Er etterforskningen og domstolsbehandlingen av de siste Thomas Quick-sakene en rettsskandale?
9 år gamle Therese Johannessen forsvant i 1988. Thomas Quick tilsto at han hadde bortført og drept henne, ble dømt, trakk senere tilståelsen, hvorpå tiltalen ble frafalt i 2011. Therese har aldri blitt funnet. Her leter politiet etter henne i 1996.Foto: Cornelius Poppe/Scanpix

Er etterforskningen og domstolsbehandlingen av de siste Thomas Quick-sakene en rettsskandale?

Etterforskningen og rettergangene i Thomas Quick-sakene er i media avgjort å være en rettsskandale. Hvilket faktagrunnlag er det som legges til grunn?

Jeg er en tidligere politimann som deltok i etterforskningen av Therese-saken i 1988/89, samt prosjekter forbundet med saken tidlig på 90-tallet.  Dette medførte at jeg også ble involvert i forberedelsene til rettsbehandlingen av Therese-saken mot Thomas Quick i 1998.

Etterforskningen og rettergangene i Thomas Quick-sakene er i media avgjort å være en rettsskandale. Hvilket faktagrunnlag er det som legges til grunn for en slik avgjørelse - i beste fall påstand?

Bøker

Bøkene til överåklagare Christer van der Kwast, «Bortom Rimeligt Tvivl» (2015) og justitieråd i Högsta domstolen, Göran Lambertz, «Quickologi» (2015), gir gode basiskunnskaper om etterforskningen og domstolsbehandlingen av Thomas Quick-sakene, samt om den svenske resningsprocessen (gjenopptakelsen).

Van der Kwast og Lambertz foretar en møysommelig gjennomgang av hver enkelt sak, hvilket formidler en troverdig beskrivelse av etterforskningens mange sider og om beviskravene som må foreligge for å kunne beslutte tiltale. Her veies problemstillinger og påstander for og imot på en overbevisende objektiv måte.

Bøkene gir leseren et rikt innblikk i gjennomføringen av etterforskningen og rettergangene av sakene.  De respektive tiltalene ble fremmet som et resultat av grundig etterforskning; en etterforskning som selvfølgelig også omfattet bunnsolide undersøkelser og tester av om Thomas Quick faktisk kunne komme med falske opplysninger og erkjennelser.

En rekke journalister, enkelte forfattere og advokater har imidlertid yndet å kalle etterforskningen og domstolens behandling av sakene for en rettsskandale. Van der Kwasts og Lambertz’ bøker tilbakeviser dette med saklig tyngde.

Påstander og media

Forfatter Jan Guillou og kriminologiprofessor Leif G.W. Persson har vært noen av de mest prominente kritikerne av etterforskningen.  I media har de ytret seg med alvorlige, til tider inkriminerende, påstander om politi- og påtalerepresentanter.  Dette til tross for at verken Guillou eller Persson var til stede under rettens behandling av de norske sakene Therese Johannesen (1998), Trine Jensen og Gry Storvik (2000).

Guillou har påstått i sine krøniker i Aftonbladet at etterforskningslederen, poliskommisarie Seppo Penttinen, hadde fabrikkert bevismaterialet og løy da han forklarte seg for domstolen i de respektive sakene. Guillou påsto at Penttinen hadde begått mened i retten.

Aftonbladet ble felt av Pressens Opinionsnemnd (PON) i 2011 og 2012 for to av Guillous krøniker.  PON fastslo at Aftonbladet hadde brutt god presseskikk ved å publisere Guillous grunnløse påstander.

Herrene Guillou og Persson har også stått i spissen for å hevde at sentralt involverte personer i etterforskningen samarbeidet om å fabrikkere bevis.  Det vil med andre ord si at poliskommisarie Penttinen, överåklagare Christer van der Kwast, psykolog Sven Å. Christianson, psykoterapeut Birgitte Ståhle (og kanskje flere), gjennom mange års etterforskning skal ha tilført sakene falske bevis og manipulasjoner med det formål å få Thomas Quick uskyldig dømt. Og hva med de norske etterforskerne; fabrikkerte disse også bevis?

Med hvilken hensikt - og med hvilket motiv - skulle slike fagpersoner gjøre dette?  Hvordan skulle noe sånt i det hele tatt kunne la seg gjennomføre uten at andre impliserte i sakene fattet noen som helst mistanke?

Resningsprocessen

Lambertz hevder i sin bok at resningsprocessen gjennomgående var overfladisk og mangelfull.  Han viser blant annet til at verken Christer van der Kwast eller Seppo Penttinen fikk anledning til å uttale seg.  Begrunnelsen for dette var at van der Kwast og Penttinen ikke var å anse som «part i resningsprocessen».

Lambertz setter store spørsmålstegn ved beslutningene til överåklagaren Bjørn Ericson og øvrige åklagare om å legge ned tiltalene slik at grunnlaget for ny rettergang falt bort.  De ignorerte rett og slett Hovrättens begjæring om ny behandling av sakene i tingsrätterne.

I forbindelse med resningsprocessen ble det gjennomført kun ett avhør av Thomas Quick. Avhøret skjedde på Säters Sjukhus 10. juni 2010 og varte i to timer. I løpet av disse to timene skal altså Quick ha forklart seg om alle sakene, om hvordan han kunne ha tilegnet seg kjennskap til unike og spesifikke detaljer, samt grunnen til at han ikke er gjerningsmannen likevel.

Til tross for at det faktisk dreier seg om åtte drap med omfattende etterforskningsprosesser og påfølgende domstolsbehandlinger, fikk ikke Quick mye motstand eller kritiske spørsmål under avhøret.  Hans nye forklaringer ble tatt imot med den største velvilje.

Bergwallkommisionen og en norsk kommisjon på oppdrag fra Riksadvokaten, har foretatt granskning av etterforskningen i Quick-sakene.

Den svenske kommisjonens konklusjon i Therese-saken kan på ingen måte sies å ha fotfeste i etterforskningsmaterialet.  Kommisjonens konklusjon er, utrolig nok, tuftet på kun én av flere teorier fra arbeidet som ble utført i 1988. Denne teorien ble gjenstand for en kolossal etterforskning som ikke førte til noe avgjørende svar i saken.

Den norske kommisjonens arbeid var begrenset til sakene Therese, Trine og Gry, med et mandat som gikk ut på at Quick var frikjent. Konklusjonen ble i hovedtrekk at norsk politi- og påtalemyndighet ikke hadde vært kritisk nok til de svenske politimyndigheters håndtering av sakene.  Nei, vel - men, hva så?

At Quick ble frikjent betyr ikke at han ikke er gjerningsmannen, for bevisene ble aldri prøvd på nytt for domstolen. Quick er ikke frifunnet.

Etter mer enn tjue år på lukket avdeling, kunne Thomas Quick vandre ut fra Säters Sjukhus som frikjent etter en juridisk skrivebordsmanøver.

Gøran Lambertz har gjennomgått de siste Quick-dommene og finner ingen grunn til å kritisere noen av dem. Han mener at dommene er vel funderte og at det absolutt ikke har funnet sted noen rettsskandale. Snarere tvert imot. Om begrepet skandale skal anvendes, bør det i så fall være rettet mot en rekke journalisters, enkelte forfatteres og advokaters herjinger i media med uberettigede påstander og krav om å forvalte sannheten - for ikke å nevne den særdeles overfladiske resningsprocessen.

Thomas Quicks uskyld

I samtlige saker har Thomas Quick gitt opplysninger som er så utførlige og spesielle at det ikke har vært mulig for ham å tilegne seg disse på annet vis enn gjennom direkte sanseerfaringer.

Quick har gitt inngående beskrivelser av ofrenes utseende, deriblant intime detaljer på ofrenes kropper som ikke var kjent fra tidligere. Han har beskrevet nøyaktige omstendigheter vedrørende ofrenes klær, hvilke skader han påførte ofrene, hvordan ofrene lå da han forlot dem - og ikke minst forklart og utpekt stedene hvor ofrene var plassert/gjemt.

Uavhengig av om tiltalene ble lagt ned og av granskningskommisjonenes konklusjoner, kan det vanskelig foreligge annet enn gode grunner til fortsatt å betvile Quicks uskyld.

I motsatt fall går det minst én - i verste fall sju - ukjente drapsmenn blant oss.

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)