Lille speil på veggen der – hvilke barn skal jeg prioritere her?
Barnehus.Foto: Politiforum

Lille speil på veggen der – hvilke barn skal jeg prioritere her?

I skvis mellom hensynet til eget barn og avhør på barnehuset.

– Mamma, jeg er våken!

Jeg ser på klokken. 02.46 viser den. Ikke nå, ikke i natt, tenker jeg. Faren er på jobbreise. Jeg er alene hjemme med ei jente på snart 3 år. Kvelden gikk med til å lage disposisjon og lese meg opp på saken til jeg skal møte på barnehuset klokken 09.00 på morgenen. Jeg var ferdig med forberedelsene klokken 23.00.

Jeg ber til gud om at det blir stille fra rommet ved siden av. At hun sovner igjen. Jeg pakker dynen godt rundt meg, og prøver å sove.

– Mamma!!

Jeg har ikke noe valg. Jeg må stå opp og se om jeg kan få henne til å roe seg. Hun begynner å gråte og sier hun har vondt i magen. Jeg tar henne med ut på kjøkkenet for å drikke litt vann. Hun spyr utover hele kjøkkengulvet før jeg rekker å fylle noe som helst glass med vann.

Det kunne ikke passe dårligere. Jeg merker at tankene begynner å fly idet jeg tørker opp spyet. Jeg må jo være hjemme med henne i morgen. Hun kan ikke leveres i barnehagen, når hun er slik nå, tenker jeg. Men hva med saken? Hvem kan snakke med den 11 år gamle jenta på barnehuset hvis jeg ikke kommer? Svaret er jo enkelt: INGEN!

Jeg legger henne ved siden av meg og vi får et par timer til på øyet. Jeg kommer til barnehagen for å levere henne. En ansatt spør om alt er bra med henne.

– Ja, svarer jeg.

– Skulle det ikke være det? spør jeg den ansatte.

– Joda, hun så bare litt sliten ut i dag.

Jeg gir henne et kyss på kinnet og sier hadet, før jeg setter kursen mot jobben. Jeg begynner å gråte i bilen på vei til jobb. Jeg har løyet til de ansatte i barnehagen, og sagt at alt er bra med henne. Jeg har satt mitt eget barn i andre rekke, for å få utført jobben min med å snakke med en 11 år gammel jente som muligens har blitt utsatt for vold fra både mor og far.

Men hva skal jeg gjøre? Hvis jeg ikke møter på barnehuset denne morgenen, ryker hele dommeravhøret, og alle aktørene må pakke sakene sine og dra. Jenta får heller ikke muligheten til å fortelle sin historie, noe hun har måttet vente på i en måned allerede, siden vi i politiet ikke har fått det til før.

Hvis en forsvarsadvokat, bistandsadvokat eller for den saks skyld dommeren ikke kan møte, kan de sende en annen. Jeg som dommeravhører har ikke denne muligheten hvis noe skulle oppstå. Jeg kommer på jobb. Printer ut disposisjonen jeg sendte i går kveld til jobbmailen min. Setter meg på t-banen til Jernbanetorget, og ankommer barnehuset.

Avhøret varer i fire timer. Jenta på 11 hadde mye på hjertet. På bisitterrommet vil noen av aktørene at jeg skal stille spørsmål til jenta jeg allerede har spurt henne om, fordi de mener at jenta ikke har svart tydelig nok. Jeg forteller at det ikke er heldig å stille jenta de samme spørsmålene flere ganger, at jenta mest sannsynlig ikke vil kunne gi noe bedre svar en det hun allerede har gitt, og begrunner hvorfor det er slik. 

Seniorrådgiveren fra barnehuset ser seg enig idet jeg sier. De er alltid en uvurdelig støtte når slike situasjoner oppstår. Dommeren og forsvareren gir seg til slutt. Det jeg lærte under dommeravhørsutdannelsen viser å stå seg, også når dommeren presser på. Jeg kjenner på stoltheten over at jeg er på vei til å bli nokså trygg i denne rollen - rollen som dommeravhører.

Jeg setter meg på t-banen tilbake til jobben igjen. Jeg er sliten, men samtidig føles det godt at jeg har bidratt til at en jente på 11 år får fortelle sin historie, og hun møter noen som tåler å høre den.  Det føles godt å kunne hjelpe noen som er sårbare, som barn er i denne verdenen!

Jeg kommer inn på jobben. På kontoret mitt henger jeg opp tegningen jeg fikk av jenta på 11 år og halskjedet hun perlet til meg i en pause. Nå er det bare å komme seg til barnehagen og hente den jenta som betyr mest for meg i hele verden. Jeg føler meg som en dårlig mor som forlot henne i barnehagen, selv om hun spydde på natta. Jeg føler jeg må få «rettet» opp det jeg har gjort mot henne.

Jeg ankommer barnehagen med en fiskekake jeg har kjøpt på veien. Det er det beste hun vet, og det er min måte å be henne om tilgivelse på denne dagen. Heldigvis faller det i god jord hos henne, og formen hennes virker ikke så ille. Den dårlige samvittigheten min ovenfor henne reduseres noe.

Dette er min historie. En historie om min hverdag som dommeravhører og hvilke dilemmaer vi kan stå ovenfor. Motivasjonen min for å bli dommeravhører var at jeg ønsket å utgjøre en forskjell for barn og ungdom som bor eller har bodd under uholdbare forhold. Barn som er avhengige av voksne for å bli hørt.

Jeg vil være med på å øke barns rettsikkerhet. Jeg ville ha en betydningsfull jobb, noe jobben som dommeravhører har vist seg å være for meg. Men motivasjonen er på vei ned. Ikke fordi jeg finner jobben mindre viktig nå eller at den ikke er betydningsfull, tvert imot! Men hverdagen som dommeravhører er krevende. Jeg må sjonglere mellom å etterforske egne saker, bistå i andres saker, straksetterforskning i nye saker og ta dommeravhør. Antall dommeravhør jeg må ta blir stadig flere og jeg føler meg noe maktesløs.

Hvordan skal jeg rekke alt? Jeg mener det er på tide at vi dommeravhørere får et statusløft i form av lønn, og at vi får en arbeidshverdag som gjør at vi kan levere kvalitet hver gang vi er på barnehuset. Det er å tenke rettssikkerhet, og sist men ikke minst - barnas beste!

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)