På psykiatri-transport da betjentene selv ble pasienter

En mørk og stormfull høstkveld ved Hasvik lensmannskontor kom det melding om ønsket bistand til psykiatritransport.

Bistanden var ønsket i en liten fjord hvor man ellers kom seg med offentlig transport, men siden timene var sene og været sto på, måtte transporten gå med legeskyssbåten fra Øksfjord.

Da legeskyssbåten la til kai i Hasvik mønstret to betjenter på med alt av utstyr og godt mot. På vei over det beryktede Sørøysundet var vinden sterk mens bølgene vokste. Ferden over foregikk uten dramatikk og vi steg tørrskodd i land på andre siden. Fremme på adressen fikk vi med oss en pasient som var rolig og grei, men som ikke delte vår andres virkelighetsoppfatning.

På båten ble pasienten lagt på båren og stroppet fast. Pasienten var tidligere sjømann og hadde ingen problemer med dårlig vær på havet. Jeg og makker satt på hver vår side av båren i det kursen ble satt tilbake over det stormfulle Sørøysundet.

Mens båten gikk i fjorden var forholdene rolig og livet godt, men hvor lenge var Adam i paradis? I det båten dreide baugen ut mot Lopphavet, kjente jeg hvor liten jeg var opp i mot vår herre og hans vrede på havet. Det humpet, dumpet, rullet og slo. Alle ubehagelige bevegelser ble følt på kroppen og jeg kjente kroppstemperaturen øke.

På et tidspunkt påpekte min makker at jeg begynte å skifte farge og at han kunne se svetteperlene danne seg i pannen. Jeg var nå godt på vei inn i den forferdelige sjøsyken og jeg sank lenger og lenger ned i den svale skinnjakken. Jeg pustet på bølgene for å unngå at mageinnholdet skulle komme opp.

Jeg kjente at om pasienten på noen måte skulle gjøre et utfall så ville min første reaksjon være å spy på vedkommende. Det var tidvis så ille at jeg lukket øynene og tenke på et utsagn fra min gode bestemor. Da jeg var liten og ikke likte middagsmaten sa hun til meg: «Om du ikke liker det så er det bare å lukke øynene og svelge.»

I retrospekt ser jeg at denne uttalelsen er åpen for ulik tolkning, men i forbindelse med båtturen måtte jeg lukke øynene å svelge tungt. Jeg vekslet et tilfeldig blikk med makker og han var ikke helt frisk eller fri for farge han heller. Vi to var som barn av regnbuen, jeg var grønn mens han var gul. Vår felles udugelighet som sjømenn ble påpekt av vakthavende lege om bord, båtens styrmann og selvfølgelig den faststroppede pasienten på båren.

Lykke på det hele var at pasienten var svært medgjørlig og at båtturen var over før krabbene fikk mat. Fullgodt traff feltstøvlene våre landjorden før turen gikk til flyplassen hvor ambulanseflyet ventet på rullebanen i sterk kuling.

Flyturen er en annen historie, men pasienten kom seg til behandling og de andre to pasientene tok inn på hotell.

Jeg utfordrer nestemann i historiestafetten, fraflyttet Sørøyborger, Tom Kenneth Aakenes.

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)