Hvor vil du hen? Noen ord om veien mot målet

De siste årene har vi i PF studentene og PF sentralt hatt fokus på å få ferdigutdannede politistudenter ut i arbeid. Dette av naturlige årsaker.

Politiyrket står i en særstilling. For å bære tittelen politi må man ha godkjent politiutdanning og være ansatt i politiet. Velger du jobb utenfor politiet etter utdanning, er du ikke lenger politi før du eventuelt på ny får jobb i politietaten.

Staten utdanner ikke politifolk for at disse skal brukes andre steder enn i politiet. Man utdanner politifolk for at disse skal brukes i politiet og således være en ressurs for både etaten og samfunnet. I praksis har man altså bare en arbeidsgiver å velge i hvis man ønsker å bli politi.

Det har vært et uttalt politisk ønske gjennom mange år å øke politidekningen i Norge. Målet er to politifolk per tusen innbygger innen 2020. For å nå dette målet økte man til hele 720 nye studieplasser ved Politihøgskolen.

Når regjeringen da bestiller 720 nye politifolk hvert år for å nå et mål om økt politidekning, er det naturlig å forvente at alle de som består utdanningen faktisk får jobb i etaten. Noe annet ville være lite fornuftig. Man bestiller ikke politifolk for å ha dem som lagervare, man utdanner ikke politifolk for at de skal bli noe annet enn politi, og staten Norge trenger flere politifolk.

Økt politidekning er også noe vi alle, og spesielt publikum, er tjent med. Økt politidekning betyr økt følt og faktisk trygghet for befolkningen. Det betyr også økt rettsikkerhet og bedre arbeids og sakskapasitet i etaten. Med andre ord, det koster å øke politidekningen, men det koster enda mer å la være.

Vi i PF studentene har derfor i forbindelse med jobbsituasjonen ofte stilt krav til politikere, regjering og politietaten. Noen mener vi har ropt for høyt og sagt for mye, noen mener vi har hvisket for lavt og sagt for lite. En ting er sikkert, saken engasjerer.

Nå vil jeg snu litt på fokuset. Hvis vi stiller krav til politikerne og politietaten, er det ikke da også naturlig at vi politistudenter stiller enkelte krav til oss selv?
Nylig fikk jeg epost fra stasjonssjef i Stavanger,  Odd Jørgensen, som lurte på hvor alle de arbeidsledige studentene ble av. Han så etter dem, og så ingen.

I desember ble det blant annet lyst ut ledige stillinger som etterforsker i Rogaland. Av alle søkerne var kun to uten fast jobb, fem hadde vikariat i politiet, og tre av søkerne var allerede administrativt ansatt ved Stavanger politistasjon. Så hvor ble det av de arbeidsledige politifolkene?

Det kan virke som at enkelte ferdigutdannede politifolk takker nei de stillingene de blir tilbudt. Hvorfor er det slik? Er ikke stillingen den man ønsket? Ønsker man ikke å flytte på seg? Har vi et for stort fokus på å få jobb på orden? Hvis vi skal kreve å få alle politistudenter i jobb, må vi også til en viss grad kunne kreve at vi sier ja takk til de stillingene man blir tilbudt.

I arbeidslivet må man jobbe seg oppover i ansiennitet for å få den stillingen man ønsker. Det vet de fleste. Og slik er det også i politiet. Mange nye ønsker for eksempel arbeid på ordensavdelingen. Men med økt fokus på straksetterforskning og den variasjonen som finnes i ordenstjenesten, sier det nesten seg selv hvilken fordel det er å ha med seg erfaring fra etterforskning, forebygging eller andre fagfelt.

Den ordensdivisjonen jeg er plassert på i Stavanger består av ulike politifolk med ulik bakgrunn. Noen har erfaring som etterforskere med forskjellig kompetanse innen vold, vinning, sedelighet, narkotika med mer. Andre har kompetanse innen utlendings og forvaltningssporet. Eksemplene er mange.

Sammen utfyller divisjonen hverandre, og bidrar til bred kompetanse. Så hvorfor ikke si ja takk til den stillingen du blir tilbudt, selv om det ikke er orden? Du kan faktisk risikere å bli en bedre politi av det. Og det er ikke så verst spør du meg.

Det foreligger ønske om et desentralisert lokalpoliti i Norge. Det betyr at vi må fylle opp politidekningen i alle deler av landet. Vi kan ikke ha en politidekning på seks politifolk per 1000 innbygger i Oslo, og kanskje bare en eller mindre per 1000 i Årdal. Dette er noe vi som politistudenter, og kanskje de som søker politihøgskolen, også må tenke på. Det er ikke nødvendigvis slik at det finnes arbeid der vi ønsker. Vi må være villig til å flytte på oss.

Min oppfordring blir: Søk utradisjonelt både når det gjelder stilling og sted. Velg nye veier og utfordringer, og si ja takk til den stillingen du blir tilbudt i starten. Så skal vi fortsette å mase på politikere og politietat for å få dere i jobb.

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)