Dette er politiets valgvinner
Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum kan smile bredt over oppslutningen blant politivelgerne.Foto: Marius Martinussen

Dette er politiets valgvinner

Politiforum har tatt den politiske temperaturen på politi-Norge. Mens ett parti ligger an til velgerflukt sammenlignet med 2013, kan et annet få tredoblet oppslutning blant politivelgerne.

I mai sendte Politiforum ut en spørreundersøkelse til alle medlemmene av Politiets Fellesforbund (PF). Over 4600 politiansatte, politistudenter og politipensjonister svarte blant annet på spørsmål om hvilket parti de stemte på i stortingsvalget i 2013, og hvilket parti de kommer til å stemme på til høsten.

Tendensen er klar: Hver fjerde politivelger kommer til å bytte parti. Verst går det ut over regjeringspartiet Høyre, som i 2013 fikk tillit fra 40,4 prosent av politivelgerne, men som til høsten kun ligger an til 24,7 prosent.

Arbeiderpartiet (fra 26,1 til 22,7 prosent) og Fremskrittspartiet (fra 12,3 til 10,4 prosent) opplever også en liten nedgang. Det samme gjelder småpartiene KrF, SV, V og MdG, som – dersom politivelgerne hadde bestemt – alle ville havnet under sperregrensa på 4 prosent.

Men: Hver femte politivelger har ennå ikke bestemt seg for hva de kommer til å stemme på valgdagen 11. september. Løpet er med andre ord langt ifra kjørt.

LES OGSÅ: SLIK STEMMER POLITIDISTRIKTENE

– Et gigantisk sprang

Ett parti har allerede grunn til å glede seg over resultatet fra Politiforums undersøkelse. Fra å få 3,5 prosent av politistemmene i 2013, ligger partiet an til å få 11,7 prosent av tilsvarende stemmer til høsten.

Senterpartiet er også blant politiansatte, politistudenter og politipensjonister den soleklare valgvinneren så langt.

– Det er jo fantastisk!

Senterparti-ordfører og politimann John-Erik Vika er naturlig nok fornøyd med resultatet i Politiforums spørreundersøkelse.

Dette er politiets valgvinner

– Jeg er veldig positivt overrasket over den voldsomme økningen. Det er jo et gigantisk sprang. Vårt hovedbudskap handler om nærhet til folket, og spesielt når det gjelder politireformen, er vi veldig klare på det. Jeg har alltid ment at Senterpartiet har hatt et godt budskap opp mot politiet, men politiet har jo ikke vært så direkte berørt før som nå. Det betyr at vi framstår som troverdige i vår argumentasjon, sier ordføreren.

I 2015 fikk Vika permisjon fra jobben i Politiets Utlendingsenhet på Gardermoen for å bli Eidsvolls nye ordfører. Han gikk i sin tid lensmannslinja på Politiskolen, og har i mange år også jobbet i lensmannsetaten.

– Jeg har også undervist på Politihøgskolen i 11 år, hvorav nærpolitiet var noe av det jeg underviste om. Så du kan si at jeg er en talsmann for lensmannsetaten og nærpolitiet, sier han.

Brukte fagkunnskapen

Drøye åtte prosent av respondentene på Politiforums undersøkelse – totalt 377 personer – opplyser at de er medlemmer av et politisk parti. De fleste av disse er medlemmer av henholdsvis Arbeiderpartiet (32,1 prosent), Høyre (24,1 prosent) og Senterpartiet (11,9 prosent). Så å si alle disse personene har hatt politiske verv de siste fire årene.

Ordfører Vika sier hans politiske engasjement ble vekket i ungdomsårene. Da han ble politi, dempet engasjementet seg noe.

– Det skyldes nok mangel på tid, og at jeg var mer opptatt av fag enn politikk, sier han.

At han valgte Senterpartiet, bunner i at det i ungdomsårene var landbrukspolitikk som sto ham nærmest. Da han senere kjøpte seg gård, falt partivalget ytterligere naturlig.

– Men etter hvert har også justispolitikken blitt viktig, spesielt da jeg jobbet i PU, når det ble veldig direkte. Der fikk svingningen i politikken store konsekvenser, sier Vika.

Da hans lokale lensmannskontor ble foreslått nedlagt i den pågående politireformen, var det en veldig engasjert ordfører som protesterte. Protesten førte fram, og lensmannskontoret fikk bestå. Der kom politibakgrunnen hans godt med, mener han.

– Ja, uten tvil. Det handler om at man kan argumentere på faglig nivå, og ikke bare lytte til hva godt skolerte fagfolk uttaler. Du kan kjøre motargumenter og si at «nei, dette er ikke tilfelle». Jeg må innrømme at jeg ble sterkt engasjert i den saken, forklarer Vika.

– Er du mest politiker eller politi i justispolitiske spørsmål?

– Jeg tror kanskje jeg er mest politi, smiler han.

– Når det kommer til nærpolitiet, så kjenner jeg meg så godt igjen. Jeg hadde en fantastisk tid i lensmannsetaten, og vet jo hvor viktig nærhet til publikum og lokalkunnskapen er for neste oppdrag. Det er avgjørende. Selv om samfunnet endrer seg, må vi ikke glemme det. Derfor var jeg nok en veldig engasjert ordfører.

Gjenspeiler samfunnet

Så vidt Politiforum kjenner til, har det kun en gang tidligere, i 2006, blitt gjennomført en partipolitisk undersøkelse spesifikt rettet mot politiet. Den gang satte tre forskere ved Politihøgskolen (PHS) seg fore å finne ut hvem politistudentene egentlig var. De så blant annet på det de beskrev som «en utbredt forestilling om politiet som grunnleggende politisk konservativ», og ba studentene om å oppgi hvilket parti de ville stemt på dersom det var valg i dag.

Omtrent en tredjedel valgte Arbeiderpartiet, cirka 27 prosent Fremskrittspartiet og drøyt 15 prosent Høyre, mens SV, KrF, V, Sp og Rød Valgallianse (forløperen til Rødt) hver hadde rundt 7 prosent og under.

Fordelingen blant de 374 studentene som svarte, var «nærmest identisk» med resultatene fra meningsmålinger hos den øvrige befolkningen. Funnet, skriver forskerne, «må sies å stå i motsetning til en del populære antakelser om politistudenters og polititjenestemenns politiske ståsted som utpregede konservativ eller høyreorientert.»

Nå, 11 år senere, viser resultatet fra Politiforums undersøkelse en litt annen prosentmessig fordeling enn hos PHS-studentene i 2006. Men som i 2006, er det et påfallende samsvar mellom vår undersøkelse og tilsvarende meningsmålinger blant befolkningen som helhet. Det viser tall fra nettstedet Poll of polls, som beregner et antatt nasjonalt resultat i stortingsvalget.

Også der har Senterpartiet gjort et stort byks sammenlignet med stortingsvalget i 2013, mens regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet må notere seg for en tilbakegang – riktignok ikke i samme størrelsesorden som hos politivelgerne.

– Vil gjøre en innsats

Valget i 2013 sendte de konservative inn i regjeringskontorene. Det er årsaken til at Anette Carnarius Elseth i 2016 byttet ut Lillestrøm politistasjon med Justis- og beredskapsdepartementet som arbeidsplass. Da tok hun permisjon fra stillingen som vaktleder på Lillestrøm politistasjon for å først bli politisk rådgiver for daværende justis- og beredskapsminister Anders Anundsen (Frp), før hun rett før jul i fjor ble utnevnt til statssekretær for hans etterfølger Per-Willy Amundsen.

– Jeg synes det er utrolig gøy å få lov å bidra på et såpass høyt politisk nivå. Jeg skulle jo aldri bli hverken politi eller politiker, men hadde egentlig tenkt å bli veterinær. Tilfeldighetene gjorde at jeg ble med i politikken først, så ble jeg hundefører, først i Forsvaret og så i politiet. Det er samfunnsengasjementet som ligger i bunn. Jeg ønsker å gjøre en innsats for å få et bedre samfunn, sier Elseth til Politiforum.

Det var en venninne i Høyre som dro henne med inn i politikken. I studietiden – dette var før de politiske partiene hadde kommet på Internett – bestilte Elseth alle partiprogrammene hjem til seg i posten.

– Jeg tenkte at om jeg først skulle være politisk engasjert, så måtte jeg kunne stå for det jeg representerte. Jeg sto igjen med Høyre og Fremskrittspartiet, og endte på Fremskrittspartiet. Det var partiets tanker om individets frihet og justispolitikk som ble tungen på vektskålen. Jeg synes det var mye fornuftig der.

– Så justispolitikken påvirket ditt politiske valg lenge før du ble politi?

– Ja. Men jeg hadde interesse for justispolitikk allerede. Jeg hadde venner som var politi. Og bestefaren min var politi.

– En stor overgang

På den andre siden av den politiske aksen, fant også trønderen Eirik Wilmann sin plass som Arbeiderparti-velger lenge før han begynte å jobbe i Oslo politidistrikt. Det var først i voksen alder, da han studerte filosofi og senere strategi og internasjonal politikk, at hans politiske engasjement våknet.

Når han etter hvert begynte i politiet, og fikk tillitsverv i Politiets Fellesforbund (PF) og Oslo politiforening (OPF), ble også justispolitikken mer sentral for ham.

– Justispolitikken er jo spennende, og ikke minst innmari viktig, men jeg er ikke sikker på om den hadde vakt like stor interesse for meg, hadde det ikke vært for engasjementet mitt i PF. Justispolitikk er ikke viktig for mitt politiske ståsted. Jeg er sosialdemokrat og stemte Ap lenge før jeg hadde noen særlig vidløftige tanker om justis, sier Wilmann.

Dermed er han blant de 19,6 prosent av respondentene i Politiforums spørreundersøkelse som sier de i liten eller svært liten grad velger parti ut ifra justispolitikken. Som 22,7 prosent av respondentene i undersøkelsen, vil Wilmann gi sin stemme til Jonas Gahr Støre til høsten.

– Hvorfor valgte du Arbeiderpartiet?

– Det første som slår meg når du spør sånn, er at alle skal med. Nå er jeg smertelig klar over at dette er slagordet om dagen, så det er mulig jeg er en smule indoktrinert her. Men «alle skal med» oppsummerer likevel på en god måte de gode verdiene Arbeiderpartiet står for. Det handler om gode fellesskapsløsninger, små forskjeller, like muligheter. Det er gode verdier i partiet, sprunget ut av arbeiderbevegelsen, som det for meg er vanskelig å være uenig i. Partiet har også gjennom mange år vist seg styringsdyktige og ansvarlige. Det har egentlig aldri vært et vanskelig valg.

Valget var heller ikke vanskelig for Arbeiderpartiets representanter i justiskomiteen på Stortinget da de i mars i fjor ansatte Wilmann som politisk rådgiver for Hadia Tajik. Vikariatet hadde han ut januar i år.

– Jeg var fagrådgiver, som innebar at jeg ga råd på alt av relevante utredinger og justissaker som skulle behandles av stortinget. Vi skrev mye politikk sammen, alt fra uttalelser til partiprogram. Vi skrev også alternativt statsbudsjett. Det ble mye mediehåndtering, både oppdukkende ting, men også egne saker vi ønsket å få på. I tillegg jobbet jeg en del med taler, kronikker og talepunkter, sier Wilmann, som kom til rådgiverjobben fra en stilling som saksbehandler i Oslo politidistrikt.

Det var en stor forandring.

– Overgangen ble svært stor, både i forhold til kompleksitet, kvalitet og ikke minst tempo.

«Skyggen» til Anders

I likhet med Wilmann, har Elseth holdt seg til det partiet hun valgte i utgangspunktet. De siste 20 årene har hun representert Fremskrittspartiet som kommunestyremedlem i Sørum i Akershus, bystyremedlem i Oslo, vararepresentant til Stortinget, og fra 2013 som varaordfører i Sørum. I dag har hun klatret nesten til topps i det politiske hierarkiet.

– Hvor viktig vil du si det er å ha politikompetanse så tett på politisk toppledelse?

– Vi har gode byråkrater som skal ha den kompetansen, men jeg tror det er en fordel med bred sammensetning. I dag har vi en med juristbakgrunn, en med kunnskap om arbeidslivet og økonomi, en som er politi, en journalist, og statsråden som blant annet har kompetanse på IKT. Vi utfyller hverandre godt, og jeg tror det gir bedre resultater, svarer Elseth.

Selv jobber hun ikke opp mot politifaglige spørsmål lenger, slik hun gjorde som rådgiver for Anders Anundsen, men har nå kriminalomsorgen og Svalbard som ansvarsområder. Og som statssekretær har hun dessuten en friere rolle.

– Jeg var veldig tett på Anders, egentlig var jeg jo «skyggen» hans, smiler Elseth.

– Som rådgiver skal du jo også serve statsråden hele tiden, og være tett på alle saker. Litt «edderkopp». Jeg fikk veldig bred innsikt i departementet av å jobbe som rådgiver, og det nyter jeg godt av nå.

Dette er politiets valgvinner

– Hvor stor innflytelse har du på beslutningene som blir tatt?

– Det spørs på lederen, på statsråden. Det er jo en grunn til at jeg ble forespurt om å ta denne stillingen, og den innebærer at jeg bør komme med innspill. Så får statsråden vurdere dem. Særlig i politispørsmål har det vært veldig greit for meg å ha den bakgrunnen jeg har hatt.

Statssekretæren svarer bekreftende på spørsmål om hun har klart å bidra til å endre eller justere politiske beslutninger med bakgrunn i sin politikompetanse.

– Ja, jeg vil si det. Vi har for eksempel fått gjennomslag for at politihunder skal være statlig eid, ikke privateid. Smarttelefoner istedenfor diktafoner. Selv om dette kanskje er små ting, er det viktig for dem det gjelder, sier hun.

Hadde innflytelse

Rollen som rådgiver i opposisjon, gir naturlig nok ikke like mye innflytelse på politikken som utøves som man ville hatt i posisjon. Men Wilmann mener likevel at han har bidratt til å dra Arbeiderpartiets justispolitikk i retning av det politiet selv ønsker.

– Jeg opplevde høy grad av tillit, og liker å tro at jeg hadde innflytelse. Jeg opplevde gode strategidiskusjoner, og at vi rådgivere ble lyttet til på lik linje med de andre i fraksjonen. For eksempel har politidistriktenes handlingsrom fått større oppmerksomhet, og sist jeg sjekket står det ikke lengre i partiprogrammet at Ap er mot generell bevæpning, for å nevne noe, sier Wilmann.

I dag er han tilbake i jobb i Oslo politidistrikt. Wilmann sier Tajik nok hadde et annet perspektiv på politiet enn det han som ansatt i etaten har.

– Når man da diskuterer saker og strategier, utfyller man hverandre på en veldig bra måte. Jeg opplevde alltid at hun lyttet og respekterte mitt syn, at vi hadde en god dialog. På Stortinget, særlig i disse reformtider, handler det også mye om å holde seg oppdatert, forholde seg til nye utredninger og meldinger; den type ting. Slik at vi holdt oss oppdatert på det som rørte seg ute i etatene, opp mot hvilke behov de måtte ha, eller om politikken vedtatt av Stortinget ble gjennomført i henhold til bestillingen. Her er politireformen et eksempel. I sum tror jeg jeg var til god hjelp der oppe. 

– Hvor viktig mener du det er å ha politikompetanse tett på politikerne?

– Gode politikere kjenner selvsagt egne begrensninger og søker informasjon når de trenger det. På tross av hva enkelte virker å tro, sitter man ikke og synser på Stortinget. I hvert fall ikke de jeg jobbet sammen med. Det samme gjelder også for gode rådgivere. I den grad det var en fordel å ha politikompetanse i fraksjonen, bidro nok min kunnskap om politiet og mitt nettverk til at det var enklere for oss å innhente den informasjonen vi til enhver tid trengte, sier Wilmann.

På med politihatten

28,6 prosent av respondentene i Politiforums undersøkelse sier de i stor eller svært stor grad er politisk interesserte. I Justis- og beredskapsdepartementet kommer Elseths engasjement for etaten ofte fram på de departementets uformelle morgenmøter. Der er hun også ivrig på å fronte sine politifaglige synspunkter på sakene som tas opp.

– «Sånn gjør vi det på Lillestrøm…» var nok en gjenganger i starten, smiler hun.

– Var du mest politi eller politiker da?

– Da ble jeg nok beskyldt for å være mest politi. Noen ganger var nok den hatten tredd godt nedover øra, så kanskje er det derfor jeg ikke har det ansvarsområdet nå. Det kunne kanskje blitt litt vanskelig.

– Har du måttet godta politiske beslutninger du ikke var enig i fra et politifaglig ståsted?

– Ja, men jeg har ikke vært her så lenge, og mye var allerede avgjort. Så er det ting man blir nedstemt på, og ting man tar opp mange ganger, som man til slutt får gjennomslag for. Jeg prøver nå å jobbe for en bedre fordeling av forskningsbudsjettet, for eksempel. Hvorfor skal ikke politiet få en større del av potten enn det de har fått til nå? Nå skal vi fylle reformen med kompetanse, og da er forskning viktig. Derfor er det om å gjøre å fordele en størst mulig del av forskningspotten til politiet.

Elseth sier hun ofte henter innspill fra andre, og at hun liker å få høre hvordan situasjonen oppleves hos dem som kjenner hvor skoen trykker.

– Noen ganger er jo informasjonen som når til topps litt silet. Så jeg har besøkt over 30 kriminalomsorgsenheter, og pratet med ledelsen, tillitsvalgte og ansatte. Det blir litt «speed dating», men jeg får uansett mer informasjon, innspill og inntrykk enn jeg ville hatt om jeg bare hadde lest dokumentene jeg skulle ta stilling til, forteller hun.

– Hender det at kolleger i politiet har tatt kontakt for å få deg til å ta opp noe som er viktig for dem?

– Å ja, det er flere som har kommet med innspill, og det synes jeg er veldig bra. Det skjedde ganske hyppig da jeg var politisk rådgiver, nå er det ikke like ofte. Men jeg har en samboer hjemme som er lensmann også, så sånn sett får jeg daglige drypp der. Også vet jeg jo hvem jeg kan spørre om jeg trenger innspill. Som politi er jeg ikke ekspert på alt, men hvis man kjenner noen, er det lettere å spørre dem, svarer Elseth.

Wilmann sier han som politisk rådgiver ikke opplevde den samme pågangen.

– Nei, jeg ble i overraskende liten grad kontaktet av kolleger. Det var ofte jeg som tok kontakt, som regel for å oppdatere meg eller søke ny informasjon, sier han.

– Større forståelse

Resultatene i Politiforums undersøkelse viser at politivelgere til en viss grad gjenspeiler samfunnet når det kommer til politisk ståsted. Også i politiet har de største partiene størst oppslutning, men hele spekteret er representert. Det stemmer med inntrykket Elseth har av sine politikolleger.

– I hvert fall der jeg jobbet for halvannet år siden, var det et bredt politisk spekter. Fra Rødt til Fremskrittspartiet, hele fargeskalaen. Og til de som ikke visste helt hva de skulle stemme før de sto ved valgboden og skulle velge, sier hun.

I undersøkelsen opplyser nesten en av tre respondenter at de er politisk engasjert i stor eller svært stor grad. Elseth opplever at interessen for og fokuset på justispolitikk, har økt både i politiet og blant politikerne de siste årene.

– Jeg tror man nå ønsker mer resultater, at man er mer utålmodige og ser etter løsninger. Det synes jeg er bra. Jeg liker å finne løsninger, ikke prosesser, så at man krever mer, det er bra. Så blir ambisjonene og forventningene noen ganger kanskje litt høyere enn det som er realistisk, men det er bra at man ønsker å utstyre politiet slik at det kan håndtere uønskede situasjoner. Så handler det selvfølgelig om hvor mye vi skal betale for dette. Potten er ikke uuttømmelig, sier hun.

Wilmann er usikker på i hvor stor grad politiansatte, som han ser som en veldig samfunnsengasjert yrkesgruppe, har blitt mer politisk engasjerte de siste årene. Men hos publikum og ellers i samfunnet, har det skjedd noe.

– Jeg tror nok 22. juli, utredninger og granskinger i årene etter, samt de siste årenes økte terrorfare har gjort sitt til at nordmenn i dag har en større bevissthet rundt politiet enn de hadde for få år siden. Derfor stilles det nok også større krav til politiet. Hvorvidt dette gir seg uttrykk i mer engasjement, er jeg mer usikker på. Politireformen engasjerer jo til en viss grad, særlig hos de som mister lensmannskontorer, men jeg tror nok de fleste fortsatt er mer opptatt av de mer nære tingene, som utdanning, helse, barnehage, jobb, og så videre, sier han.

Selv har han blitt stadig mer politisk engasjert etter at han begynte i politiet og engasjerte seg i PF.

–En ting er å tenke og jobbe politisk for måloppnåelse for medlemmene. I tillegg møter man jo hele tiden så mange dyktige, engasjerte og trivelige tillitsvalgte og politikere. Det er vanskelig å ikke bli revet med, smiler han.

Dette er politiets valgvinner

Anbefaler engasjementet

Etter et drøyt halvår som politisk rådgiver, har Wilmann fått en helt annen oppfatning av hvordan det egentlig er å være politiker på justisfeltet.

– Jeg har nok en bedre forståelse av perspektivet, kompleksiteten, tempoet og de høye kravene som stilles. Og alt dette mens samfunnet ser kritisk på alt de gjør, gjennom journalistenes linser og fonter. Det står det respekt av, sier han.

Elseth har også opplevd det samme. På spørsmål om hun har fått større forståelse for økonomiske prioriteringer etter at hun begynte å jobbe i Justis- og beredskapsdepartementet, svarer hun dette:

– Nja, jeg har vel det, smiler Elseth.

– Jeg ser helheten mye bedre nå, det må jeg ærlig innrømme. På piketten er ofte ting litt svart hvitt. Nå har jeg litt flere grånyanser med tanke på prioriteringene. Jeg har nok hatt godt av det. Jeg tror mange er flinke til å skjønne helheten også, men å måtte ta hensyn til det i et budsjett, er noe helt annet. Selv om jeg gjerne skulle gjort alt på en gang, må noe skyves ut i tid.

– Hvordan ser du politikerrollen opp mot politirollen?

– Det er utfordrende, det er det ingen tvil om. Utfordringen ligger i det å være synlig, kontra det å være en i mengden. Uansett må man være bevisst på valgene man tar, og hvordan man opptrer. Det lærer man i etikklære på Politihøgskolen, og det har jeg tatt med meg inn i politikken. Men grunnlaget, det å være samfunnsengasjert, det gjelder i begge rollene. Man er opptatt av å gjøre ting bedre. Det tror jeg alle som begynner på Politihøgskolen eller påtar seg politiske verv er opptatt av.

Elseth vet ikke hva som skjer etter høstens stortingsvalg; om hennes parti igjen havner i posisjon, og om hun i så fall får fornyet tillit som statssekretær. Det tar hun med knusende ro, for å returnere til politiet gjør hun med glede. Der har hun en jobb som venter henne.

– Ledelsen ser på det som positivt at jeg er samfunnsengasjert og vil benytte demokratiet. I hvert fall i Lillestrøm legger de opp til at politiansatte kan være politisk aktive. Og det vil jeg gjerne anbefale politifolk å være, løsningsorienterte og litt utålmodige som de er. Jeg tror politikken kan ha godt av å ha flere sånne. Og samfunnet kan ha godt av flere engasjerte politifolk.

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)