Purken og skurken

I 1989 går Håkon Gisholt ut av Politiskolen. Det samme året tester den unge og lovende kokkelærlingen Tommy Johansen narkotika for første gang.

Det skal bli starten på en kriminell løpebane med tungt rusmisbruk, som bunner ut i et liv på gata i en verden preget av dop, trusler, våpen og narkotika. 

Etter hvert havner Tommy på Oslo-politiets verstingliste over «Very Important Criminals».

Samtidig setter den arvelige øyesykdommen Retinitis Pigmentosa (RP) en stopper for Håkons operative politikarriere. 

Det de da ikke vet, er at dette senere skal føre dem sammen og bli spiren til et uventet vennskap.

For Håkon og Tommy skal etter hvert bli bestevenner, og jobbe sammen i et aktivitetsprosjekt for blinde og tidligere rusmisbrukere – i tillegg til å være hovedpersonene i en NRK-dokumentar, og i boka «Blålys og hvitt pulver - to skjebner - ett vennskap», som handler om deres liv.

Det hele startet med et møte for ti år siden. Da arrangerte Håkon en aktivitetshelg hvor blinde og svaksynte skulle gå tur i Jotunheimen. 

Han ville ha med seg ledsagere fra Tyrilistiftelsen, som behandler voksne med alvorlig rusavhengighet. 

– Jeg hadde løpt Oslo maraton i mange år og fått kjendiser til å være ledsagere for oss synshemmede i RP-foreningen. Så kom tanken om at vi kunne gjøre noe tilsvarende med andre grupper og gå på fjellturer, forteller Håkon.

Etter litt drodling frem og tilbake endte de opp med å involvere Tyrilistiftelsen.

– Vi hadde lyst til å involvere de som var lavest på rangstigen. De vi gikk forbi på gata og ikke ville se. Gjennom jobben kjente jeg til Tyrili og kontaktet dem, forteller Håkon. Stiftelsen sa ja, og det var på denne måten de to møttes. Håkon husker godt sitt første møte med Tommy.

– Han var den første som rakk opp hånden og meldte seg til turen. Tommy sa prosjektet hørtes kult ut og at han hadde lyst til å være med, sier Håkon.

Mye skepsis

I starten var det mange som var skeptiske til et prosjekt hvor blinde var prisgitt rusmisbrukernes velvilje ute i naturen. Kanskje aller mest skepsis kom fra Håkons kollegaer.

– Reaksjonen var litt sånn; «er du sikker på dette her?». Tilbakemeldingene var avmålte. Det var ingen som turte si det rett ut, men det skinte gjennom at de mente at dette ikke var en god ide, fortsetter han. 

Håkon var selv også litt skeptisk i starten.

–Under den første samlingen var jeg ganske usikker på hva jeg egentlig hadde dratt med blindegjengen på. Jeg var ikke sikker på at dette her skulle gå bra. Jeg hadde jo sett «Fritt vilt»-filmen, sier han lattermildt. 

Filmen handler i korte trekk om en vennegjeng som drar på snowboardtur i Jotunheimen. Etter en ulykke må de søke ly på et forlatt høyfjellshotell. Og som seg så hør og bør i en skrekkfilm, er det naturlig nok ikke mobildekning der, og når natten kommer skjer det grufulle ting. 

– Vi skulle overnatte på akkurat samme plassen i Jotunheimens øde. Jeg lurte på om ledsagerne våre ville benytte muligheten til å stikke av med verdisakene og bilene våre. Hvordan ville vi da finne veien hjem eller få sagt ifra til folk? undrer Håkon.

Vendepunktet

Det tok imidlertid ikke lang tid fra han entret dørene på turisthytta Leirvassbu i Jotunheimen, til han innså hvor feil han hadde tatt.

– Alle fordommene bare føk av gårde når vi møtte dem. Det var høflige folk som rakk ut hånden og presenterte seg. De spurte om de kunne hjelpe oss, følge oss til rommet, eller om de kunne bære bagasjen vår. Det var fine folk, mimrer Håkon.

Tommy var inne til avrusing for andre gang da han hørte om turen, som var starten på samarbeidsprosjektet Håkon etablerte, som senere fikk navnet «Vinn-vinn».

– Vi dro på bretur og grottevandring i Jotunheimen. Da vi dro hjem igjen sa Håkon at han syntes jeg hadde gjort en god jobb og at han ville ha meg med videre. Han lurte på om ikke jeg kunne være frontpersonen for prosjektet fremover, forteller Tommy.

Det ville han. Og mens Tommy representerte de tidligere rusmisbrukerne, representerte Håkon de svaksynte og blinde. Turen endret livet hans.

– Jeg brukte fem år på å dra meg ut av ruslivet som jeg levde. Det ble et vendepunkt i mitt liv å møte Håkon. Han viste meg tillit, og jeg har vært rusfri siden, forteller Tommy.

Bitene falt på plass

Det var tilfeldigheten som gjorde at Håkon ble politi, og ikke profesjonell orienteringsløper, som egentlig var planen.

– Jeg ville studere i Trondheim på daværende NTH, for det var der det beste orienteringsmiljøet var. Men så dukket opp et brev i posten hvor det stod at jeg hadde kommet inn på Politiskolen. Jeg hadde søkt der, fordi det var forlokkende med lønn under utdanning, forteller han.

Håkon fikk imidlertid ikke mange årene i politiet før han fikk problemer med synet. Det oppdaget han under en biljakt i Oslo sentrum tre dager før jul i 1992. Det var Håkon som kjørte patruljebilen.

– Etter en heftig runde rundt i Oslo sentrum, kjørte biltyven seg fast i en blindgate. Han sprang ut av bilen og inn i en bygård. Jeg var sjåfør og sist ut av bilen fordi den måtte låses, forteller Håkon.

Vel inne i bygården så han makkeren sin stå foran tre opplyste trappeoppganger. Håkon tenkte at de ville vente ut biltyven og gå etter vedkommende når de så silhuetten av biltyven bevege seg inn i en av trappeoppgangene.

– Aspiranten stod litt høflig og ventet på at jeg skulle ta initiativ. Til slutt så sa hun bare «skal vi pågripe ham?». Det viste seg at biltyven satt på en søppelcontainer rett ved siden av meg, men jeg så ham ikke. Da tenkte jeg at det her var ikke bra, for det det kunne vært ordentlig ugreit, hvis det ikke hadde vært en snill biltyv, sier han.

Dagen etter dro Håkon hjem til Bergen for å feire jul. Da hadde faren hans ordnet en synskontroll på Haukeland sykehus.

– Også kom da det glade budskapet om at jeg så under 10 grader. Det er å betrakte som sosialt blind. Det harmonerte ikke med min opplevelse av å kjøre utrykning dagen før i Oslos gater og løpe orientering, sier han.

Det viste seg at han hadde den medfødte øyesykdommen Retinitis Pigmentosa, som ikke lar seg behandle. Den rammer begge øynene, slik at synsfeltet gradvis blir mer og mer innskrenket.

Med et begynte bitene å falle på plass.

– Jeg skjønte at det stemte. For det måtte være en grunn til at jeg plutselig hadde begynt å tape for min far i squash. Jeg så etter ballen, men skjønte ikke hvor den ble av. Jeg løp også orientering godt på dagtid men var helt håpløs på nattestid. Mens de andre var stort sett like gode på dag som natt, forteller han lattermildt.

Møttes i arresten

Etter juleferien gikk Håkon til vaktsjefen sin og fortalte om situasjonen og at han ikke kunne jobbe ute lenger. Han fikk lov til å velge hvor han ville jobbe, og valget falt ned på politiarresten på Grønland, som den gang var betjent av politifolk. 

På denne måten inngikk han fortsatt i samme vaktlag. Her var han i 15 år, og kan ha møtt Tommy som etter hvert gikk inn og ut av arresten.

– Jeg klarer ikke å huske ham fra innbringelser, men det er ganske så sikkert at vi har møttes her. Den gang var han en «100 pluss»-kandidat, som innebærer at han var registrert med over 100 straffesaker. Så han frekventerte arresten hyppig, og jeg jobbet fast der. Jeg har i alle fall ført ham inn i arresten, det vet jeg, forteller han.

En av grunnene til at Håkon ikke husker Tommy, kan også være fordi Tommy forteller at han oppførte seg da han kom inn, fordi han skjønte at slaget var tapt. Dermed ble han også bare en av mange i arrestmengden.

– Hvordan havnet du her?

– Allerede fra barnehagenivå så var jeg vill, gæren og grenseløs, svarer Tommy, og fortsetter: 

– Det fortsatte jeg å være gjennom barneskolen og ungdomskolen, hvor det var mye bråk. Jeg ble mobbet en del, og jeg hadde det ikke så bra med det. Jeg svarte med å banke opp folk.

Etter endt niendeklasse dro han til København og fikk lærlingplass på den vel velrennomerte restauranten Sjøpaviljongen.

– Jeg traff folk som tok meg med til Kristiania. Jeg skjønte ikke rekkevidden av det da, men det var inngangsport til rusen. Jeg var bare 15 år, og ble tatt under vingene av folk som var profilerte der. De ble litt familien min, forteller Tommy.

Rød tablett

Etter at han flyttet tilbake til Norge, dro han til Kristiansand. Her jobbet han som kokk på dagtid og ble en del av Crap House, Kristiansands svar på Blitz, på kveldstid.

Senere flyttet han til Oslo for å jobbe på en restaurant, men håndteringen av lange vakter på 14 til 16 timer hver dag, gjorde at ting etter hvert begynte å skli ut. Tommy fikk seg dame og en kveld tok hun en rød tablett.

– Etter noen dager tenkte jeg at jeg tar en halv sånn rød tablett jeg også. Selv om tabletten gjorde at jeg spydde, ga det meg samtidig en euforisk opplevelse som jeg ikke kan beskrive, sier han.

Opplevelsen var såpass god at han fortsatte å spise tablettene.

– Etter noen dager bestemte jeg meg for å gå ut, og droppet den røde tabletten. Da jeg satt på bussen kjente jeg bare at kroppen min ble dårligere og dårligere. Kroppen skrek etter mer rød tablett. Så rullet det videre til heroin og sprøyter, og blandingsmisbruk av ulike ting, med kokain og amfetamin i hovedsetet, forteller Tommy.

Det gikk bra noen år, men den en gang så lovende kokken begynte snart å tjene bedre penger på andre ting enn mat.

– Så mistet jeg fotfestet og landet ute på gata og bodde på hospits. Livet fikk en helt annen dimensjon. Til slutt står du der. Du er hekta og må ha det, men du blir ikke stein lenger. Du bare fyller på for å bli frisk, og soper rundt i gatene fra det ene lavterskeltilbudet til det andre, forteller Tommy.

Dette er nå et tilbakelagt stadium i livet hans.

– I dag er livet mitt helt annerledes, mye takket være Håkon. Han har fulgt meg opp hele veien og vi har blitt veldig nære med årene, fortsetter han.

– Helt rått

Tommy skjønte at et vennskap var under oppseiling da Håkon inviterte ham på fårikållag. Rundt bordet satt det bare hardbarka politifolk. Men mens Håkon stod over gryta gikk praten lett. Tommy merket at særlig en politimann, en spaner, fulgte ham med blikket en stund.

– Så klarer han ikke å holde seg lenger og spør meg: «Hvem er du egentlig og hvordan havnet du i vårt fårikållag?», spør han. For det var bare innviede politifolk som var der, sier Tommy.

Håkon var raskt ute med å avvæpne situasjonen, og sa at det kunne de ta en annen gang og at Tommy ikke behøvde å svare på det. Men Tommy ville fortelle.

– Jeg fortalte dem hvem jeg var, at jeg hadde klart å dra meg ut av et narkohelvete og at Håkon og jeg drev prosjektet «Vinn vinn» sammen. Spaneren kikket bare på meg, før han sa «Det må jeg ta av meg hatten for, for det her er rått», forteller Tommy.

Får jobb

Siden oppstarten i 2014 har rundt 300 rusmisbrukere deltatt på «Vinn vinn». I utgangspunktet har de tre samlingshelger i året. Aktivitetene de gjør sammen er alt fra ski til rafting, løping og sykling.

Håkon forteller at tilbakemeldingene de har fått så langt, bare har vært positive.

– Jeg drister meg til å si at de er udelt positive. Tilbakemeldingene vi har fått er at samlingene betyr mye for dem. Vi har lang kø av de som ønsker å være med videre, forteller han.

Det er ingen kriterier for å delta, og det er de som ønsker å være med som får delta fra Tyrili.

– Så får de være med i ett år. I etterkant får alle en attest. Mange av rusmisbrukerne har kanskje hull i CV-en på ti år. Vi ønsker å løfte frem og hjelpe folk ut i livet og i arbeid igjen. Vi gir derfor en attest og kan være referanse for dem som har deltatt, sier Tommy.

På denne måten har de hjulpet flere tidligere rusmisbrukere med å få seg jobb. Tommy legger til at mange ser på både blinde og rusmisbrukere som mindre bidragsytere i samfunnet.

– Både blinde og rusmisbrukere blir dessverre sett litt på som «ubrukelige» av samfunnet. Jeg har vært rusfri i tolv år nå og måtte jobbe fem år som vikar før jeg fikk fast jobb. Selv om du har blitt rusfri, er det vanlig å bli dømt der ute. Du må slite og jobbe hardt for å få de tingene du ønsker deg med jobb og alt mulig, sier han.

På spørsmål om hvorfor «Vinn vinn» virker, trekker Håkon frem hva som ble sagt under den første samlingen.

– Vi hadde en tårevåt avskjed. Flere fortalte hvor tøft det hadde vært å miste synet gradvis, og at de hadde eksperimentert med rusmidler. Det kunne ha vært de som satt der som rusmisbrukere, forteller han.

100 til Galdhøpiggen

Håkon trekker også frem at det er relasjonsskapende.

– Det er mange synshemmede som ikke har et så stort nettverk. Noen har vært uføre hele livet, andre isolerer seg. De kommer seg ikke ut, men plutselig får de et nettverk og nye venner som begge har glede av. Jeg har mange venner i dag som jeg definitivt ikke hadde vurdert som venner for 20 år siden. Tommy er nå min bestevenn, og var forlover da jeg giftet meg nylig, men han er ikke den eneste tidligere rusmisbrukeren som har blitt en god venn, sier Håkon. 

Han tror i tillegg at suksessen skyldes at de viser hverandre tillit.

– Vi har hatt mange grupper mennesker som ledsagere, men aldri hatt så gode som de vi har fra Tyrili. Når vi går på disse turene,ser de hvor avhengige vi er av dem. Vi stoler på at tidligere folk som lå på plata med sprøyta i armen skal lede oss trygt gjennom turene. Her kan det være farefulle issprekker på alle kanter eller flere hundre meter rett ned, så hvis de gjør noe tull så setter dem oss i en vanskelig situasjon. Den tilliten vi viser dem tror jeg de vokser på, fortsetter Håkon.

Han trekker også fram stigmaet fra samfunnet mot de to gruppene.

– Dette er mennesker som blir sett på som personer med begrensede ressurser, men hadde du byttet ut en av gruppene under disse turene, så hadde ikke dette blitt et bra prosjekt. Hvis vi blinde hadde gått på tur med idrettsfolk, hadde vi fått en fin tur, men vi hadde ikke følt at vi var avgjørende for deres selvtillit, mestringsfølelse, og at det betydde noe spesielt for dem. Og det samme hvis de narkomane hadde gått på tur med idrettsfolk, de hadde fått en fin tur, men hadde ikke følt at de mestret noe, sier han. 

Håkon har mang en gang hatt tårer i øynene etter ulike samlinger.

– Senest på Galdhøpiggen da vi feiret at «Vinn vinn» var ti år. Vi var 100 stykker på toppen. Halvparten blinde og halvparten rusmisbrukere. Da jeg kom ned dagen etter stod to svære brumlebasser på 100 kilo pluss med skjegg og tatoveringer og gråt.  «Dette her er det største jeg har vært med på», sa de. De hadde aldri vært på fjelltur før. «Nå har jeg faen meg vært på Galdhøpiggen og leid en blind en opp og ned den  jævla steinen. Kan jeg få en klem?» sa en av dem. Det gjør inntrykk, sier Håkon. 

Eller da de løp Oslo maraton, og en av ledsagerne fortalte at bare for ett år siden hadde hun sittet med heroinsprøyta i armen rett ved der de løp.

«Egg brûlé»

Akkurat hvorfor de to har funnet tonen, tror Tommy skyldes at de har tilbrakt mange timer sammen på tur.

– Vi er helt ulike, men har blitt veldig nære, sier han.

Tommy trekker frem det de kaller brytningshistorien, der de skjønte hvor nære de hadde blitt.

– Jeg var med Håkon på årsmøte for RP-foreningen i Trondheim for en del år siden. Det var crème brûlée til dessert. Jeg spurte om han ville ha, og det ville han jo siden han elsker det. Han ba meg hente en stor porsjon. Så jeg tok en stor porsjon med eggerøre og helte karamellsaus over, sier han.

Det å tulle med noens mat på denne måten er noe Tommy hadde med seg fra tiden som kokk. Det handler egentlig å gjøre litt ære på noen.

– Mens han satt og smattet lo hele bordet av ham. Han sa det var den rareste crème brûléen han hadde spist, forteller Tommy mens han ler.

Håkon sier det var da han skjønte at Tommy var hans type person, siden han turte å tulle med maten hans.

– Tommy er bestevennen min. Vi er veldig forskjellig som typer, men av en eller annen grunn har vi funnet tonen. Han er ærligheten selv i dag, og er veldig lovlydig, sier Håkon.

Han trekker frem da de to endte opp med å bruke tre kvarter på å kjøre 100 meter i Oslos gater.

– Det var et gjennomkjøring forbudt-skilt dit vi skulle. Selv om jeg prøvde meg med å si at det ikke er gjennomkjøring, ville han ikke. Da kjørte han heller tre kvarter ekstra for å komme inn fra riktig retning, sier Håkon.

Ressurser i alle

For Tommy er Håkon familie.

– Når Håkon har det tøft, kan han ringe meg, og når jeg har det tøft kan jeg ringe han. Livet går opp og ned. Vi har vært der for hverandre hele veien gjennom skilsmisser og alt. Det er skikkelig bra og fantastisk. Vi snakker sammen flere ganger om dagen på telefon. Nå har vi også skrevet bok, og deler av hele livet på godt og vondt der, sier han.

Tommy innrømmer at det er litt skummelt.

– Men noen må gjøre det og jeg håper boka kan være med på å reformere synet på rusmisbrukere. Det er også veldig bra å gi ut boka, for da kan jeg også fortelle de historiene som samfunnet behøver å høre. Jeg vil at folk skal få vite hva en misbruker faktisk er. Det er et menneske som med rett hjelp kanskje kan få til det samme som meg, sier han.

Boka, som er ført i pennen av Håkon, om det uventede vennskapet topper allerede bestselgerlista.

– Hva er bakgrunnen for at dere gir ut bok i tillegg til dokumentaren?

– Dokumentaren forteller en historie, men når alt kommer til alt så er det en feelgood-film, som ikke får vist alt. Virkeligheten er mye tøffere, og da tenkte vi at det har vi lyst til å skrive om i en bok. For historien er sterk og fin. Det er ikke helt vanlig kanskje at en politimann blir bestevenn med en som har vært på lista over «very important criminals» i Oslo, forteller Håkon.

Han legger til at budskapet de begge håper flere kan få øynene opp for, er at det er ressurser i alle mennesker.

– Vi ønsker å få frem med boka at det er ressurser i dem man ikke tror det er ressurser ressurser i. Også dem vi går i stor bue rundt på gaten. Tommy og jeg har holdt noen foredrag, og har sett reaksjonene. Når folk sitter der og tårene renner, er det en historie som bør formidles, avslutter han.