Kritiserte politiet på mangelfullt grunnlag
Landsiden ovenfor Utøya, 22. juli 2011.Foto: Adrian Øhrn Johansen

Kritiserte politiet på mangelfullt grunnlag

22. juli-kommisjonen slår fast at politiet ikke kunne ha aksjonert på Utøya med et situasjonsbilde av flere gjerningspersoner. Nye opplysninger slår nå sprekker i kommisjonens konklusjon.

Da Alexandra Bech Gjørv la fram 22. juli-kommisjonens rapport den 13. august 2012, falt også dommen over politiets innsats den skjebnesvangre julikvelden et drøyt år tidligere. Rapporten, i sin omfangsrike grundighet, ble umiddelbart omfavnet av politikere og publikum. Dette var «sannheten» om hva som egentlig skjedde.

Et sentralt punkt i rapporten var kommisjonens fastslåelse av premissene for politiets aksjon på Utøya. All informasjon, ble det understreket, pekte i retning av at politiet aksjonerte mot det de da mente var én gjerningsperson på Utøya – ikke flere, som mange hevder.

Kommisjonsleder Gjørv har ved senere anledninger fastholdt og forsterket kommisjonens konklusjon.

– Som det opplyses i rapporten inneholdt ingen av nødmeldingene som kom inn til operasjonssentralene i Nordre og Søndre Buskerud politidistrikt før pågripelsen opplysninger om flere gjerningsmenn. Meldinger både fra lokale tjenestemenn, operasjonssentralen og Beredskapstroppen på sambandet etterlater et entydig situasjonsbilde av én gjerningsperson, slo Gjørv fast senest i et Aftenposten-intervju i februar i år.

Mangler kommunikasjonen

Rapportens konklusjon – og Gjørvs standhaftige gjentakelse av denne – står i sterk kontrast til beskrivelsene fra flere involverte polititjenestemenn om sine opplevelser fra 22. juli 2011. Spesielt for de involverte fra Beredskapstroppen har dette vært et sårt punkt.

Kritiserte politiet på mangelfullt grunnlag
Terje Klevengen var Beredskapstroppens aksjonsleder på Utøya den 22. juli 2011. Foto: Siv Johanne Seglem/Dagbladet

Før Beredskapstroppen gikk til aksjon på Utøya, var deres trusselbilde tre til fem gjerningspersoner med automatvåpen, og muligens bruk av eksplosiver. Det var dette som i flere omganger ble meldt ut fra Delta-Ko, styrkens kommandoplass, til aksjonsleder, som igjen formidlet trusselbildet videre til de ulike Delta-patruljene.

Det var med denne informasjonen de gikk til aksjon.

– Hele aksjonen vår var basert på dette, sier Terje Klevengen i boken «På vår vakt».

Klevengen var Beredskapstroppens aksjonsleder på Utøya.

– Da jeg forklarte meg for kommisjonen, var jeg krystallklar på at mitt situasjonsbilde var tre til fem gjerningsmenn. Det bildet fikk jeg før jeg nådde Sollihøgda, altså lenge før vi aksjonerte på Utøya. Jeg fikk ikke ett kritisk spørsmål om min situasjonsforståelse når det gjaldt gjerningsmenn da jeg var hos kommisjonen. Jeg ble aldri konfrontert med at den hadde et avvikende syn, fortsetter han.

Aksjonslederen sier at om man legger til grunn at det var én gjerningsmann, så var det ingen god politiaksjon han sto i spissen for.

– Da gjorde vi ingen god jobb. Da skulle vi gjort noe helt annet. Vi skulle ha fått helsepersonell ut umiddelbart og startet behandling og evakuering. Hele aksjonen var jo basert på at det var flere gjerningsmenn. Hvis jeg som aksjonsleder hadde organisert aksjonen slik vi gjorde, med kunnskap om at det var én gjerningsmann, burde jeg ha vært avskiltet som politi.

Påstanden om at politiet kun aksjonerte ut ifra teorien om én gjerningsmann, skyldes delvis at det ikke finnes opptak av Beredskapstroppens kommunikasjon denne dagen.

– Det gjelder kommunikasjon patruljene imellom, fra vårt kommandopunkt til meg som aksjonsleder, eller fra meg og til de ulike Delta-patruljene. Men det betyr ikke at det ikke fant sted. Det betyr bare at det ikke finnes opptak av det. Jeg forstår likevel ikke hvordan kommisjonen har kunnet konkludere som de gjør. Det er ikke det bildet vi som faktisk var der, satt med, sier Klevengen.

Informasjon som aldri før har vært kjent, viser imidlertid at Beredskapstroppen slett ikke var alene om å jobbe ut ifra et trusselbilde med flere gjerningspersoner.

Vi går seks år tilbake i tid.

Hjemme når det smeller

Aksjonsleder Klevengen har akkurat kommet inn døra hjemme når datteren ringer fra Oslo sentrum. Det er 22. juli 2011 og bomben i regjeringskvartalet har akkurat drept åtte personer og snudd Norge opp ned.

Klevengen råkjører tilbake til politihuset på Grønland. Idet han runder hjørnet på vei inn, ser han den første Delta-patruljen forlate Politihuset. Den neste bilen som blir klar, tar han selv. Hans jobb er å koordinere Beredskapstroppens samlede innsats.

Samtidig, et annet sted i Oslo, er Thorbjørn Silseth og Jon Aasgaard fra Bombegruppa på vakt. De hører over politiradioen at det har vært en stor eksplosjon i Oslo sentrum, og kjører umiddelbart så raskt de kan mot regjeringskvartalet. Underveis forsøker de både å oppdatere seg og å gi råd. De diskuterer om det kan ha en naturlig forklaring. Er det en ulykke? Eller en viljestyrt handling der de må stå overfor én eller flere motstandere?

I bilen har de innsatsutstyret sitt, våpen og personlig utrustning, i tillegg til spesialutstyr: Roboten som de kan fjernstyre om risikoen skulle tilsi det, og én bombesøkshund.

– Vi er jo alltid forberedt, sier Aasgaard.

– Men å komme inn i regjeringskvartalet var nærmest uvirkelig. Og jeg var ikke i tvil; dette var en villet handling. Det var naturlig å tenke at vi sto overfor en aktør med betydelig kapasitet som evner å ramme midt i hjertet av maktsenteret i Norge. Du begynner automatisk å tenke på hva som vil skje videre. Hvor og hva angripes neste gang?

Kritiserte politiet på mangelfullt grunnlag
Området rundt regjeringskvartalet etter at bomben gikk av 22. juli 2011. Foto: Morten Holm/Scanpix

To telefonsamtaler

På kortsiden av høyblokka har Klevengen parkert bilen og bruker det som et møtepunkt for Delta-patruljene som nå i et jevnt sig melder seg i regjeringskvartalet. Aasgaard fra Bombegruppa går bort til ham. De kaster ikke bort tiden på å utveksle høflighetsfraser eller personlige inntrykk, men går rett på hva som anses å være trusselbildet og hvordan de skal disponere mannskapene sine.

Begge tar utgangspunkt i at det er en terroraksjon. De har ikke kontroll på området og må være forberedt på at andre bomber kan settes av for å ramme hjelpeinnsatsen, eller at bevæpnede gjerningsmenn ønsker å engasjere mannskapene i strid.

Konklusjonen blir at bombegruppa må ta seg inn i høyblokka, på søk etter eventuelle nye eksplosiver. Delta får som primæroppdrag å sikre dem og søke etter gjerningsmenn, sekundært å lokalisere overlevende og evakuere ut skadde fra bygningen. Inne i bygningen finner de fem personer som er skadet og som de evakuerer ut.

Kritiserte politiet på mangelfullt grunnlag
Torbjørn Silseth. Foto: Erik Inderhaug

Når Silseth kommer ut av Høyblokka blir han møtt av Klevengen. Han refererer til informasjon han har fått, som stammer fra to telefonsamtaler som akkurat har funnet sted. Den første samtalen var fra en ung jente til faren, politiinspektør Jan Erik Haugland i Politidirektoratet, som satt i stabsmøte sammen med daværende nestleder i Delta, Helge Mehus da datteren ringte. Den andre samtalen ble ringt inn til Oslo politidistrikt fra en mann som hadde snakket med en ungdom på Utøya.

– Vi har en ny situasjon. Det er meldt om skyting på Utøya i Tyrifjorden. Det er meldt om flere gjerningsmenn, automatvåpen og muligens eksplosiver hengt opp i trær. Vi kommer til å omdirigere våre patruljer dit, sier Klevengen.

De står rett ved krateret utenfor høyblokka. Silseth sier at han har forstått. Sekundærangrepet er i gang. De blir enige om å holde tett kontakt.

I tiden som følger har Aasgaard telefonisk kontakt med Klevengen flere ganger, og de oppdateres fortløpende på det trusselbildet Beredskapstroppen sitter med. Det er meldt om flere gjerningspersoner med automatvåpen og muligens bruk av eksplosiver.

– Det var åpenbart en oppgave for oss, forteller Silseth.

– Vi er opplært til å gå dit det brenner. Vi fikk melding om at det kunne være eksplosiver. Vi ville være med Delta ut på Utøya.

Aasgaard anmodet 01 om tillatelse til å bli med til Utøya, men etter en stund kommer avslaget fra operasjonsleder. De skal bli i Oslo og fortsette søket der.

Venter flere gjerningsmenn

Hos politiets operasjonssentraler har telefonene begynt å ringe. Klokka er 17.25 når den første samtalen fra Utøya treffer operasjonssentralen i Søndre Buskerud politidistrikt i Drammen. Umiddelbart begynner varslingen av mannskapene i distriktet.

Innsatsleder Arne Guddal er på vei til jobb i Drammen når telefonen hans ringer. Det er makkeren Geir Oustorp.

– Hør godt etter. Det er skyting på Utøya. Vi skal opp dit.

Meldingen er kort og konkret. Guddal kjører det han kan til politihuset, hvor han uniformerer seg og møter flere andre kolleger. Den første patruljen forlater politihuset klokka 17.47. På minutter er tre politibiler i full utrykning i retning Utøya. Guddal, som på dette tidspunktet var skarpskytter, og Oustorp, har med seg distriktets UEH-leder Pål Erling Lundbekk i sin bil.

De er nå kjent med de første meldingene som kom inn til operasjonssentralen i Drammen, om at det foregår skyting på Utøya. Men like før klokka 18.00 kommer en nødmelding til operasjonssentralen med ny informasjon. Klokka 18.04 formidles den videre til patruljene.

Kritiserte politiet på mangelfullt grunnlag
Arne Guddal. Foto: Erik Inderhaug

– Vi får melding fra sambandet om at det skytes både på landsiden og på selve Utøya, og at det da dreier seg om flere gjerningspersoner. Vi skjønner at dette er svært alvorlig, og forbereder oss på at vi kan møte gjerningspersoner i fluktbiler, forteller Guddal.

De tre patruljene tar derfor forskjellige veier, for å dekke alle mulige utveier. Bilen Guddal sitter i, tar den lengste kjøreruta; en omvei som senere bemerkes i 22. juli-kommisjonens rapport, men som ikke blir forklart.

På veien oppover forbereder patruljene fra Søndre Buskerud seg på det verste. Den rådende oppfatningen er at de kan komme til å møte fire-fem gjerningspersoner med automatvåpen.

Det er den situasjonsforståelsen de jobber ut ifra.

Oppdrag i uvisse

Ingen av de tre patruljene fra Søndre Buskerud møter fluktbiler på veien. De to patruljene som tok den korteste ruta, drar først til politihuset i Hønefoss, før de kjører til kaia på Storøya, hvor de møter Guddals patrulje og flere kolleger fra nabodistriktet.

UEH-leder Lundbekk spør en kollega fra Nordre Buskerud om hvor de trengs.

– På øya, svarer kollegaen.

Minutter senere er sju polititjenestemenn fra Søndre Buskerud på vei mot Utøya i tre sivile skjærgårdsjeeper. Klokka har nå passert 19.00, og gjerningsmannen har allerede vært pågrepet i en halvtime. Så spraker det på sambandet.

– Vi får melding på øret om mange drepte og skadde på nordenden av øya, sier Guddal.

Båten han og Ousdal sitter i, skiller lag med de to andre, og setter kursen dit. Fortsatt vet de ikke hvor mange gjerningsmenn som befinner seg på Utøya. De spør først den sivile båtføreren om han er komfortabel med å ta dem inn til land. Det er han.

Guddal og Oustorp er alene når de går i land nord på Utøya. De møtes av et grufullt syn.

– Vi ser fem-seks urørlige personer under en steinblokk. Flere andre flyter i sjøen. Jeg sikrer området som skarpskytter, mens Oustorp drar dem i land for å se om de lever, sier Guddal.

De er alle døde. Alene på nordspissen av øya, trekker polititjenestemennene seg inn i skogen for å begynne å sikre området. Tanken er å begynne søket etter flere gjerningsmenn.

– Jeg ser da en gutt i blodig t-skjorte komme gående mot oss.

Polititjenestemannen vet ikke hva han skal forvente. Er dette en gjerningsmann? Guddal, trent skarpskytter, hever våpenet. Raskt er gutten pågrepet. Polititjenestemennene begynner umiddelbart å avhøre ham.

 Gutten sier «pass dere, det er en til av oss, bevæpnet med hagle og gevær, oppe på høyden». Han er sjokkskadet, men det oppfatter ikke polititjenestemennene der og da. De har ankommet Utøya med forventningen om flere gjerningspersoner, og er nødt til å ta ham på alvor.

AMK melder om flere

Kritiserte politiet på mangelfullt grunnlag
Kjell Syvertsen. Foto: Privat

Noen timer tidligere er den erfarne ambulansesjåføren Kjell Syversen på vei i ambulanse fra Sarpsborg til Ullevål sykehus med en pasient som har hatt hjerteinfarkt. På veien får de beskjed fra AMK-sentralen i Østfold om å melde seg for AMK i Oslo etter at pasienten er levert. Det har vært en eksplosjon i Oslo sentrum.

Syversen er en erfaren ambulansesjåfør med variert bakgrunn. Han er utdannet sykepleier, industrimekaniker og yrkesdykker fra Nordsjøen, i tillegg til mange år som frivillig i Røde Kors sitt hjelpekorps. Anestesisykepleieren som er med ham, har flere deployeringer for Forsvaret i Afghanistan. «Som en krigssone», tenker han, når ambulansen når Oslo sentrum.

Men det er ingen oppdrag for dem i regjeringskvartalet. Både de døde og skadde er evakuert ut, og de blir dimittert. Før de når Ekebergtunellen kommer kontrabeskjeden – snu! Syversen kjører tilbake til Oslo S og plasserer ambulansen slik at de raskt kan rykke ut i alle retninger. De blir sittende og vente noen minutter, så kommer beskjeden fra AMK: Skyting pågår på Utøya.

Syversen vet hvilken retning det er og kjører for fulle sirener vestover, under krevende kjøreforhold. Underveis kommer en ny oppdatert melding fra AMK-sentralen i Østfold:

Kritiserte politiet på mangelfullt grunnlag

«Flere personer skyter med automatvåpen. Flere personer svømmer i vannet. Flere personer drept. Antas at 50 personer er drept.»

– Da fikk vi i alle fall en indikasjon på hva vi sto overfor, forteller Syversen.

– I den grad det hadde en påvirkning var det at vi forsøkte å komme ennå raskere frem. Det er jobben vår å hjelpe. At det var flere som skjøt med automatvåpen endrer ikke det. Snarere tvert i mot. Det ville være enda større behov for oss.

Kun én annen ambulanse har ankommet Utøykaia når Syversen og kollegaen svinger ned. De begynner umiddelbart å jobbe med de vettskremte, skutte og skadede ungdommene som kommer i land.

– Vi gjorde det vi kunne. Behandlet de vi kunne og fikk sendt de videre med helikopter til Ullevål. Madrassene som var fulle av blod vasket vi i fjorden, og så behandlet vi nye. Du mister jo oversikten etter hvert, men jeg vil anta at vi tok i mot et sted mellom 13 og 17 døde. De var barn, sier Syversen.

Blir aldri intervjuet

Omtrent samtidig som Syversen og kollegaen får melding om at flere gjerningsmenn skyter med automatvåpen på Utøya, ringer telefonen til en ferierende polititjenestemann i Vikersund. Beskjeden er ikke til å misforstå: Det skytes på Utøya.

Polititjenestemannen, som ikke ønsker å stå fram med navn i Politiforum, kaster seg umiddelbart rundt. Han drar raskt til kontoret, og ringer samtidig en kollega og en kamerat.

«Jeg visste at det var AUF-leir denne uken og derfor mange mennesker der. Samtidig som jeg pakket utstyr, ringte jeg en kamerat som har båt liggende i Vikersund ved Sandbrygga. Han fikk beskjed om at vi trengte båten og ble bedt om å gjøre den klar», skriver polititjenestemannen i sin rapport, gjengitt av Aftenposten i 2012.

I rapporten opplyses det at båten ankommer Utøya bare minutter etter at personen som skal vise seg å være en enslig gjerningsmann, blir pågrepet. Men det er det ingen som vet, og på øya er situasjonen kaotisk og uoversiktlig. Polititjenestemannen sikrer området med våpenet sitt mens de evakuerer ungdommer fra strandkanten på Utøya.

De spør ungdommene om hva som skjer, og hva de vet. Svarene er unisone: Mellom to og fem personer skyter på leirdeltakerne på AUFs sommerleir.

Redningsarbeidet fortsetter utover kvelden. Lenge har polititjenestemannen våpenet sitt parat i påvente av at flere gjerningsmenn kan dukke opp. Den siste han eskorterer til land, er Anders Behring Breivik.

I etterkant skriver polititjenestemannen en detaljert rapport om det han har hørt og gjort denne juli-kvelden. Rapporten blir en del av 22. juli-kommisjonens store kildemateriale.

Men polititjenestemannen blir aldri intervjuet av kommisjonen.

Kritiserte politiet på mangelfullt grunnlag
Beredskapstroppen. Foto: Siv Johanne Seglem/Dagbladet

Pågriper Breivik

De første båtene med politifolk nærmer seg motsatt side av Utøya et kvarter før polititjenestemannen og kameraten er på plass. Klokka nærmer seg nå halv sju. Vannet er urolig og nærmest svart av farge. I båten som sakte nærmer seg øya sitter aksjonsteamet fra Beredskapstroppen sammen med innsatsleder og aksjonsleder fra Nordre Buskerud politidistrikt.

Som kontrast reiser Utøya seg fra det svarte, rammet inn i et belte av svaberg, steiner og gress langs vannkanten, og med høye, mørke, grønne trær og tett buskas spent utover øyas hjerte. Ragnar er eldstemann, og ligger med våpenet sitt i baugen og søker.

På sambandet er det blitt formidlet at det meldes om sprenglegemer i trærne på øya, og at en mann muligens har forskanset seg i det hvite hovedhuset. Ragnar melder det videre i båten, slik at alle får det med seg. Han har flere ganger forsøkt å komme i kontakt med Klevengen for å meddele hva som er aksjonsplanen, men han kommer ikke igjennom på sambandet. Den eneste sikre kommunikasjonen er den de har muntlig med dem som er i nærheten.

Når de nærmer seg kan de høre en jevn strøm av dumpe skudd. Det er ikke vanskelig å forestille seg hva som skjer. De ser også skudd i vannet som kommer mot båten, men klarer ikke å se om det er rettede skudd eller rikosjetter. Han ser ingen han kan skyte tilbake på. De kan ikke skyte uten tydelig verifisering av gjerningsmenn. De vet at det er ungdommer overalt på øya, og det fordrer ekstrem presisjon. Ragnar snur seg og gir de siste beskjedene før de går i land.

– Det er én ting som gjelder, og det er tempo! Vi må fram!

Ragnar løper forbi ungdommene som sitter på huk ved steinmoloen. I det han passerer, ber han dem finne skjul og holde seg gjemt. Det er ikke tid til å stoppe. Skuddene høres fortsatt, og de kommer sørfra. Det er dit de må.

De løper i taktisk formasjon mens de roper «Bevæpnet politi! Kom fram!». Ved å rope håper de å tiltrekke oppmerksomheten mot seg selv og bort fra ungdommene. Delta vil ha raskest mulig konfrontasjon med gjerningsmennene.

Anders Behring Breivik blir pågrepet av Beredskapstroppen cirka klokka 18.36, om lag åtte minutter etter at de selv hadde gått i land. Ragnar blir sittende med ham, mens de andre fortsetter å søke etter andre antatte gjerningspersoner.

Nede ved sørenden åpner et landskap med døde og skadde seg opp.

– Amatørmessig rapport

I timene som fulgte, vekslet Beredskapstroppen, sammen med blant annet mannskapene fra Søndre Buskerud, mellom å utøve livreddende førstehjelp og grov- og finsøk av øya for å finne de gjerningspersonene de fortsatt trodde befant seg der.

Innsatsleder Guddal var en av dem. Han sier situasjonen fortsatt var spent, til tross for at det ikke lenger hørtes skudd og at Breivik var pågrepet. Opplysninger om flere mulige gjerningsmenn ble formidlet ut til Guddal og kollegene flere ganger utover kvelden.

– Alle vi fra Søndre Buskerud politidistrikt var fortsatt i en aksjonsfase, og jobbet ut ifra situasjonsforståelsen om at det var fire-fem gjerningspersoner vi skulle pågripe. Det var ikke kaotisk, vi var rasjonelle og handlekraftige, men vi forventet å kunne bli beskutt når som helst, sier han.

Under disse forholdene bisto mannskapene fra Søndre Buskerud med førstehjelp og evakuering av de overlevende. Etter hvert ble det slått fast at det ikke var flere gjerningsmenn på øya. Guddal og kollegene fortsatte arbeidet med å sikre åstedet og de omkomne. Flere tilbragte kvelden og natta på Utøya.

– Jeg er stolt over den innsatsen vi gjorde der ute, sier Guddal i dag.

Men en ting gnager ham.

– Ingen av oss i aksjonsgruppa fra Søndre Buskerud ble intervjuet av 22. juli-kommisjonen. Ingen som var på Utøya, ingen som var på landsida. Jeg synes det er amatørmessig; ja nærmest en skandale. Innholdet i rapporten står jo fast som en «sannhet». 22. juli-kommisjonen sier de har snudd hver stein, men de har jo ikke det. Veldig få vet hva andre politimannskaper enn Beredskapstroppen gjorde denne dagen. Det blir helt feil.

Intervjuer med disse involverte tjenestemennene fra Søndre Buskerud ville for eksempel kunne underbygget Beredskapstroppens situasjonsforståelse av antallet gjerningsmenn, mener Guddal.

– Ringvirkningen blir mye støy i etterkant. Det gjør at våre skildringer og beskrivelser ikke er en del av den offentlige historien. Det er noe jeg er veldig bitter på, noe som har vært en belastning for oss i etterkant.

Kritiserte politiet på mangelfullt grunnlag
Mannskaper fra Søndre Buskerud politidistrikt forlater Utøya 23. juli 2011. Ingen av dem ble intervjuet av 22. juli-kommisjonen. Foto: Privat

En entydig konklusjon

Ett år etter tragedien kom kommisjonsrapporten, som i ettertid har lagt grunnlaget for en storstilt omorganisering av hele det norske politiet. I kommisjonsrapportens kapittel sju, tar rapporten for seg situasjonsforståelsen til politiet i sanntid, og antallet gjerningsmenn.

Trodde politiet det var flere gjerningsmenn? Eksplosiver i trærne? 22. juli-kommisjonens gjennomgang av lydfiler, logger, teletrafikkdata og intervjuer med de involverte, leder dem til en entydig konklusjon:

«Det kan etter dette slås fast at kommisjonen ikke har funnet meldinger på lydfilene fra NBPDs telefon- og radiosamband før pågripelsen som kunne gi grunnlag for en konkret forventning hos politiet om at man ville bli konfrontert med 3–5 gjerningspersoner på øya. Ei heller at det skulle være eksplosiver der. Politiet kan derfor ikke ha aksjonert med dette som grunnlag.»

I et Aftenposten-intervju understreker kommisjonsleder Gjørv at dette er informasjon som understøttes av de polititjenestemennene som ble intervjuet.

– Det som ble formidlet til kommisjonen, var at den rådende oppfatning blant dem som reiste over til Utøya før pågripelsen, var at det befant seg én gjerningsperson der. Flere ga uttrykk for at de tenkte seg muligheten av at det kunne være flere, sier hun.

Likevel – i boken «På vår vakt», hvor 20 av de 26 Delta-operatørene som var involvert i aksjonen ble dybdeintervjuet, understreker alle at de gikk inn i aksjonen med en forståelse av at det var tre til fem gjerningsmenn med automatvåpen på Utøya.

LES SVARET FRA GJØRV I DAG: Vil ikke diskutere temaet videre 

Ble ikke intervjuet

Nå kommer det altså informasjon fra flere hold som bygger opp under Beredskapstroppens virkelighetsforståelse: Meldingen fra AMK-sentralen i Østfold. Bombegruppas vitnesbyrd fra samtalen med Klevengen. Patruljene fra Søndre Buskerud. Polititjenestemannen i privatbåten.

– Det er godt at det blir bekreftet, men jeg er ikke overrasket. Jeg har hele tiden vært trygg på at den situasjonsforståelsen vi hadde, ble delt av flere. Jeg vet hva vi sto i den dagen, sier han.

Hvordan kan det da ha seg at kommisjonsrapporten i sin gjennomgang så entydig konkluderer med at Beredskapstroppen måtte ha visst at det kun var én gjerningsmann? Svaret virker enkelt. Mange sentrale personer som var direkte involvert i aksjonen, ble ikke intervjuet av 22. juli-kommisjonen.

– I etterkant syntes jeg det var rart at vi som var der ikke ble intervjuet, sier Syversen.

– Vi var ambulanse nummer to i Utvika. Etter hvert kom også andre ambulanser fra vårt distrikt. Jeg er heller ikke kjent med om noen av dem avga forklaring for kommisjonen. Våre inntrykk og fortellinger kunne kanskje bragt mer lys over det som hendte. Vi kunne også fortalt om hvilken situasjonsforståelse vi hadde. Det ble sort på hvitt kommunisert ut fra AMK Østfold, lenge før Breivik ble pågrepet på Utøya, at det var flere gjerningspersoner med automatvåpen. Det er litt rart at 22. juli-kommisjonen ikke har fanget opp det.

Silseth fra bombegruppa synes det er «merkverdig» at de ikke ble kalt inn.

– Vi er spesialtrente til å gjøre vurderinger knyttet til bruk av eksplosiver og vi var blant de første inne i regjeringskvartalet. I tillegg løste vi en rekke andre oppdrag som Åsta gård (stedet der gjerningsmannen laget bomben, journ.anm.). Det jo litt rart at vi ikke ble hørt eller bedt om å gi våre vurderinger både knyttet til situasjonsforståelse og tiltak.

Kritiserte politiet på mangelfullt grunnlag
Politi og ambulansepersonell, blant dem Kjell Syvertsen, på landsiden overfor Utøya 22. juli 2011. Foto: Hans O. Torgersen/Aftenposten

Fortvilelse i rekkene

Aksjonsleder Klevengen har brukt mye tid i etterkant av 22. juli og kommisjonsrapporten til å reflektere rundt handlingsplikten og den debatten som fulgte. Overfor Politiforum ønsker han ikke å legge seg opp i hvem 22. juli-kommisjonen innkalte til intervju eller ikke.

– Men så lenge man ikke ser det fulle bildet, bør man være forsiktig med å konkludere. Jeg blir fortsatt både lei meg og opprørt på vegne av de som gjorde jobben ute denne dagen, over at vi ikke ble trodd. Jeg var aksjonsleder på Utøya. Beredskapstroppen var selve aksjonsstyrken, hvis noen skulle vite hva slags trusselsituasjon vi måtte forvente å stå overfor, var det oss. De må jo ha trodd at jeg løy, sier han.

Kommisjonsleder Gjørv har i sine tidligere kommentarer om det var én eller flere gjerningsmenn denne dagen, vist til at dette uansett ikke endrer plikten til umiddelbar inngripen. Fremrykningen på Utøya, har hun understreket, bar ikke preg av en sikker fremrykning mot en større styrke.

Klevengen er uenig i både resonnementet og fremstillingen.

– Mannskapene ønsket å ta seg frem så raskt som overhodet mulig før de møtte motstand, for å redde liv. Det er det vi ser. Vi ser mannskaper som er villige til å ta en betydelig risiko for å redde andre. Dette er standard taktikker hos oss og vi øver jevnlig på det. Uansett er vel Gjørv kanskje ikke den beste til å vurdere operative taktikker? Hadde de spurt, kunne vi forklart.

Mange av spekulasjonene i etterkant av 22. juli handlet om de siste livene som gikk tapt, om hvordan minutter og sekunder kunne – og burde – blitt brukt bedre, og i ytterste konsekvens om hvordan en bedre gjennomført politiaksjon kunne spart liv.

– Når det gjelder handlingsplikten har ingen stilt spørsmålstegn ved Beredskapstroppens vilje til umiddelbar inngripen. Tvert i mot så viser aksjonen en sterk aksjonsvilje. Men diskusjonen vi fikk i etterkant var alt for ensidig. Alt dreide seg om hurtighet, påpeker Klevengen.

Han er klar på at hurtighet må trumfe sikkerhet i mange sammenhenger.

– Vår fremrykking på Utøya viser nettopp det. Men man må vurdere hver enkelt situasjon, og da vil det være mange faktorer å basere beslutningen om hvor offensive man skal være på. Man må gjøre gode vurderinger ut fra det situasjonsbildet man har når beslutningen tas. Det redder ingen om man styrter inn og blir drept. Døde politifolk får ikke gjort noe fornuftig.

Klevengen er åpenbart oppgitt over at kommisjonens konklusjon har festet seg som en etablert sannhet i etterkant av 22. juli. En rekke av hans kolleger i Beredskapstroppen er fortvilte over at de ikke blir trodd. Det samme er Klevengen.

– Jeg ledet aksjonen på Utøya. Det er vel nokså åpenbart at jeg vet hvilken situasjonsforståelse vi hadde. Jeg skal ikke påstå at det ikke fantes én eller to som kanskje tenkte at det var én gjerningsmann, men det store flertallet av våre operatører satt med et bilde av flere, det er jeg helt sikker på. Og ettersom vi faktisk var innsatsstyrke på øya, er det vanskelig å forstå at dette ikke ble tillagt vekt.

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)