringer skjer, og forskjellen fra Nærpolitireformen er enorm. Den eneste trøsten ser ut til å være at erfaring med store reformer tilsier at de ikke blir som planlagt.

Bokas første deler fremstår som faglig svært sterke, i hvert fall for en legmann som meg. Det vises hyppig til kilder og aktuell forskning, og det er tydelig at forfatteren er på hjemmebane og behandler et fagfelt han behersker svært godt.

Siste del handler om hvordan typiske tiltak fra politikere etter en terrorhendelse. Johannessen byr på et logisk resonnement, men uten den faglige begrunnelsen som preger den første delen av boka.

Johannessen skrevet en svært leseverdig bok, som alle med interesse for etaten bør lese. Det er usedvanlig forfriskende å se et faglig basert utenfra-perspektiv på etaten vår. Er Johannessen en kommende norsk utgave av Leif GW Persson? 

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)