Hva gjør du når siktede ikke vil forklare seg?

Fortvil ikke, sier assisterende riksadvokat Knut H. Kallerud.

- Politiet gjør nå den erfaring at det blir mer og mer vanlig at siktede i straffesaker ikke vil forklare seg, gjerne etter oppfordring fra sin forsvarer. Men

- Mitt inntrykk er at det har bredt seg en holdning om at forklaringen er forsvarerens eiendom, og at det kan forhandles med den for å oppnåfordeler, sier assisterende riksadvokat Knut H. Kallerud.

- Vi skal selvsagt respektere en siktets rett til å forholde seg taus, men politi- og påtalemyndighet er ikke dermed uten videre henvist til passivitet, fortsetter han.

- Manglende forklaring i retten kan føre til at rettens formann gjør siktede oppmerksom på at dette kan bli ansett å tale mot ham, jf. straffeprosessloven § 92. I denne bestemmelsen ligger en forutsetning om at manglende forklaring kan ha betydning som bevis. Noe tilsvarende gjelder ikke for politiavhør. Men også påtalemyndigheten kan selvsagt tillegge manglende forklaring - eller at forklaring først gis etter innsyn i alle dokumenter - bevismessig vekt ved sin vurdering av saken dersom omstendighetene tilsier det, sier Kallerud.

Han mener at det ikke er noe i veien for at politiet gjør siktede kjent med at i retten kan det bli brukt mot ham at han ikke vil forklare seg.

- Men hvis politiet gir seg inn på å forklare mulige ulemper med å ikke gi politiforklaring, bør dette i tilfelle gjøres som et avhør med opptak av lyd og bilde slik at det kan kontrolleres at taushetsretten er respektert og at politiet ikke har presset siktede, sier Kallerud.

Kallerud fremhever imidlertid at henvendelser til forsvareren ofte er mer hensiktsmessig i en slik situasjon.

Forsvareren bør trekkes inn

- Hvis siktede nekter å forklare seg, kan en naturlig fremgangsmåte være å skrive til forsvareren og understreke at politiet gjerne vil ha klientens forklaring for å få et best mulig grunnlag for etterforsking og påtaleavgjørelse. Fører ikke dette frem, kan man vurdere en ny henvendelse til advokaten. Angi da gjerne spesifikke tema som politiet ønsker belyst ved avhør, fortrinnsvis før det gis dokumentinnsyn, slik at det er mulig å vurdere forklaringens troverdighet. Nekter siktede fortsatt avhør, men senere gir en «tilpasset» forklaring basert på fullt dokumentinnsyn, bør det vurderes å dokumentere for retten hvordan politiet har forsøkt å få frem en uavhengig forklaring, sier Kallerud.

Han mener det i mange saker kan være en fordel og aktivt undersøke om forsvareren og siktede har ønsker om konkrete etterforskingsskritt.

- Gå langt i å etterkomme anmodninger fra forsvarer, og få med i saken at han er spurt. Dette kan gi nyttig informasjon og vise at man tar objektivitetskravet alvorlig. Rimelig imøtekommenhet over­­­for forsvareren kan demme opp for urimelige beskyldninger om ensidig etterforsking og unødvendig bruk av private etterforskere, forklarer Kallerud.

- Forbudt å true

Et avhør handler mye om å få kontakt, og det kan i noen situasjoner være hensiktsmessig at avhører og siktede blir noe kjent før man formaliserer samtalen til et avhør. Dette er nærmere regulert i riksadvokatens rundskriv nr. 3/1999 pkt. VI.

For å hjelpe hukommelsen er det kjent at det kan være en fordel å reise ut på stedet der handlingen har foregått. Dette gjør at det lett blir en del samtaler, som ikke er formalisert som avhør. Og går vi noen år tilbake skjedde det nok at etterforskeren etter en slik kjøretur kom tilbake til kontoret med en ferdig tilståelse, klar til å skrives ned.

En annen kjent situasjon er at en person som har blitt pågrepet på åstedet for en alvorlig handling har behov for «å tømme seg» og benytter anledningen fra baksetet i politibilen.

- Problemet i slike situasjoner er at notoriteten mangler og det kan være uklart om man reelt sett var over i en av­hørs­situasjon. Kan etterforskeren be­skyldes for press eller for å ha kommet med lovnader? Og hva er gjort kjent av rettig­heter og opplysninger fra etterforskingen for øvrig, spør Kallerud.

- Selv om politiet selvsagt ikke er avskåret fra å høre på hva siktede sier og dette kan gi viktig informasjon, anbefaler jeg at man relativt raskt kommer inn i en formell avhørssituasjon og unngår for tette kameratslige bånd. La gjerne andre enn den som står for avhøret ta seg av fremstillinger. Og husk at hvis du begynner å konfrontere siktede med opplysninger eller å stille mer inngående spørsmål, er du over i en avhørssituasjon.

Han advarer også mot å bruke varetekt som et pressmiddel for å «mørne» en vanskelig siktet.

- Det er ganske enkelt forbudt å true med varetektsfengsling. En annen sak er at man på spørsmål må kunne gi korrekt informasjon om hva som er årsaken til politiets ønske om varetekt og hva som kan endre dette ønsket, - for eksempel at siktede ikke har gitt forklaring og at det derfor er fare for bevisforspillelse. For å unngå at slik informasjon oppfattes som en trussel, bør også dette gjøres med god notoritet, for eksempel gjennom opptak med lyd og bilde.

Forberedelse og gjennomføring av avhør

Riksadvokatens generelle inntrykk er at avhørene gjennomgående er gode og at de er bedre enn før. Det er økt bevissthet om avhørssituasjonen og språk og stil er blitt bedre.

- Husk at slurv med formen smitter over på innholdet. God forberedelse er alfa og omega. Den som avhører må vite med sikkerhet hvilke vilkår som stilles for at et forhold skal rammes med straff, ellers blir det lett mangler i avhøret. Be om veiledning fra påtalemyndigheten om nødvendig. Det kan også være påkrevd at avhøreren kjenner til funn fra åsted og andre opplysninger i saken, sier Kallerud.

Fra sitt ståsted øverst i påtalemyndigheten har Kallerud ett hjertesukk:

- Ikke sjelden ser vi at avhøret for dårlig belyser om siktede har handlet forsettlig, eller om handlingen bare var uaktsom. For å gjennomføre et godt avhør må den som avhører vite presist hva som ligger i lovens begrep, for eksempel «forsett». I en drapssak er det ikke nok å konstatere at siktede opplyser at han ikke ønsket at det skulle gå så galt. Her bør det stilles oppfølgingsspørsmål om hva siktede tenkte om følgene, basert på allerede klarlagte fakta (for eksempel at han førte en kraftig kniv dypt inn fornærmedes mage).

- Som en tidligere kollega sa det: «Det er forskjell på å avhøre og å høre på».

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)