Reform på sparebluss

2016 markerer et veiskille for politiet i Norge. De nye politimestrene har tatt fatt på jobben og den nye politidistriktstrukturen er på plass - i hvert fall på papiret.

Foreløpig er det meste som før. Og slik kommer det sannsynligvis også til å være en stund.

For selv om reformen offisielt er igangsatt, ruller og går politi-Norge som i fjor og året før der igjen. Det tar tid å reformere politiet. I hvert fall når dårlig planlegging og manglende budsjettering ligger til grunn.

I våre øyne er det ingen tvil om at politireformen ble igangsatt for tidlig. Når ambisjonen er å snu opp ned på politiet, er hastverk lastverk. Prosessene som førte fram til beslutningen om hovedseter i fjor høst, møtte sterk motbør for å ha blitt kjørt gjennom for raskt. Og når politimestrene blir utnevnt kun uker før de skal ta fatt på den formidable oppgaven med å sy sammen sine nye distrikter, blir det ikke mye tid til forberedelse.

Vi vet også at prosjektorganisasjonene ute i politidistriktene, som ble etablert på nyåret, ikke kom videre med arbeidet på grunn av samarbeidsproblemer mellom Politidirektoratet (POD) og organisasjonene om en overordnet organisasjonsmodell for distriktene. Uenigheten endte opp med en politisk overstyring fra justis- og beredskapsminister Anders Anundsen (Frp).

Kanskje ikke overraskende, all den tid det åpenbart ligger stor politisk prestisje i å få gjennomført politireformen nå - koste hva det koste vil.

Og koste kommer det til å gjøre. Hvor mye, er det ingen som har helt oversikten over. Hverken driftsenhetsstrukturen eller den lokale tjenestestedstrukturen er besluttet. Fortsatt vet vi dermed ikke hvem som kommer til å bli berørt og hvilke kostnader hver enkelt utløser gjennom omstillingsavtalen.

Prosjektarbeidet har allerede begynt å binde opp ressurser i form av ansatte. Strukturendringer, flytting av arbeidssted, nye rutiner og nye arbeidsoppgaver kommer til å stjele tid og energi fra de ansatte. Og disse tidstyvene er ingen politibetjent sterk nok til å overmanne.

Hva dette vil koste i kroner og øre i tapt arbeidstid, er det ingen som vet. Men erfaring og forskning viser at omstilling har sin pris. Det vil tære på de ansatte. Og det vil gå ut over oppgaveløsningen.

Regjeringen antar - sannsynligvis med rette - at politireformen vil bidra til mer effektiv drift og besparelser på enkelte områder. Men det kommer ikke til å merkes på flere år. Problemet er at politikerne allerede nå henter ut gevinsten, i form av effektiviseringskutt i politidistriktenes budsjetter.

Skinnet er solgt, men bjørnen er ennå ikke skutt.

Også årets politibudsjetter er dyster lesing for politimestrene. I dette bladet advarer både politimester Kaare Songstad i Vest politidistrikt og PF-leder Sigve Bolstad mot svake budsjetter i det første reformåret. Det er urovekkende, selv om POD mener de har nok penger til å håndtere reformarbeidet i år.

Istedenfor å fortsette å strupe politiøkonomien, burde regjeringen tatt ansvar og allerede nå satt av en større, årlig pengesum til reformarbeidet.

Slik situasjonen er nå, står ikke ambisjonene i stil med bevilgningene.

Konsekvensene kan bli fatale. Dersom politifolk nå opplever at politireformen fører til mindre handlingsrom og dårligere arbeidsvilkår, vil det gå ut over motivasjonen. Umotiverte ansatte er det siste politietaten trenger i den omstillingen den nå står midt oppe i.

Kombinert med et varslet, dårlig lønnsoppgjør, kan dette bli en giftig cocktail for politiet.

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)