Stopp og sjekk av person på gaten

En ung tjenestemann i Oslo har sendt meg et spørsmål om hvor grensen går for når politiet, i forbindelse med en samtale med en tilfeldig person på gaten, kan foreta politimessige inngrep overfor vedkommende hvis situasjonen tilsier det.

Problemstillingen dukker tidvis opp i forbindelse med at politiet gjennomfører uformelle samtaler med mer eller mindre tilfeldige personer som man møter under patruljering. Av forskjellige årsaker kan slike samtaler utvikle seg til et behov for politiet til å foreta visse undersøkelser.

Hvilket rettslig grunnlag har i så fall politiet som kan gi anledning til å foreta inngrep overfor vedkommende?

Nedenfor avgrenser jeg mot tilfeller der politiet har lovlig adgang til å gjennomføre en ransaking etter straffeprosessloven § 195, pågripelse etter samme lovs § 176 eller innbringelse etter politiloven § 8. Innholdet i disse bestemmelsene forutsettes å være kjent for alle tjenestemenn i ordenstjeneste.

Legalitetsprinsippet

Det er naturlig å ta utgangspunkt i det såkalte legalitetsprinsippet, som i sin tid ble etablert ved såkalt konstitusjonell sedvanerett. Fra 2014 er dette kommet til uttrykk i grunnloven § 113: «Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov». Kort sagt, innebærer dette at inngrep i borgernes rettssfære må ha hjemmel i formell lov. Tiltakets art, innhold og konsekvenser for den rammede vil være avgjørende for om legalitetsprinsippet krever at tiltaket har hjemmel i lov.

Politiinstruksen § 5-2 og § 5-4

Uformelle samtaler mellom politiet og en forbipasserende utgjør ikke noe inngrep i rettssfæren til vedkommende, og krever dermed ikke hjemmel i formell lov.

Under samtalen må tjenestemannen opptre høflig, jf politiinstruksen § 5-2,4. ledd. Dersom vedkommende ikke er i uniform, plikter han eller hun å legitimere sin politimyndighet, jf politiinstruksen § 5-4, tredje punktum.

Må ikke stå i ro

Vedkommende som kommer i kontakt med politiet har i utgangspunktet ingen plikt til å bli værende, men kan når som helst forlate stedet. Dersom politiet ikke tillater dette, må vedkommende anholdes. En anholdelse innebærer at personen berøves sin mulighet til fri fysisk bevegelse i en kort periode. Ofte vil den anholdte plasseres i en politibil til de nærmere omstendigheter er bragt under kontroll, hvis man har det tilgjengelig.

En anholdelse utgjør et relativt sterkt inngrep i borgernes rettssfære, og politiet må følgelig ha hjemmel i lov for et slikt skritt. Slik hjemmel finnes i politiloven § 7, 2. ledd. Politiet kan blant flere tiltak anholde personer dersom det gjøres i forbindelse med at politiet griper inn «for å stanse forstyrrelser av den offentlige ro og orden eller når omstendighetene gir grunn til frykt for slike forstyrrelser», «for å ivareta enkeltpersoners eller allmennheten sikkerhet», eller «for å avverge eller stanse lovbrudd», jf § 7, 1. ledd.

I tillegg minner jeg om den viktige bestemmelsen i politiloven § 6, 2. ledd som pålegger at det skal være forholdsmessighet mellom situasjonens alvor og den tjenestehandling som blir iverksatt.

Dersom politiet ikke er i en slik situasjon som politiloven § 7, 1. ledd foreskriver, er man forpliktet til å la vedkommende forlate stedet dersom han/hun ønsker det.

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)