PHS vurderer endringer i våpenopplæringen

HELGEROA (POLITIFORUM): Skytebanen i Helgeroa ligger åpen under vårsola.  Studentene er iført grå bukser med taktiske snitt, og i beltet bærer de tjenestepistolen - et verktøy som kan bli en del av hverdagen de går i møte. 

De hever våpnene i det våpeninstruktøren roper «start». Stillheten brytes av bestemte skritt over det grove underlaget. 

Skytterne går målrettet mot skivene helt til pipelyden signaliserer at tiden er inne. 

Nærmest samtidig skjærer en serie av skarpe smell gjennom luften. 

– Det vi lærer dem her ute, kan være det som redder liv, sier våpeninstruktør Kai Inge Schaathun Larsen.

Nøye tilpasset studentenes utdanningsløp 

Med dette alvoret i bakhodet trener studentene på diverse øvelser denne morgenen. 

Instruktørene er mange og følger nøye med. Hver minste detalj snappes opp, og individuelle oppfølgninger skjer fortløpende.  

– Vær mer bestemt når du trekker tilbake sleiden for å vise makkeren din at våpenet er tomt. Om du gjør det halvveis kan det i verste fall stå en patron i kammeret uten at du avdekker det, forklarer Larsen til en av studentene og demonstrerer. 

Etter flere timer med våpentrening tar politistudentene lunsj i solveggen. Hørselvernene tas av. Skuldrene senkes. 

Dager som denne tar utvilsomt på for studentene. For selv om det utgjør høydepunktet i utdanningen for noen, synes andre det er en ubehagelig del av skoleringen.  

– En del kjenner nok på et alvor når de kommer til skytebanen. Utover realiteten i hva det faktisk trenes for, blir det i tillegg mange høye smell, og rekylen kjennes mellom hendene. Mange har begrenset erfaring med våpen fra før, spesielt pistol, men har samtidig høye forventninger til egne prestasjoner. Under godkjenningsprøvene kan stressnivået bli høyt, forklarer våpeninstruktør Sondre Wold. 

Dette er derimot også en del av hensikten med treningen. Ingenting politistudentene gjør på skytebanen er tilfeldig. Opplæringen bygger på et grundig system som er utviklet over lang tid. 

– Alt vi gjør her ute, er en del av en større helhet. Det er ikke tilfeldig, men basert på hvordan opplæringen er bygget opp fra dag én, fortsetter Wold. 

– Det skal ligne en reell situasjon  

Våpentrening er en integrert og obligatorisk del av politiutdanningen ved PHS. Den starter i studentenes andre år, idet de går ut i praksis. 

Opplæringen begynner da med teoretisk undervisning og «tørrtrening».

– Dette bygger på prinsippet om at studenten må forstå våpenet før vedkommende starter skytetrening. Lading, tømming og trygg håndtering. Det kommer i første rekke, sier Larsen. 

Etter innledende opplæring følger en ukes pistoltrening i distriktet studenten gjennomfører praksis. Her ligger fokuset på tilvenning og sikkerhet, ikke presisjon.

– Før i tida var det mer tilfeldig hvem som tok med studentene på skytebanen. I dag får alle den samme opplæringen av godkjente våpeninstruktører. Alle studentene i landet skal ha den samme grunnplattformen, understreker Larsen. 

Etter praksisåret returnerer studentene til Politihøgskolen for mer våpentrening i tredjeåret.

Det er da de fullfører godkjenningsprøven, et sett med øvelser som tester teknisk skyteferdighet og evnen til å håndtere varierende grad av stress.

– De skyter fra ulike posisjoner i bevegelse, fra barrikader og med skjold. Alt med tidspress. Det skal ligne en reell situasjon så langt det lar seg gjøre, forklarer instruktørene. 

– Må se på flere ting fremover

Presisjonstrening er også en av bærebjelkene i våpenopplæringen. For politiet handler dette om at liv skal reddes, ikke tas. 

– Det norske politiet er kanskje verdensmestere i å skyte skadebegrensende skudd. Når våpen først må brukes, ønsker vi ikke å ta liv. Da er det viktig å kunne treffe akkurat der man ønsker, og det krever god teknikk, sier Wold. 

Våpentreningen ved PHS skiller seg også ut fra eksempelvis militær skytetrening på flere måter.  

Utover selve skytingen må politiet fortløpende vurdere hvordan de fører sine våpen i ulike kritiske situasjoner som hele tiden kan endre seg, samt om de har hjemmel til å skyte. I tillegg skal sikkerheten ivaretas for både utenforstående, gjerningspersonen og politiet selv.

Våpentreningen begynner derfor lenge før første skudd løsnes, i form av mental forberedelse og verdiforankret opplæring.

– Våpenet skal være en del av den daglige utrustningen, men vi trener for å unngå å bruke det. Det er et grunnprinsipp i hele opplæringen. Du skal være helt trygg i vurderingen før du løfter våpenet. Vi kan aldri bruke nok tid på forberedelsene, sier våpeninstruktørene. 

God våpentrening blir heller ikke mindre viktig i tiden som kommer. Et flertall i Stortinget går nå inn for en generell bevæpning av politiet. Alt tyder derfor på at dette vil bli vedtatt når saken skal behandles i mai. 

– Det er det samme kravet til ferdigheter og kunnskap uavhengig av hvilken form for bevæpning vi har. Likevel er det flere ting vi må se på, og det har blitt satt ned en arbeidsgruppe som skal vurdere dette, forteller de. 

Må se på årshjulet 

For ved en innføring av generell bevæpning kan PHS måtte gjøre flere endringer i våpenopplæringen. 

Asle Makoto Sandvik er leder for operative fag ved PHS. Han forklarer at de foreløpig venter på en endelig beslutning i Stortinget, men at de aktivt vurderer hvilke endringer som kan bli nødvendige. 

– Vi ser på mulige konsekvenser for utdanning og opplæring, men må naturligvis avvente det endelige utfallet av Stortingets behandling. Det kan komme føringer som påvirker både utdanning og politiets operative oppgaveløsning, sier Sandvik i en e-post til Politiforum. 

Et av de mest sentrale spørsmålene for PHS er hva generell bevæpning vil bety for praksisstudentene. 

Per i dag skal de ikke delta i væpnede oppdrag og er ellers ubevæpnet i praksisperioden, med mindre det dreier seg om trening. 

Men om våpen blir en fast del av uniformen, må praksisstudentenes rammer vurderes på ny. 

– Vi har tidligere håndtert perioder med midlertidig generell bevæpning innenfor dagens praksisrammer. En eventuell fast ordning vil kunne gjøre det nødvendig å vurdere nye løsninger over tid, men dette må avklares nærmere etter et eventuelt vedtak i Stortinget.

Som tidligere nevnt, begynner også våpentreningen først idet studentene går ut i praksis. Dette kan også måtte endres i takt med eventuelt nye rammevilkår. 

– Vi vurderer løpende hvordan utdanningsløpet er strukturert. Med en eventuell innføring av generell bevæpning kan det bli aktuelt å vurdere om enkelte deler av opplæringen bør flyttes tidligere i studieløpet, for eksempel til første eller andre år. 

Kan bli ressurskrevende 

Både Sandvik og våpeninstruktørene understreker at dagens våpentrening ved PHS er grundig og av høy kvalitet.

Sandvik legger vekt på at våpeninstruktørene og fasilitetene holder et høyt nivå, og at dagens ordning kvalifiserer studentene til å både bære og bruke våpen. 

Samtidig utelukker han ikke at det kan komme føringer som gjør det nødvendig å endre andre ting enn timeplanen.  

– Skulle det komme krav om mer omfattende våpenopplæring eller økt treningsfrekvens, vil vi måtte vurdere behov for styrket kapasitet, både når det gjelder undervisning, øvingsfasiliteter og faglig utvikling. I så fall vil vi spille inn dette gjennom vanlige kanaler til direktoratet og bevilgende myndigheter.

Dersom opplæringen må utvides vesentlig som følge av nye krav, kan dette medføre et behov for økte ressurser. Sandvik peker på både tid, personell, utstyr og fysisk infrastruktur.

Men hva som konkret skjer videre avhenger naturligvis av Stortingets endelige beslutning i mai. 

I forkant av det skal også PHS ha dialogmøter med studentene for å lytte og reflektere rundt hva generell bevæpning kan bety for dem. 

– Disse starter nå i nær fremtid. Samtidig som vi er opptatt av operativ ferdighet, vil vi også følge nøye med på hvordan generell bevæpning påvirker politiets rolle og relasjonen til innbyggerne. Dette er viktige tema i utdanningen, konkluderer Sandvik.