PF svarer bevæpnings- utvalget
Patrulje i Oslo.Foto: Erik Inderhaug

PF svarer bevæpnings- utvalget

Bevæpningsutvalgets medlemmer Arne Jørgen Olafsen og Kenneth Berg har en kronikk på Politiforum.no 5. april, der kommentarer til utvalgets rapport er tema. Politiets Fellesforbund ser behov for å kommentere denne.

Politiets Fellesforbund sitt standpunkt i forhold til generell bevæpning er vel kjent. Landsmøtet i 2012 vedtok etter undersøkelser og debatt at PF skal arbeide for generell bevæpning.

I forbindelse med bevæpningsutvalgets arbeid har vi deltatt på to møter med utvalget der vi har redegjort for bakgrunnen for vårt syn. Etter fremleggelsen av rapporten gjennomførte vi et møte med utvalgsmedlem Arne Jørgen Olafsen, som redegjorde for utvalgets anbefalinger og arbeid. Vi vil senere levere et høringssvar til rapporten.

LES KRONIKKEN FRA OLAFSEN OG BERG HER

Bevæpningsutvalget foreslår blant annet at ordningen med fremskutt lagring videreføres, at det på Gardermoen skal være patruljerende politi, at elektrosjokkvåpen utprøves og at det totale antall politipatruljer økes. PF er positive til dette, særlig generell kapasitetsøkning og utprøving av elektrosjokkvåpen, og det ble også kommentert under intervjuet der betegnelsen «litt tannløst» fremkom.

Likevel; å foreslå politi på Gardermoen og ønske seg mer politi er ikke akkurat kontroversielt. Under pressekonferansen sa utvalgslederen ironisk at det ikke var politi på Gardermoen, men det er det heldigvis. Gardermoen politistasjon har over 130 ansatte.

Både i kronikken og i utvalgets rapport poengteres det at utvalget har arbeidet kunnskapsbasert. Intuitivt tenker man da at de som har andre anbefalinger enn utvalget ikke har slik kunnskap, og dermed ikke kan vektlegges tilsvarende. Men hva betyr egentlig kunnskapsbasert i utvalgets arbeid?

Et eksempel er henvisning til masteroppgaver når problemstillinger drøftes. En av masteroppgavene det henvises mye til er en oppgave fra Institutt for Kriminologi ved Universitet i Oslo som heter «Argumentasjon i bevæpningsdebatten; Hva former holdninger til bevæpning hos politi og publikum?».

Rapporten tillegges tilsynelatende særlig vekt, fordi den undersøker oppfatninger hos både politi og publikum. Men hvor tungt bør en slik oppgave vektes? Dataen som fremkommer skaffes ved såkalte strukturerte intervjuer av grupper på 4-6 personer. Totalt intervjues 30-45 personer utenfor politiet, og disse sorteres igjen på tre undergrupper: det generelle publikum, politiets samarbeidspartnere og utsatte grupper. Utsatte grupper er personer man antar har en overhyppighet i forhold til kontroll/kontakt med politiet. Videre sorteres det for geografi.

Som leseren forstår er hver gruppe representert ved kun et svært begrenset antall personer. Alminnelig vitenskapelig tilnærming tilsier at de innsamlende data må vektes tilsvarende lett, men så ser ikke ut til å ha vært tilfelle.  Tvert imot tillegges denne og tilsvarende undersøkelser tilsynelatende avgjørende vekt for utvalgets konklusjoner.

Inntrykket av at man bruker data som passer fortrukket konklusjon forsterkes når det skrives om terror. En alminnelig oppfatning er at terroristers metoder og mål har endret seg de siste år. Terrorangrep går gradvis fra nøye planlagte store aksjoner som for eksempel flykapringer til enkle aksjoner med enkle midler.

Målene dreies fra for eksempel myndighetspersoner til det alminnelig publikum. Trenden beskrives blant annet i intervju med professor Tore Bjørgo (PHS) 15 februar 2015. Likevel legger utvalget en periode fra 1950 til 2016 til grunn, og der blir de siste års utvikling selvsagt borte. Nødvendigheten av god etterretning poengteres, og det er vi selvsagt enige i. Etterretning forhindrer beviselig ikke all terror, særlig ikke soloterrorisme. Der mener vi at bevæpning kan være avgjørende. Ikke for å forhindre terror, men for å stanse terror når den først oppstår. Slik som i Nice. Eller London.

Spørsmålet om bevæpning av politiet koker alltid ned til en avveining av fordeler mot ulemper. Fordelen med tilgjengelig maktmiddel veies mot ulempene. Fordelen i noen situasjoner er konkret, tydelig og intuitivt logisk. Ulempene er i hovedsak ideologisk basert. Politiets Fellesforbund anerkjenner begge, men vi veier fordelene som betydelig tyngre enn ulempene. Dette har forsterket seg etter perioden med permanent bevæpning.

Under perioden med permanent bevæpning opplevde flere tjenestemenn at dette var avgjørende for god oppdragsløsning, og at det i noen tilfeller var avgjørende for å berge liv/helse. Bevæpningsutvalget hevder de ikke kjenner til noen slike tilfeller, til tross for at slike tilfeller er beskrevet i riksdekkende medier og allment kjent i etaten.

At politidistriktene tross forespørsel ikke har videreformidlet dette til bevæpningsutvalget er pussig. Unntakene er hendelsene på Roa, Ottestad og Grønland. Om hendelsene på Ottestad og Grønland avviser bevæpningsutvalget at permanent bevæpning hadde betydning, da bevæpning uansett ville vært gitt på en slik melding. Hendelsen på Grønland var svært tidskritisk. At utvalget mener at permanent bevæpning ikke spilte en rolle stiller vi oss undrende til.

Bevæpningsutvalget skriver at de ikke har evaluert perioden med permanent bevæpning. Videre skriver de at de ikke har evaluert dagens ordning med fremskutt lagring. Begge deler var en del av mandatet. Det vises til knapp tidsfrist. Politiets Fellesforbund har lenge bedt om at politiets bevæpningsordninger ble utredet, og vi er glade for at så nå har skjedd. Derfor hadde vi gjerne sett at bevæpningsutvalget hadde fått eller tatt seg tid til å evaluere både fremskutt lagring og perioden med permanent bevæpning, og også inkludere Politihøgskolens pågående forskning i sitt arbeid.    

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)