Varsling og makt
Monika-varsleren Robin Schaefer og PF-lokallagsleder Kjetil Rekdal under utdelingen av Fritt Ords pris 2015.Foto: Ådne Sinnes

Varsling og makt

Det gjenstår mye arbeid før vi har ordninger som gjør organisasjoner og samfunnet i stand til å håndtere varslingssaker på en troverdig, ryddig og habil måte.

I snart tre år har vi fulgt Monika-saken, noen av oss tettere enn andre, og vi skulle tro at denne saken snart var over. Av hensyn til Monikas mamma, er forhåpentligvis selve straffesaken snart over, men det er lite som tyder på at ringvirkningene av alt som har skjedd er over med det første.

Lite ante jeg om hva som ventet meg, da jeg som lokallagsleder for første gang ble oppsøkt av Robin Schaefer. Varsling var et tema jeg knapt hadde hørt og lest om, annet enn i de store, tragiske mediedekte sakene fra næringslivet. Læringskurven har vært bratt og lang. Konklusjonen min er at det ennå gjenstår mye arbeid før vi har på plass ordninger som gjør organisasjoner og samfunnet i stand til å håndtere disse sakene på en troverdig, ryddig og habil måte.

Det store spørsmålet ingen bør slutte å stille seg, er hvorfor det skulle være så vanskelig å få frem sannheten om hva som hendte med lille Monika. Ennå er det ubegripelig hvilke mektige krefter og hvor mange ulike aktører som har vært involvert i sakskomplekset. Robin sa til meg fra første stund og gjennom hele prosessen at hans eneste ønske var å få frem sannheten. Han kunne ikke leve med å vite at lille Monika trolig var drept, og at det gikk en drapsmann fri. Selv om det er hevet over enhver tvil at det Robin gjorde var riktig og avgjørende for den foreløpige domfellelsen av Monikas tidligere stefar, har det hatt en betydelig pris.

Avdekker store mangler

I kjølvannet av Robins varsel, kom det også varslinger fra flere andre ansatte. Deres varsler var knyttet til Robins varsel, og til forhold knyttet til organisasjon og ledelse. Mønsteret og behandlingen av varslerne i disse sakene var nesten identiske. Konsekvensene for varslerne også. Skjebnene og belastningen ble for dem, som det har vært for Robin, ekstreme, og langt unna det en burde kunne forvente. Noen har sågar valgt å forlate jobbene sine.

Skal vi akseptere at det å si ifra om feil, uetisk adferd eller lovbrudd i en organisasjon, medfører at en må påregne å få et bortimot endret eller ødelagt liv som konsekvens? I et sunt norsk arbeidsliv er vi avhengig av ansatte som varsler om forhold på arbeidsplassen som ikke er som de skal.

Hva annet har Monika-saken avdekket, foruten at en liten jente på 8 år likevel ikke tok sitt eget liv, men trolig har vært utsatt for en grusom forbrytelse? Saken har etter min oppfatning avdekket at det eksisterer store mangler knyttet til det kunne håndtere varsling på en troverdig, objektiv og habil måte. Å sikre rutiner og system som ivaretar nevnte verdier, krever betydelig mer kunnskap og forskning på varslingsfeltet. Det krever at vi som fagorganisasjoner eller vernetjenester sikres tilstrekkelig kompetanse og kunnskap om behandling av denne type saker.

Spørsmålet er videre hvorvidt arbeidsgiver er skolert til å håndtere denne type saker. Hva gjøres for å sikre habile vurderinger når et varsels innhold når høyt opp i systemet? En toppleder kan nemlig også gjøre feil, bevisst eller ubevisst. Wiersholm konkluderte med at ingen i Hordaland politidistrikt kunne reglene om varsling!

Et avgjørende moment i varslingssaker er og blir å sikre habilitet. Jeg tenker ikke da på den juridiske vurderingen av et slikt spørsmål, men det som skal til for å sikre tillit til at de som behandler et mottatt varsel og som plikter å ivareta varsleren i en sårbar situasjon, gjør dette uhildet. I varslingssaken til Robin, ble det etterhvert et sterkt ønske om, og nødvendig, å få en uhildet part til å vurdere saken. Dessverre har antallet aktører, rapporter og granskninger knyttet til varslingssakene i Hordaland, bidratt til å stykke opp og pulverisere helheten i og ansvaret for sakene, og har dermed heller ikke bidratt til å styrke graden av tillit og troverdighet.

Sakskomplekset knyttet til Monika-saken er i dag blitt så uoversiktlig og vanskelig at de færreste har et godt overordnet bilde.

Riksadvokatens rolle

Konsekvensene av de sivilrettslige granskningene i Wiersholm del 1 og 2, har for de involverte partene vært grusom. Selv om det ikke foreligger noen evaluering av de sivilrettslige granskningene, noe som har vært etterlyst, har de fleste konkludert med at disse ikke var en særlig hensiktsmessig måte å håndtere sakene på. Uansett har kravene til granskningene ikke vært mulig å etterprøve på noe som helst vis. Flere av varslerne som deltok i Wiersholm II kjenner seg i dag rettsløse. Selve granskningsprosessen ble opplevd som en ytterligere gjengjeldelsesprosess.

Det er også grunn til å stille spørsmål ved Riksadvokatens mange roller. Han er øverste leder av påtalemyndigheten og derav øverste ansvarlig for etterforskningen av Monika-saken og den som til slutt tok ut tiltale for drap. Samtidig er det Riksadvokaten som nå også har avgjort varslingssaken til vedkommende som nettopp kritiserte etterforskningen og den påtalemessige behandlingen av saken.

Riksadvokaten er også faglig overordnet og klageinstans til Spesialenheten som gav Hordaland politidistrikt en foretaksstraff for den kritikkverdige behandlingen av nettopp de viktige opplysningene og vurderingene som Robin kom med. Riksadvokaten har samtidig gjennomført en egen granskning for å finne læringspunkter i Monika-saken og gjøre endringer og tiltak i forhold til dette.

Hvilke ordninger har Riksadvokaten for å sikre klarhet med hensyn til hvilke interesser han til enhver tid ivaretar?

Realiteten etter alle de nevnte prosessene, er at Riksadvokaten med sitt foreløpig siste bidrag i denne saken har gjort situasjonen om mulig mer usikker, både for arbeidsgiver og arbeidstaker. Mange av våre medlemmer og andre borgere tar kontakt med oss for å gi uttrykk for at de ikke forstår Riksadvokatens avgjørelse.

Det Riksadvokaten i realiteten gjør, er å flytte grensen for hva som er varsling og dermed for når arbeidstaker får varslervern etter arbeidsmiljøloven. Riksadvokaten setter til side den vurderingen som Wiersholm gjorde i sin rapport I. Riksadvokaten setter den alminnelige plikten politiansatte har til å rapportere opp mot retten til å varsle og innskrenker dermed arbeidsmiljølovens- og Grunnlovens regler om ytringsfrihet for de ansatte i politiet. Dermed er Robin redusert til en rapportør i Riksadvokatens avgjørelse frem til tidspunktet når Robin varsler om saken til media – uten særskilt varslervern.

Om Justis- og beredskapsdepartementet aksepterer Riksadvokatens rettsanvendelse, vil en slik innskrenkende tolkning av politifolks varslervern, også få betydning for andre yrkesgrupper som har en tilsvarende rapporteringsplikt, som eksempel helsearbeidere og ansatte i Forsvaret. Det bør ikke være slik at varslervernet i arbeidsmiljøloven ikke gjelder før det varsles til media. Det kan ikke vår rettstat og demokrati leve med!

Viktig uavhengighet

I en organisasjon som politiet, er man vant til å holde blikket klart festet på grensegangen mellom hva som er rett og galt i lovens forstand. Monika-saken har for alvor lært oss at denne type saker ikke bare handler om juridiske tolkninger, men vel så mye om psykologien i en organisasjon, ikke minst når makt utfordres.

Selvsagt trengs kunnskap om de klare rettslige grensene for hva som er varsling, når en ytring utgjør et varsel og ikke minst hvilke typer handlinger som utgjør ulovlig gjengjeldelse. Men i en organisasjon betyr kulturen mye for hvordan kritikk mottas og håndteres. Det utvikles holdninger til hvordan vi innordner oss og agerer, samt ulike lederstiler. Disse faktorene styres i liten grad av de rettslige rammene. Håpet er nå at regjeringens nedsatte ekspertutvalg klarer å bruke erfaringene fra Monika-saken til å trekke opp klare linjer for hvordan vi skal håndtere de mange uavklarte spørsmålene på varslingsfeltet.

Mange varslingsaker blir i dag håndtert på et lavt nivå i organisasjonen hvor de også håndteres og løses på en god måte av gode ledere. Men problemet oppstår når varselet ikke håndteres i initialfasen eller dersom varselets innhold går høyt opp i systemet og gjerne omhandler ledere. Vi har erfart hvor viktig det er at varslingsaker kan bli behandlet av andre enn den vanlige lederlinjen. Derfor har arbeidsgiver, fagforeningene og vernetjenesten i Vest politidistrikt opprettet en egen varslingsgruppe som er nettopp uavhengig fra lederlinjen og hvor tillit og troverdighet er de viktigste momentene ved sammensetning av gruppens medlemmer.

Vi regner med at regjeringens utredning også ser på hvorledes en internt i organisasjoner best kan organisere seg for å håndtere disse vanskelige sakene.

Politisk vilje

Den nye FAFO-rapporten om varsling og ytringsfrihet er nedslående. Betydelig færre sier fra og et økende antall varslere opplever sanksjoner. Vi trenger blant annet en uavhengig instans, både for å endre den negative trenden som viser at stadig færre tør å varsle, og for å sikre en objektiv og habil behandling av varslingssaker som det går an å ha tillit til.

I mars i år vedtok et samlet forbundsstyre i Politiets Fellesforbund at man under rådende forhold ikke kan råde medlemmer til å varsle når de oppdager ulovlige eller kritikkverdige forhold i politiet. Det er vår organisasjon og våre medlemmers dyrekjøpte erfaringer fra varslingssaker som ligger til grunn for vårt råd. Riksadvokatens siste avgjørelse bidrar dessverre til å styrke grunnlaget for vårt råd.

For at forbundsstyret skal omgjøre sitt vedtak, må det viktige endringer til. Vi behøver trygghet for at våre politikere, ledere og domstoler begynner å forstå hva dette handler om, hvilken pris den enkelte arbeidstaker betaler for å bære frem samfunnskritisk informasjon.

Vi er glad for at den nå bredt uttalte politiske viljen til å ta tak i utfordringen. Det gjenstår å sikre at ordene på fremsiden av politiets nye foreslåtte rutine om varsling blir en realitet, ikke tomme ord: Takk for at du sier ifra!

 

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)