Et splittet politi

Et splittet politi

Politireformen er blitt en kamp om politifolks sjel. Iverksetterne bruker retorikk om enhet og likhet. Men som i enhver sjelelig kamp er det ikke enhet, men splittelse som kommer ut av det.

Både UiBs og Politiforums undersøkelser om ansattes oppfatning av reformen viser et dypt splittet politi. Statens sentraliserings -og lojalitetsprosjekt er i ferd med å ødelegge politietaten innenfra. Hvorfor?

Permanente konflikter undervurderes

Politiet kan forstås som ulike praksiser, som er innarbeidede handlingsmønster som inkluderer måter å forstå og tenke på. Grunnleggende forskjeller mellom disse praksisene fører til permanente konfliktlinjer. En betydelig konfliktlinje går mellom den operative og den juridisk-byråkratiske praksisen.

Det er særdeles viktig å forstå denne konfliktlinjen dersom man skal endre organisasjonen, fordi enhver endring i dette landskapet øker konfliktnivået. Jo større endringer, desto større konflikter. Dersom man endrer alt på en gang, slik som i politireformen, eskaleres konflikten til høyeste nivå. De som har satt i gang dette har grovt undervurdert de permanente konfliktlinjene i politiet og betydningen endring får i en slik organisasjon.

Reformen søker å endre identitet

De permanente konfliktlinjene har dypest sett å gjøre med identitet, rolle og makt. De som utøver og behersker de ulike praksisene opplever sterk tilhørighet til sin praksis. Tilhørighet er en dyptfølt eksistensiell opplevelse av hvem man er og hva meningen med ens virke er. Å føle seg hjemme i en praksis betyr at man har lært å tenke og føle på spesielle måter.

Politireformen er et forsøk på endre politifolks identitet til å være noe annet enn det mange tenker og føler i dag. Det er spesielt knyttet til avviklingen av «lokalpolitiet». Samtidig er det en dramatisk forskyvning av maktforholdene mellom praksisene i favør den juridisk-byråkratiske praksisen som utøves fra staten/POD.

Resultatet er et ødeleggende konfliktnivå. De 1200 kommentarene i Politiforums undersøkelse viser nettopp dette. Primært dreier de seg om manglende medvirkning og en tilhørighet som blir borte. Tapet av kontroll over sitt eget arbeid. Den eksisterende tilhørigheten skal erstattes av en ny tilhørighet som er designet på et kontor i POD. Derfor er tilliten mellom ansatte i politiet og POD svært dårlig.

Forklaringen i POD er at det dreier seg om motstand mot endring. Det er et velbrukt og negativt ladet utsagn som gjerne brukes av ledere som ikke involverer de ansatte i endringer. De som snakker om motstand har ikke sjelden selv problemer med å akseptere andres innflytelse. De vil ha kontroll og makt til å kunne definere andre menneskers endring, men er ofte selv upåvirkelig.

Motstand mot endring er i realiteten et sunt forsvar av identitet og integritet som mobiliseres som et alternativ til dårlig ledelse. Å avvise tvangsmessig endring fra andre er et tegn på styrke.

Panikken etter 22/7

Det er velkjent fra kriseforskning at stress leder til sentralisering og søken mot hierarki og tydelighet. Når stressnivået øker, slår tunnelsynet inn. Etter 22/7 viste rikspolitikerne tegn til panikk, forvirring og fornektelser. Et sted måtte sinnet tas ut. Et sted måtte handlekraften vises.

Etter Gjørv-rapporten ble det en nærmest hevngjerrig vilje til et oppgjør med politiet. I bakgrunnen lå også politikonflikten fra årene før 2011. Dette førte til en sterk kopling mellom det formelle hierarkiet og de løsningene som fikk gjennomslag.

Hele det norske politiets skjebne ble lagt i hendene på en liten gruppe i POD. På denne måten ble en svakt fundert reform definert av den innskrenkede virkelighetsoppfatningen som bare en vellykket terrorhandling kan skape.

Ett politi

I den posttraumatiske tåka skulle man i POD smi et nytt politi fra to ingredienser man trodde passet sammen. Den ene var politiet som lydige tjenere i kampen for å beskytte staten mot forestilte trusler. Den andre var politiet som beskytter av egen autoritet.

Men i smia oppsto det et problem. For den eneste måten staten kunne vise autoritet og hierarkisk tydelighet var ved samling av troppene. Det førte uvilkårlig til organisatorisk sentralisering. Politiets primære oppdrag ble et statsoppdrag – å beskytte staten. Det kunne bare lykkes ved lydighet og utsletting av all tvil om oppdraget.

Da hjalp det med likhet, standardisering og illusjonen om enhet. Nettopp dette ble utgangspunktet og målet for politireformen sett med statens øyne. Den skreddersydde rapporten Politianalysen var et utilslørt manifest om hvilken organisasjonsideologi som skulle gjelde. Ideologien var et gjenferd. Under tittelen Ett politi var svaret på alle problemer en avleggs ide om politiet som et sentralisert maskinbyråkrati, det klassiske autoritære svaret på frykt og usikkerhet.

Det var en grov feilvurdering, fordi samfunnsoppdraget ble nedprioritert; det som dreier seg om å beskytte og hjelpe befolkningen. Mange operative politifolks identitet og autoritet er knyttet til kontakten med befolkningen og deltakelse i samfunnsbyggingen der samfunnene befinner seg. Andre politifolk føler sin autoritet styrket av en styrket stat. Derfor er det nå i ferd med å utvikle seg en ødeleggende intern splittelse og tillitskrise.

Konsekvenser

Politireformen er et svært labilt prosjekt. Relativt små ting kan utløse organisatorisk kollaps etter oppbygging av langvarig intern mistillit, produksjonstap, sårbar beredskap og svekket rettssikkerhet. Sykefraværet kan gå opp. Mange kan komme til å slutte.

Slik har det utviklet seg i andre lands politireformer. Risikoen er overhengende for at den interne krisen kommer til å spre seg til den eksterne tilliten mellom publikum og politi. I så fall snakker vi om en institusjonell tillitsbrist som er organisert inn i selve reformen. Problemene låses fast sammen med løsningene.

Hva kan gjøres?

Ingen ledelse som mangler tillit hos store grupper ansatte kan lykkes med å få til effektiv drift og total omstilling. Men den labre tilliten har vært der omtrent i hele levetiden til POD. Da er det naturlig at politikerne vurderer hva som ligger under dette vedvarende problemet med PODs rolle og ledelse av politiet generelt.

Dette bør inkludere å stille spørsmål ved reformens svake kunnskapsgrunnlag og hvorfor måten omstillingen gjennomføres på fører til en stadig mer dysfunksjonell og kostbar virksomhet hvor problemene tårner seg opp i takt med konfliktene. Særlig bekymringsfullt burde det være at sterke interne maktkamper de senere år er ytterligere forsterket av en autoritær ledelsesideologi som ikke passer til dagens arbeidsliv og samfunn.

I stedet for å bygge videre på kunnskap og erfaringer som i lang tid har samlet seg under en forståelse av samfunnsoppdraget, kjevler ideologien flat all erfaring i tall, kurver og statistiske framstillinger. Mulighetene til samspill mellom tradisjon og en kompleks menneskelig og teknologisk virkelighet med variasjon i organisasjon og samfunn, er gjort irrelevant, fordi politiet skal framstå som et distansert og upersonlig statssystem. De skal bli den ultimate realiseringen av en byråkratisk ide – en kald monolitt.

Men vi får ikke et fungerende politi uten å ta historie, kultur og erfaringer på alvor. Derfor krever utvikling av politiorganisasjonen et omfattende menneskelig og teknologisk kunnskapsarbeid som kan frambringe både presisjon og oppslutning om løsninger og endringer. Slik det ser ut nå er løsningene de viktigste problemene i etaten.

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)