Politi i krise
Willy Stöwers «Der Untergang der Titanic» illustrerer det synkende skipet.Foto: Wikipedia

Politi i krise

Som Titanic stevner politiet fremover. Alle ombord roper isfjell! Men på broen holder kapteinen full fart fremover.

Utsagnet er en stemningsrapport fra nederlandske politifolk om den reformen de står midt oppe i - gjengitt i avisen Trouw våren 2015. Deres politireform startet i 2013 som en femårsplan. 26 politidistrikter og enheter skulle omorganiseres til 10.

Halvveis i tidsplanen er det knappest noen som tror på den opprinnelige reformen. Justisministeren har bedt parlamentet om «mer tid» og en dobling av budsjettet. Kostnaden nærmer seg nå fem milliarder norske kroner og få tror det vil ende med det. Mange viktige oppgaver har blitt redusert. Politiets fagforeninger har mistet tilliten til politiledelsen. Aksjoner og konflikt preger samarbeidet. Evalueringene snakker om manglende kontroll, svake beslutningsprosesser og svak ledelse.

«Prosjektet er urealistisk og altfor ambisiøst», sier både ansvarlige politikere og kritikere. De hevder for mye skjer samtidig. Nødvendig kunnskap og kompetanse for reorganiseringen mangler. Det er store hull i kvaliteten på arbeidet. Nylig måtte den nasjonale politisjefen gå av mens reformen hangler videre.

Mangler forskningsmessig bevis

For ganske nøyaktig to år siden snakket jeg til en stor gruppe politifolk på en konferanse på Gardermoen. Jeg kritiserte Politianalysen og 22. juli-kommisjonens rapport for ideene som de la til grunn for endring, ganske enkelt fordi forslagene manglet forskningsmessig bevis for at de skulle føre til det samfunnet har etterspurt. Dokumentasjon fra flere tiår med ulike store omorganiseringer både i offentlig sektor og industri i Norge og internasjonalt viser gjennomgående at slike prosjekter feiler.

Etter foredraget mitt spratt en POD-direktør opp på podiet og holdt en flere minutter lang forsvarstale for det som skulle settes i gang. Han kalte meg dommedagsprofet. Det var åpenbart i ferd med å bre seg en prestasjonsangst og et slags ønske om å fjerne enhver kritikk som kunne forkludre opplegget. Her skulle alle blindt følge ledelsen til tross for at den kunnskapen og teoriene de bygde sitt prosjekt på ikke hang sammen med virkelighetens verden.

Nå, to år senere, har Stortinget på liknende måte som i Nederland vedtatt en femårsplan for en altomfattende politireform på sviktende kunnskapsgrunnlag. Allerede før den er i gang, ser vi at reformen ikke kommer til å levere det som er lovet, fordi den inneholder alle de ingrediensene som andre mislykkede reformer har hatt. Tid, omfang, kostnader, kunnskap og kompetanse undervurderes grovt.

Overdrevet omfang

I POD har man allerede erfart hva overdrevet omfang og mange parallelle aktiviteter betyr. Det såkalte Merverdiprogrammet (IKT) ble nylig skalert kraftig ned fordi det hadde vokst dem over hodet. 240 millioner ble brukt uten at et eneste nytt datasystem er på plass. Denne erfaringen burde i seg selv være nok til å revurdere Politireformen, som er ekstremt mye mer omfangsrik enn de programmene man har holdt på med til nå.

Overfladiske organisasjonsanalyser

Både Politianalysen og 22. juli-kommisjonen leverte usedvanlig overfladiske organisasjonsanalyser av politiet. Konklusjonene og forslagene hadde ingen påviselig gyldighet som grunnlag for utviklingsprosjekter. Politianalysens konklusjoner var rettferdiggjort av en ekstrem sentralistisk ideologi som organisasjonsfaglig sett er vanskelig å ta seriøst i vår tid.

Det er blitt bekreftet at forslagene om antall distrikter ikke hadde noe faglig grunnlag, men var politiske utspill ment for å få politikerne til å vedta en sterkere maktkonsentrasjon i politiet. Det endelige vedtaket om 12 distrikter har faglig sett samme verdi som en gjetning. Å sette hele befolkningens polititjeneste i spill på et slikt grunnlag er ganske merkelig når 22. juli-kommisjonen påpekte at politiet led av manglende risikoerkjennelse. Politireformen har en enorm risiko knyttet til seg med tanke på kontinuitet i politiarbeidet, rettssikkerhet, de ansattes hverdag og bruken av samfunnets penger.

Fullskala eksperiment

Som alt annet i en organisasjon må det også øves på endringsprosesser. Lederne og organisasjonens ansatte må være i stand til å arbeide med de endringene som behøves. En endringskompetent organisasjon er en organisasjon hvor man har vært gjennom såpass mange endringer at man har lært seg fallgruvene og hvordan man bør nærme seg prosessene for å øke sjansen for å lykkes. Ingenting av dette har vært gjort i politiet.

I stedet vil man øve seg på endringsarbeid gjennom et totalt gjennomgripende fullskala eksperiment. Dette i en organisasjon hvor det er konflikt, uenighet og manglende tillit internt mellom grupper, mellom profesjoner, mellom ledelse og ansatte, mellom fagforeninger og ledelse, mellom politikere og politiets ledelse, mellom befolkning og politiet og mellom by og land. I dette klimaet, hvor ansatte og ledere mangler erfaring, kunnskap og kompetanse med vanskelige endringsprosesser, og hvor kritikere ties og marginaliseres, skal altså det grandiose prosjektet gjennomføres.

Politireformen - et kostnadssluk

Skal vi tro det som har skjedd i andre store reformer, vil Politireformen koste store summer å gjennomføre samtidig som effektiviteten, produktiviteten og kvaliteten må forventes å gå ned over lang tid. Det er heller ikke uvanlig at store omstillinger fører til økt sykefravær. I og med at reformen er politisk begrunnet, vil det være stor medieoppmerksomhet som tar energi, motivasjon og arbeidsglede fra ledere og ansatte.

Det er alltid en diskusjon hva som er en forsvarlig investering eller kostnad for endringsarbeid i en offentlig organisasjon. Noen vil sikkert hevde at vi har råd til å «satse» på politiet i Norge, uansett hva det koster. Men den politiske virkeligheten er likevel slik at politiets behov vil bli satt opp mot andre behov. Vi går nå inn i en økonomisk svært vanskelig tid som tvinger fram sterkere prioriteringer. Virkeligheten er sterkt endret bare siden Stortinget vedtok politireformen våren 2015.

Arbeidsledigheten øker, det er en ny internasjonal sikkerhetssituasjon i våre nærområder, størrelsesorden på flyktninger til Norge kan bli hundretusen. Hver for seg krever dette titalls milliarder mer enn vanlig de neste årene. Enhver regjering må framover satse på helse, utdanning, arbeid, samferdsel, næringsutvikling og forskning for å få verdiskaping og fortsatt sosial bæreevne i det norske samfunnet. Det er høyst tvilsomt om de økonomiske realitetene de neste 5-10 år kan understøtte et kostnadssluk i en politireform slik den legges opp nå.

Politireformen bør derfor revurderes og organiseres på bakgrunn av kunnskap snarere enn på ideer om sentral makt. Når ledere, som aldri har arbeidet med endring i organisasjoner, tar løs med sine drømmeprosjekter og arrogant avfeier forskning og dokumentasjon som dommedagsprofetier, så skjønner alle hvilket nivå kulturen, holdningene og lederskapet i endringsarbeidet befinner seg på. Det er nettopp denne desperate mangelen på lederskap og kunnskap om endringsarbeid som gjør at Politireformen har en dårlig prognose. Da er det ikke bare nødvendig med en justering av kursen. Hele reisen bør revurderes.

 

---

Stig O. Johannessener professor i organisasjon og ledelse ved Universitetet i Nordland og gjesteprofessor ved Open Universiteit i Nederland. Han har skrevet og redigert tre bøker om politiet.

1. desember kommer boken «Politi i krise. Spillet om politiet etter 22. juli 2011», som setter et kritisk søkelys på hovedtrekkene i utviklingen i politiet de senere årene, deriblant Politireformen.

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)