Med rett til å bite?
– Politidistriktene har ingen formelle systemer for å kunne kvalitetssikre eller rapportere bruken av patruljehund, skriver artikkelforfatteren.Foto: Shutterstock

Med rett til å bite?

Hvordan hundeføreren opererer i balansegangen mellom effektivitet og legalitet i sin hverdag synes i betydelig grad å være overlatt til eget personlig skjønn.

Norsk politi har brukt patruljehunder siden tidlig på 1900-tallet, men det var ikke før i mellomkrigstiden at bruken av patruljehund ble formelt anerkjent som del av politiets «verktøykasse».  Patruljehundene blir benyttet til søk etter farlig person både inne og utendørs. Hunden brukes her til lokaliseringssøk, klarering og som et lempeligere middel i forbindelse med pågripelse av gjerningsperson. Dette er tidsbesparende og øker sikkerheten betraktelig for andre involverte mannskaper. En patruljehund kan ha en stor psykologisk effekt som maktmiddel.

Utover den generelle politiloven § 6, finnes det ingen særskilte reguleringer for bruken av patruljehund. I Norge er politiets bruk av tjenestehund ikke spesifisert i instruks eller regelverk utover fagplan for opplæring og godkjenningsprogram for tjenestehunder. Dette til tross for at patruljehund kan, i likhet med skytevåpen, klassifiseres som et «skarpt redskap» og gjøre stor skade. 

Bør bruken lovreguleres?

Politiloven §6 er utformet generelt, og gir dermed et stort tolkningsrom. En politibetjent har skjønnsmessig makt når han eller hun kan velge hvordan de skal reagere på en situasjon. At bruk av hund ikke er regulert i lov eller instruks, gjør at den daglige tjenesten baserer seg på utstrakt utøvelse av skjønn.

På bakgrunn av at skjønnsvurderinger innebærer at prioritering og avgjørelse ikke er forhåndsbestemt vil en hundefører eller en hundepatrulje stå fritt til å velge mellom flere ulike handlingsalternativer i den operative tjenesten. Det særegne ved skjønnsutøvelsen til en hundefører er at de operative valgene må tilpasses hundens egenskaper. Da også hundens væremåte og erfaring må tas i betraktning i de forskjellige situasjonene.

Hundeførere beskriver selv den politimessige utførelsen med patruljehund som kontekstuell, og det fremholdes at detaljerte regler ikke nødvendigvis gir et godt skjønn. Det vektlegges at spillerommet som skjønnsutøvelsen gir legitimeres ved å ha god kunnskap om reglene, og at de selv må evne å plassere sin hund inn i dette skjønnsrommet. Denne skjønnsutøvelsen gjør politiet til handlende og fortolkende aktører, og ikke determinerte håndhevere av lover og regler. Det er dermed ikke bare å bytte ut denne skjønnsutøvelsen med konkrete regler.

På en annen side er det imidlertid vanskelig å kontrollere skjønnsutøvelse. Det kan være vanskelig å konkretisere hva godt skjønn er. Det avhenger av konteksten, men blir først og fremst avgjort ut fra subjektive vurderinger den enkelte hundefører gjør. For å finne en god balanse mellom legalitet og effektivitet må en hundefører kjenne sin hund godt, kunne lese de ulike situasjonene og være bevisst på hvilket maktmiddel han eller hun håndterer.

Politiets verdier og arbeidskultur(er) er bestemmende for hvordan skjønnet praktiseres. Dette kan være av særlig betydning med tanke på at skjønnet ikke blir praktisert i et tomrom, men er en utøvende forvaltning som har sammenheng med den enkelte hundeførers opplevelser, oppfatninger og sosialisering. 

Opplæring og ansvar

Grunnutdanningen for nye hundeførere og tjenestehunder er Politihøgskolens (PHS) ansvar. I henhold til ny utdanningsmodell fra 1. Januar 2013 består grunnutdanningen av et felles introduksjonskurs for patrulje- og søkshund med en varighet på to uker. Deretter følger kurs (trinn 1, 2 og 3) for de respektive kategoriene hver for seg, med et samlet omfang på seks uker. 

PHS fokuserer på å utdanne en god patruljehund, samt etablere et forhold mellom hund og fører. Kursene er således knyttet til øvelser som hunden skal lære av. Hovedtyngden ligger med andre ord på det treningstekniske, ikke på hundeførernes skjønnsvurderinger. Med fokus på treningsmetoder, innlæringsmetoder og problemløsing med tanke på hundens atferd, får hundeførerne god kunnskap om teknisk hundetrening. Den politifaglige utfordringen for en hundefører med patruljehund må i midlertid ivaretas på en annen arena.

Utdanningsprogrammet kan beskrives som et «hundeteknisk» program, og er et fast system hvor deltakerne skal gjennom et gitt antall øvelser med fokus på trening av hunden. Deltakerne blir dermed ikke utfordret i forhold til egne skjønnsvurderinger på samme måte som de utfordres på den tekniske gjennomføringen. Det ligger få føringer fra PHS angående den politioperative kompetansen med patruljehund i utdannelsen.

Hovedansvaret for hvordan hundeførerens operative skjønn formes og utvikles er gitt til hundeførernes lokale tjenestesteder. Det må fokuseres på moral, etikk og situasjonsvurderinger med patruljehund internt på arbeidsavdelingene. To uker med trening er fjernet ved overgang til nytt utdanningsprogram i regi av PHS. Tapt trening med hund blir politidistriktenes oppgave å følge opp lokalt. Det lokale tjenestestedets utvelgelse, oppfølging og trening av fremtidige hundeførere vil således være av betydning for utdannelsen av gode patruljehunder. 

Et slikt lokalt ansvar utfordrer hundeførere som arbeider i mindre distrikter. I mindre politidistrikter inngår hundeførerne i ordinær ordenspatrulje og de kjører ofte alene med hunden. Hundeførerne her har ikke den samme tilgangen til et nettverk av andre hundeførere. Trening med hunden er heller ikke tilrettelagt på samme måte som i større distrikt.

Det lokale politidistrikt har også det organisatoriske ansvaret for bruken av patruljehund på det skarpe taktiske feltet. Det foreligger ikke overordnede sentralt initierte retningslinjer til å sikre en nasjonal enhetlig utførelse når patruljehunden brukes i skarpe oppdrag.

Behov for bedre prosedyrer

Politidistriktene har ingen formelle systemer for å kunne kvalitetssikre eller rapportere bruken av patruljehund, verken horisontalt eller vertikalt i sine respektive distrikt.

Det er etablert en form for lokal institusjonalisert læring, som innebærer at man gjør sine vurderinger basert på hvordan andre har gjort dem tidligere. Normen om at erfarne hundeførere uformelt overfører sin kunnskap i den daglige samhandlingen internt på avdelingen er fremtredende. Gjennom erfaringsoverføring opprettholdes feltets normer og verdier som styrer det daglige arbeidet som hundefører, og som skaper en form for felles intern konsensus.

Det veiledes ut i fra erfaring om «hva som fungerer i praksis».  Hundeførernes operative skjønn kan dermed bli gjenstand for en mer eller mindre tilfeldig erfaringsoverføring innad på avdelingen uten former for kvalitetssikring.

Kompetansesituasjonen i politiet må stadig vurderes i takt med samfunnets utvikling. Det forutsettes at framtidens prioriteringer og løsninger i større grad vil være basert på fakta og erkjente praktiske erfaringer. Den daglige kompetanseutviklingen som skjer gjennom egne erfaringer i arbeidet, og gjennom utveksling av erfaringer og vurderinger med kolleger, er derfor svært viktig. Skal erfaringskunnskap kunne omdannes til erfaringslæring, må man koble den sammen med teoretisk kunnskap.

Erfaringskunnskap har rot i praktiske eksempler og øvelser som høstes gjennom erfaring og læring, og forutsetter en deltakelse og dialog. Hundeførere opparbeider seg mye erfaringsbasert kunnskap over tid, og en stor del av denne kunnskapen vil være taus. Utfordringen ligger i å hente ut denne type kunnskap og gjøre den tilgjengelig, slik at den blir omgjort fra individuell til kollektiv kunnskap. Det er viktig å anerkjenne denne type kunnskap som verdifull, og som en ubenyttet kunnskapskapital som kan gå tapt hvis ikke politidistriktene har et system for å fange den opp og benytte den.

En kunnskapsmedarbeider må også kunne forstå hvorfor og hvordan ting virker. Det vil si at dersom en hundefører kjenner til hvorfor og hvordan det operative arbeidet med sin hund fungerer, fremfor hva som fungerer, er det lettere å utnytte den informasjonen han eller hun til enhver tid besitter. Utfordringen her ligger i å utforme et system som fanger opp hundeførernes praktiske løsninger ved bruk av patruljehund, samt å systematisere overføringene av gode og mindre gode erfaringer, slik at hundeførerne kan kvalitetssikre egen praksis for å bidra til kontinuerlig kvalitetsutvikling. På denne måten vil også kunnskap generert nedenfra i politiorganisasjonen bli bearbeidet og ivaretatt.

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)