Skille politi og påtale?

Spørsmålet er verken nytt eller særlig originalt. Vi har sett det komme, og vi har sett det gå. Uten at det har blitt noen endring.

Håndteringen av Monika-saken har løftet problemstillingen frem igjen. Godt hjulpet av Robin Schaefer, og nå privatetterforsker Ola Thune med sin bok «Byen vest for loven».

I hovedsak er skillelinjene slik at påtalemyndighetens representanter mener dagens ordning er god, og at den er bedre enn alternativet, mens det fra ulike hold i og utenfor politiet argumenteres for at dagens ordning gir uheldige effekter. Det pekes på at juristene, særlig de yngre, går inn og skal ta etterforskningsmessige beslutninger uten å kunne særlig mye om etterforskning. Og at de heller ikke har lært mye om ledelse i jusstudiet, men at de med liv og lyst går inn og leder etterforskningen slik de straffeprosessuelle reglene tilsier. Med uheldige konsekvenser.

Fra Riksadvokatens side advares det mot at etterforskningen i større grad vil kunne utsettes for politisk påvirkning hvis politiet alene skal ha ansvaret for etterforskningen, som politivennen, riksadvokat Tor-Aksel Busch ganske så riktig påpeker. Politidirektoratet er underlagt politiske føringer fra Justis- og beredskapsdepartementet. Det skal ikke stor fantasi til for å levende kunne forestille seg hvor fristende det er for en statsråd å påvirke en etterforskning for å kapre politiske poeng.

Det kan se ut som om det i dag heller ikke er helt vanntette skott mellom politiets etterforskning og politisk nivå. Mange hevet i hvert fall øyenbrynet da politimester Kaare Songstad og politidirektør Odd Reidar Humlegård kunne tilby en forklaring på hvorfor Vest politidistrikt hadde latt være å forfølge grov narkotikakriminalitet. Det var nemlig en annen stor sak som hadde tatt ressursene.

Svaret fikk vi bare to dager senere. «Dark Room»-etterforskningen med voldsomme mengder barneovergrep hadde forståelig nok tatt store ressurser. Det nye, store og «robuste» Vest politidistrikt klarte ikke håndtere store narkotikasaker og overgrepssakene samtidig.

Det pussige, som Politiforum erfarer, er at det på høyt nivå i politidistriktet bare dager i forveien hadde blitt informert om at det «enda var lenge til» man kunne gå ut offentlig med dette. Men så fikk noen plutselig behov for å gå ut i media og tilby det som forklaring på den kritikkverdige unnlatelsen av å håndtere svært alvorlig og samfunnsskadelig narkotikakriminalitet.

Selv om «Dark Room»-etterforskingen kun var litt over ett år gammel, og de beskrevne narkotikasakene stammet helt tilbake til 2013. Det henger en mistanke i luften om at noen høyere opp grep inn i offentliggjøringen av «Dark Room»-etterforskningen før etterforskerne egentlig ønsket det. Hva det kan ha hatt å si for å avdekke flere overgripere, er det bare etterforskerne som vet.

Men tilbake til den viktige hoveddebatten. Det er skapt mange gode kollegiale bånd mellom gode etterforskere og dyktige påtalejurister, som sammen har bidratt i kampen for å få dømt kriminelle og som sammen har beriket arbeidsmiljøet. Fra denne spalten vil vi oppfordre alle til å føre debatten på saklig nivå, og respektere hverandres faglige ståsted. Noe raskt skille vil uansett ikke komme. Arbeidsmiljøet settes alt på store prøver med de store omskiftingene mange nå erfarer. Ingen trenger stein til den byrden nå. Vi vil oppfordre etterforskere og påtalejurister til ta vare på mye av det gode som tross alt er gjort i fellesskap i kampen mot kriminaliteten.

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)