«Retningslinje for politiets rolle i krig: En naivitet som ikke er til å leve med»

Overordnet behandles problemstillingene i retningslinjen som om at temaet er av juridisk og akademisk karakter. 

I en virkelighet med beina på bakken, er dette først og fremst problemstillinger av moralsk og etisk karakter, som kan gi betydelige følgekonsekvenser for den enkelte politimann og deres familier.

Den norske visjonen er at politiet skal ha samme rolle og funksjon i fred, krise og krig. Politiet skal være en ikke-stridende part, og være beskyttet av Folkeretten og Genèvekonvensjonene. 

I en teoretisk og egendefinert virkelighet er vel det fullt mulig. Problemet er bare at virkeligheten er tilnærmet motsatt av de premissene som retningslinjen legger til grunn. 

Russland hverken respekterer eller overholder Folkeretten på et eneste punkt. Faktum i denne saken er presentert i nyhetsbildet fra Ukraina mer eller mindre daglig siden 24. februar 2022.

Retningslinjen gjør grundig rede for det juridiske grunnlaget for at politiet skal være en ikke-stridende part, som i praksis skal bety at politiet ikke er et legitimt militært mål. Politi, brann, Sivilforsvar, helse, Røde kors m.fl. skal dermed være beskyttet av Folkeretten og Genèvekonvensjonene. 

Hvordan kan departement og direktorat legge Folkeretten til grunn for å definere politiets rolle som en ikke-stridende part når Russland hverken respekterer eller forholder seg til Folkeretten? 

Virkeligheten er tvert imot: Russland bomber spesifikt hele det sivile hjelpeapparatet i Ukraina, og det på daglig basis. 

Et eksempel på dette er det som har fått navnet «double tap», det vil si at Russland først sender inn en drone/rakett i en bebodd boligblokk med påfølgende død og skade. 

Etter cirka en halv time, når det organiserte hjelpearbeidet er godt i gang, kommer neste drone/rakett for å drepe flest mulig av innsatspersonellet.

Beklager å måtte si det så tydelig, men med Russland som motpart er Folkeretten og Genèvekonvensjonene som premiss for politiets rolle i krig 100 prosent død. 

Det bør ikke være for mye forlangt at en nasjonal retningslinje, som et minimum, forholder seg til virkeligheten slik den faktisk utspiller seg på bakken i Ukraina. 

Ja, det er en juridisk overbygning her, men sakens tema står på sin egen etikk og moral: Forsvar landet, og med alle midler!

I retningslinjen heter det: 

«Politiet skal ved okkupasjon i størst mulig grad fortsette sin ordinære virksomhet og utøve alminnelige politioppgaver, herunder beskytte sivilbefolkningen og opprettholde ro og orden.»

Det er bekymringsverdig at overordnede myndigheter enda en gang gir føringer for at politiet kan bli lakeier for en okkupasjonsmakt. I dagens nasjonale trusselbilde betyr det at russiske FSB kan bli politiets nye oppdragsgiver.

Det aktualiserer særlig et spørsmål: Har politiet i Norge lært noe av sin egen historie? Det var den norske eksilregjeringen i London (1940 – 1945) som instruerte norske politifolk til at de skulle bli ved sin post etter at tysk okkupasjon av Norge var et faktum. 

Politiet skulle tjene folket fremfor et tysk alternativ. Det ble starten på politiets rolle som nazistenes (okkupasjonsmaktens) «nyttige idioter». 

Det var statspolitiet (STAPO), det ordinære politiet og medlemmer fra Hirden som planla, organiserte og gjennomførte pågripelsene av 772 jøder som ble sendt til tyske konsentrasjonsleirer (de fleste i 1942), de gjennomførte pågripelse av 1100 mannlige lærere som ikke ville underordne seg nazistisk propaganda i skolen, og de gjennomførte pågripelse av blant annet motstandsfolk og grenseloser.

I landssvikoppgjøret ble cirka 2200 politifolk av totalt 4500 ansatte suspendert grunnet sin tilknytning til NS (Nasjonal Samling). Sju medlemmer av STAPO fikk dødsdom, og mange flere fikk ubetinget fengsel. 

Historien om norsk politi under tysk okkupasjon er et mørkt kapittel, men hva har vi lært?

Det er et godt spørsmål om Norge som nasjon har tatt et skikkelig oppgjør med politiets rolle under krigen. 

Kanskje er det derfor vi nå risikerer å gjenta adferden fra okkupasjonstiden. Det hjelper ikke i etterpåklokskapens navn å si at politiet i 1942 ikke var klar over at jødene de faktisk pågrep ble sendt til Aushwitz-Birkenau for å bli utryddet. 

For ordens skyld: Det var mange helter og hedersmenn i politiet som ubetinget hjalp det norsk folk under okkupasjonen, og med stor risiko for eget liv.

Politidirektøren uttalte i Politiforum i 2022 (etter Russlands invasjon i Ukraina): 

«Selv om det nasjonale politiet blir satt under okkupasjonsmaktens ledelse og kontroll, vil det likevel være opp til den enkelte tjenesteperson å avgjøre om de ønsker å fortsette tjenesten.»

Tror virkelig politidirektøren på det hun selv sier – at dette er et slags «valgfag»? Vel, da kjenner hun åpenbart ikke det russiske FSB og deres metoder! Dette er en utilgivelig naivitet, og en konsekvens av at det ikke er tatt læring av historiske feil. 

Norsk politi har i dag et antall godt trente og utrustede politifolk med våpen, verneutstyr og samband, som tilsvarer seks til åtte militære infanteribataljoner, og som kan settes inn til forsvar av landet. Det er en kort vei å konvertere politiets kompetanse til militære formål. 

Har Norge som nasjon råd til å ikke benytte politiets kapasitet ved en invasjon av landet? 

Om Norge, eller deler av landet er okkupert, er det litt seint å tenke på hva vi burde ha gjort annerledes. Norske myndigheter kan avlegge et besøk til Finland, der både grensevakt og politi inngår som stridende i et væpnet totalforsvar. Totalforsvaret i Norge bør få en ny dimensjon!

Nærmest som noe sekundært, nevner den nasjonale retningslinjen et «unntak» med henvisning til beredskapsloven § 6, der Kongen kan bestemme at hele eller deler av politiet skal innlemmes i de militære styrker. 

Politiet burde være en selvskreven som en stridende part i totalforsvaret. Nå er det altså beskrevet som et mulig «unntak». 

Premisset som skal danne grunnmuren i vår moral og våre verdier må i denne sammenheng være: Vilje til å stå imot en aggressor, vilje til å sloss for landet, vilje til å ta tap og vilje til å vinne.

Vi trenger en ny debatt, og det haster!