Varslingssakene i Hordaland krever en uavhengig granskningskommisjon
Robin Schaefer varslet. Granskningene som når skjer av hans og andres varslingssaker er unnder enhver kritikk, mener kronikkforfatteren.Foto: Thomas Haugersveen.

Varslingssakene i Hordaland krever en uavhengig granskningskommisjon

Ansvarlige beslutningstakere på byråkratisk og politisk nivå, må følge med i timen. Ansvaret for at varslingssakene ved politidistriktet håndteres på lovmessig måte, hviler på dem. Konflikten ved politidistriktet oppstod i kjølvannet av Robin Schaefers nå velkjente varslingsprosess i saken om etterforskningen av dødsfallet til åtte år gamle Monika.

Varslingssakene i Hordaland krever en uavhengig granskningskommisjon
Birthe Eriksen, kronikkforfatter

Vi vet fra forskning at manglende vilje til å håndtere varsler om kritikkverdige forhold med etterfølgende sanksjonering, ofte er symptom på dysfunksjonelle trekk ved ledelseskulturen. I etterkant ble det innlevert ytterligere varsler fra blant andre to politijurister og HMS-ansvarlig. Fellestrekk ved disse, er at de påpeker dysfunksjonelle trekk ved ledelseskulturen som nettopp kan forklare hvorfor de gjentatte varslene fra Schaefer ikke ble håndtert. Til tross for tilsynelatende sammenheng mellom varslene, gjennomføres granskningsprosesser som stykker opp sakskomplekset og pulveriserer mulige grunnlag for personlig ansvar.  

Granskningsprosessene finner sted i strid med grunnleggende rettsstatlige prinsipper som ellers er fundamentale for politiets arbeid. Det er dessuten kun en offentlig granskningskommisjon som kan sikre at forvaltningslovgivningen kommer til full anvendelse, herunder offentlighetsloven og arkivloven. En privat granskning, som den som nå pågår i Schaefers sak hos et advokatfirma, kan holdes under radaren for offentlighet. I en sak av så stor offentlig interesse, bør det i seg selv få alarmen til å gå.

POD

Den første granskningsrapporten var Politidirektoratets rapport. Granskningen ble iverksatt på bestilling fra arbeidsgiver, representert ved politimester Gudmundsen. Da granskningen ble iverksatt, hadde politimesteren i lengre tid hatt ansvar for saksbehandlingen av flere av varslene, som i realiteten var knyttet til Schaefers sak. Som kjent erklærte politimesteren seg senere inhabil og fratrådte sin stilling midlertidig. Et annet forhold, er at varslene fra politijuristene, det ene en rapport på over 200 sider om trekk ved ledelseskulturen, ikke blir undersøkt og vurdert etter sitt innhold. I stedet stykkes det opp i tre personalsaker mot navngitte personer i ledelsen. Selv om enkelte kritikkverdige hendelser påpekes, rettes mye skyts mot varslerne selv, mens ledelsen i hovedsak frikjennes. De påberopte svakhetene ved ledelseskulturen blir verken undersøkt eller behandlet.

Det mest skremmende er intervjuet POD gjennomfører med Schaefer. I avhøret blir en sykemeldt og sårbar arbeidstaker forsøkt overtalt til å oppgi sitt lovbestemte varslervern. I stedet for informasjon om sine rettigheter, omsorg og ivaretakelse, utsettes han for et press som i seg selv kvalifiserer som ulovlig gjengjeldelse, herunder brudd på hans menneskerettigheter. I seg selv er dette nok til å ugyldiggjøre rapporten og fjerne all tillit til granskningsprosessen. Når lydbåndopptaket blir kjent, avgrenses rapporten mot Schaefers varslingssak, med den følge at sammenhengen mellom varslene ikke blir vurdert.

Riksadvokatens rapport

Rapporten fra Riksadvokatens arbeidsgruppe var den neste. Den skal riktignok på høring før endelig rapport avleveres, men har en rekke spørsmål er heftet ved seg. For det første skal rapporten ha organisasjonsmessig læring som formål, uten at rapporten indikerer at Riksadvokaten har noe bevisst forhold til hva forventet læring innebærer. Hvordan er det mulig å snakke om læring før det er gjennomført en granskning av sakskomplekset i sammenheng? Er det i det hele tatt mulig å starte en læringsprosess før samtlige ansvarsspørsmål er avklart? Rapporten avgrenser mot de rettslige ansvarsspørsmålene og stopper sine undersøkelser ved påtale og går dermed ikke til topps i organisasjonen. Hvorfor denne avgrensningen? Forventningen om læring bygger på sandgrunn.

Spesialenheten

Kronen på verket i rekken av granskninger, er så langt Spesialenhetens rapport. Den vurderer utelukkende anvendelsen av straffeloven § 325, om grov uforstand i tjenesten. Det ble ikke funnet grunnlag for personlig ansvar for noen med sentrale roller. Til tross for påstander om munnkurv og trusler fra øverste ledelse, nøyer Spesialenheten seg med å peke på kollektiv svikt og pulveriserer ansvaret ved å la staten idømme seg selv foretaksbot. Spesialenheten opptrer i beste fall forhastet. Hvordan kan det konkluderes om ansvarsforholdene før granskning av påstandene om gjengjeldelse mot Schaefer er gjennomført? Internasjonale kilder, blant annet på EU nivå, understreker sammenhengen mellom sanksjonering av varslere og bevisst blokkering av kanaler for kritisk informasjon. Dersom granskningen bekrefter at Schaefer er utsatt for en langvarig sanksjonerings- og utstøtelsesprosess forankret i ledelsen, kommer ikke Spesialenheten unna straffeloven § 132a, som straffer personer som motarbeider rettsvesenets arbeid. Bestemmelsen kan være brikken som gjør at hele puslespillet faller på plass, slik at sakskomplekset kan forstås.

Granskning av påstått gjengjeldelse mot Schaefer

Ved oppstart av granskningen av Schaefers sak, foreligger det altså en rekke granskningsrapporter som er beheftet med rettsbrudd og utarbeidet løsrevet fra hverandre. De er også forankret i mandater som er uklare og uforståelig avgrenset. Etaten har dessuten gransket seg selv, slik at rapportene mangler objektivitet og uavhengighet. Granskningen av Schaefers sak er riktignok løftet til Justisdepartementet, men noen av utfordringene er imidlertid også her, fraværet av et adekvat mandat som er forankret hos Schaefer selv og hans fagforening. Forholdet til de øvrige varslingssakene som påstås å underbygge påstandene om ulovlig gjengjeldelse, er heller ikke avklart. Det er også bekymringsfullt at de øvrige varslerne skal behandles som vitner, ikke som selvstendige varslere med eget varslervern.

Det finnes ingen vei som går utenom en uavhengig, offentlig granskningskommisjon etter modell av Gjørvkommisjonen, underlagt forvaltningslovgivningen. Bare slik kan en tillitsvekkende prosess sikres, hvor alle de involvertes rettigheter ivaretas og hvor relevante sammenhenger vurderes.

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)