Morgendagens politi vil være annerledes
Forebygging eller beredskap? Artikkelforfatteren advarer mot å nedprioritere førstnevnte.Foto: Politiforum

Morgendagens politi vil være annerledes

Det kreves en særskilt politisk bevissthet dersom omstillingen politiet nå står foran ikke skal føre til at politiet kommer skjevt ut.

Det er som kjent grøft på begge sider av veien, og betydningen av å ikke komme skjevt ut krever bevissthet av de som peker ut veien når politiet skal endres.

Det har blitt sagt om politianalysen at den ikke er ment å være noen ny utredning av politiets rolle i samfunnet, og at de 10 idealene som norsk politi bygger på vil bestå framover. Problemet er imidlertid at politianalysens mange forslag sterkt griper inn i dagens politirolle og påvirker denne i meget stor grad. Stortingsmeldingen fra 2005 om politiets rolle i samfunnet fastslår hvilke kjerneverdier som skal gjelde for forholdet mellom samfunn og politi, og beskriver hvilken samfunnsinstitusjon norsk politi er.                  

Regjeringen arbeider nå med å legge frem et forslag til Stortinget om omstillingen av politiet. Mye vil nok etter hvert kunne sies å bli bedre, men bekymringen er om noen av endringene vil gå på bekostning av sentrale kjerneverdier som ligger til grunn for dagens politi. Politianalysens forslag er svært oppgaveorientert, og det er ikke gitt at endringer med stor grad av oppgaveorientering evner å ivareta de kjerneverdier som kjennetegner politiet som samfunnsinstitusjon.

Jeg håper inderlig vi får en bred politisk behandling i Stortinget av kommende forslag om å endre politiet. Den politiske behandlingen må signalisere hvilke kjerneverdier som skal kjennetegne morgendagens politi.

Jeg tror det er viktig at den politiske behandlingen er bevisst på håndtering av følgende sentrale utfordringer/prinsipielle spørsmål når det gjelder utviklingen av politiet:

Nei til bistand

Arbeidslivets krav om å gjøre mer på kortere tid og i større grad prioritere kjerneoppgaver, vil i mange tilfeller for politiet bety å si nei til publikum som ber om bistand. Dette innebærer at det må jobbes langt mer bevisst med hvordan politiet skal bygge ned terskelen for kontakt med publikum, og hvordan politiets tillit til publikum skal opprettholdes, og helst styrkes.

Er politiet bevisste nok på hva politikere i kommunene som representanter for befolkningen egentlig etterspør av tjenester? Vet politiet nok om hvilke behov for polititjenester befolkningen har?

Målstyringens begrensning

Hva skal politiet ha fokus på? Ansattes opplevde anerkjennelse fra ledelsen vil lett kunne avta fordi politiansattes evner og kunnskap knyttet til dialogbasert kommunikasjon i mindre grad kan bli etterspurt innenfor nye krav til «hurtighet, telling og måling».

Spørsmålet vi stiller oss foran den omstilling vi nå står overfor er derfor om utviklingen nok en gang vil lede til en kamp innad i politiet mellom reaktive og proaktive virkemidler, og hvor befolkningen blir taperen? For å unngå dette er det viktig ikke å begrense oppgavene til kun det målbare da det målbare som regel kun er en indikasjon.

Forebygging vs responstid

Dagens organisering av politiet gir rom for selvstendighet og lokale tilpasninger i måten det enkelte politidistrikt løser sitt samfunnsoppdrag på. Det synes ikke som om dette vil bli akseptert i like stor grad i fremtidens politi, og standardisering vil bli langt mer toneangivende. Dette vil gi tydelige utfordringer for den politirollen som Stortinget tidligere har beskrevet som egnet til å løse samfunnsoppdraget.

Hvordan er det tenkt at man skal løse utfordringer med sterkere standardisering og sentralisering i forhold til de krav som er satt til politiets samfunnsrolle? Står idealene om et politi med et sivilt preg, et politi med en lokal forankring, et nærpoliti og et politi som har en sterk forebyggende strategi overfor utfordringer som gjør at de taper i kampen mot responstid, krav om bevæpning, krav om hurtigere produksjon i alle ledd, og så videre? Hvordan vil ansatte i politiet forholde seg til sterkere strukturell systemtenkning?

Redsel for å gjøre feil

Kravet om et feilfritt politi vokser. Dette vil lett kunne lede til sterkere fokus på sanksjoner og jakt på syndebukker, og mindre fokus på utvikling gjennom kollektiv og individuell læring. Redselen for å gjøre feil vil lett lede til dårligere mental beredskap, og rommet for felles refleksjon i politiet kan raskt utebli fordi tryggheten mangler.

Allerede kritiseres politiet for manglede evne til å lære. Hvilke modeller for refleksjons- og erfaringslæring bør av denne grunn utvikles i politiet? Er omstrukturering løsningen for å skape bedre rom for å lære? Mange vil mene at det er noe annet som legger grunnlaget for læring, blant annet fokus på hvordan etaten gir spillerom for god ledelse.

Vanskeliggjør eksternt samarbeid

Nærhet, forebyggingsfokus og hverdagsdaglig kommunikasjon mellom politiet og lokalbefolkning vil bli endret som følge av nye og større distrikter både på politidistriktsnivå og nivåene under, større vaktområder, større avstander, mindre tid på hvert oppdrag, og så videre.

Dette vil vanskeliggjøre politiets klare filosofi om en samarbeidsorientert modell for å løse konflikter. Hvor og når skal befolkningen møte politiet?

Glemmes tidligere stortingsmelding?

Et synlig politi er grunnleggende for å kunne forebygge kriminalitet. På hvilken måte skal politiet synes og på hvilke arenaer skal politiet delta? Disse spørsmål er hittil nokså fraværende i utviklingsdebatten.

Hvordan ønsker politikerne at siste Stortingsmelding om «Politiets rolle» som Stortinget behandlet for kun ni år siden, skal innvirke på utviklingen av politiet fremover? I kommende valg er det viktig at befolkningen velger politikere som svarer opp på det man selv forventer av politiet.

Til tross for at nærpolitirollen er beskrevet i stortingsmelding, NOU-dokumenter og utallige utredninger, opplever vi at oppfatningen og definisjonen blir forskjellig når temaet leder til konsekvenser for ledelse, tjenesteproduksjon og organisasjonsstruktur. Nærpolitiet er et politi som kjenner de sosiale forhold hvor «uartig adferd» oppstår, og politiet kjenner ofte de involverte.

Å snakke med folk er faktisk fremdeles viktig politiarbeid!  Derfor er nærpolitiet de nærmeste og mest kompetente til å sette inn kloke og alternative reaksjoner på uønsket adferd. Problemet med utviklingen nå er at nærpolitiet ser ut til å forsvinne, og at det ikke foreligger noen plan for hva som skal erstatte nærpolitiet. Er det en ønsket utvikling politisk sett?

Lokalt forankret beredskap

Det er i dag stort fokus på beredskap, og da helst i form av reaktive aktiviteter. Vi opplever lite debatt rundt betydningen av et lokalt forankret politi som sammen med andre offentlige instanser, næringsliv og frivillige instanser samarbeider om en felles forebyggingsstrategi. Lokalt politi deltar i dette samarbeidet med sin kunnskap om årsakene til kriminalitet.

Mange kommuner, politistasjoner og lensmannskontorer, har gjort et fantastisk stykke arbeid på dette området, men i dag oppleves slikt arbeid som glemt og ikke prioritert i utviklingen av fremtidens politi. Er dette ønsket fra politisk ledelse?

Jeg har tro på framtidens politi, og jeg har stor tro på en solid politisk debatt i Stortinget om hvilket politi befolkningen skal få og hvordan norsk politi skal fornyes og forbedres. Men dette krever en grundig politisk gjennomgang av konsekvenser av de forslag som blir fremlagt.

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)