– Æreskriminalitet må straffes hardere

På Stovner politistasjon i Oslo diskuterer politioverbetjent Jasmina Holten og politiadvokat Tonje Rønaas hva de tenker om en fersk dom i en sak de har fulgt over flere år.

Etterforskningen begynte helt tilbake i desember 2020, og pågikk til saken ble sendt til statsadvokaten i mars 2022. Så ventet to runder i retten.

Holten har spesialisert seg på æreskriminalitet. Hun vet godt hva det koster ofrene å gå til politiet og deretter stå i konsekvensene av en pågående etterforskning og kanskje en rettssak.

– Du kan ha opptil hundre familiemedlemmer som står og trykker på deg, om ikke fysisk så psykisk. Hvis det er kollektivistisk æreskultur, er det nok at noen du ikke vet hvem er har hørt et rykte om deg, så det er totalt utenfor kontroll. Og ryktet trenger ikke en gang å være sant, sier politioverbetjenten.

Ofte kan prosessen være ambivalent for den som søker hjelp, da de ikke ønsker familien straffet. De står under enormt press når de velger å gå til politiet, og flere trekker seg underveis i etterforskningen. Til tross for dette, blir situasjonen så vanskelig at noen likevel velger å fortelle til politiet hva som egentlig foregår hjemme.

Da er det viktig at politiet har en god situasjonsforståelse og kunnskap om hva æreskriminalitet er.

Æresvold er vold i nære relasjoner utløst av familiens behov for å ivareta eller gjenopprette familiens ære. Handlingen kan være alt fra vold, trusler, tvang, frihetsberøvelse og i ytterste konsekvens godt planlagte drap.

– I Norge kan individer gjøre feil, men de kan jobbe hardt og komme sterkere tilbake, bli akseptert, og bygge ny tillit, men slik er det ikke i æreskulturen. Feil og «dårlig oppførsel» glemmes ikke lett, og bagatellmessige feil eller brudd på æreskodeks kan få alvorlige konsekvenser, legger Holten til.

Betaler en høy pris

Aldri før har så mange henvendt seg til Kompetanseteamet for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, som i 2023, ifølge NRK. Teamet får henvendelser fra politiet, UDI, lærere eller barnevernet, og registrerer også landbakgrunn til de som trenger hjelp.

Teamet mottok 1137 saker i fjor, der Syria topper statistikken over landbakgrunn. Videre følger Irak, Pakistan og Somalia. Antall saker økte med nesten 30 prosent bare fra 2022, og har tredoblet seg siden 2015. Likevel er det trolig store mørketall. Gjennom NRKs Brennpunktdokumentar «Ære» ble vi kjent med politioverbetjent Holten, som sammen med kollegaer etterforsker slike saker.

Dokumentaren viser hvor maktesløse politiet kan føle seg. Ifølge dokumentaren har politiet i Norge kun fått én av 70 tvangsekteskapssaker prøvd for retten de siste åtte årene, men ingen er blitt dømt.

Men gjennom å jobbe iherdig klarer politiet likevel å få gjennombrudd, og de jobber hardt med å få etterforsket slik at ære som motiv kan bli vist for retten. I slutten av august kunne vi lese i VG hvordan politiet rykket ut til et festlokale i Oslo og pågrep to menn mistenkt for medvirkning til ekteskap for en person under 16 år.

Og før sommeren kom et annet gjennombrudd: Etter to runder i retten ble saken både Holten og Røvnaas hadde jobbet lenge med avgjort i Borgarting lagmannsrett.

En 63 år gammel mann ble dømt til fengsel i fire år og seks måneder for mishandling av sin ektefelle og tre barn.

Han ble også idømt kontaktforbud. De fornærmede ble tilkjent oppreisningserstatning med 180.000 kroner hver, etter å ha levd under det retten beskriver som et «regime» preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold.

I årevis levde ektefellen og barna med vold og trusler. Når ofrene først stod frem, skyldes det at de ikke kunne leve lenger med den situasjonen de var i.

– Det er verre enn døden, de er ikke lenger redd for å bli drept, sier Holten.

Slike saker, og ofrenes historier, påvirker også de som har jobbet med den. Politiadvokat Rønaas legger til noe hun husker godt.

– Det er mye bedre å bli drept enn å leve med dette hver dag, sa hun ene i denne saken. Jeg kjenner jeg blir veldig berørt av det, sier hun.

Delvis seier

For politiet er dommen et skritt i riktig retning, fordi den viser at slik kriminalitet ikke aksepteres. Og selv om det fremkommer i dommen at en vesentlig del av mishandlingen har sin årsak i at særlig døtrenes atferd etter tiltaltes oppfatning, truet og ødela familiens ære, er det vanskelig å vite hva slags konsekvens dette fikk for straffeutmålingen.

Prisen de som blir utsatt for æreskriminalitet må betale for å gjennomgå en slik rettsprosess, er så høy at politiadvokat Røvnaas mener dette må gi en høyere straff.

– Jeg mener det ikke er gitt her, og så vil forsvarer kanskje mene at straffen er veldig høy og at det er innbefattet, men all den tid at det ikke står noe konkret om tillegget i straffen og straffen for øvrig er som i sammenlignbare saker uten æresmotiv, er det i seg selv et problem, sier Rønaas.

– Når truslene om vold og voldsutøvelse utøves med et æresmotiv, er de ikke situasjonsbestemte, men vedvarende. Og det er det som gjør det så alvorlig, legger Holten til.

Det kan være svært krevende for de fornærmede å fortelle i en rettssal om hva de har vært igjennom, ansikt til ansikt, med familien sin. Ofte forsøker politiet å tilrettelegge og passe på så godt det lar seg gjøre, slik at den fornærmede ikke møter på noen fra familien, som tiltalte, ute i gangene i pausen.

– I andre saker der det er kollektivistisk æreskultur har vi opplevd at mange familiemedlemmer kommer og bare er på tinghuset. Det at et blikk kan være nok til at ofrene velger å ikke forklare seg, det er så viktig å vite, sier Rønaas.

Hun forteller at politiet ønsker at straffenivået må opp i slike saker, og jobber for å skaffe rettspresedens der for å ta i bruk mer av strafferammen.

– Vi har femten års strafferamme, men de siste ti årene av strafferammen brukes nesten aldri. Det skal veldig mye til for å komme over fem-seks år, og det er ikke det som var lovgivers tanke ved å sette opp strafferammen så mye. Lovgiver har gitt oss rammen og muligheten, og da må den benyttes, legger hun til.

I dommen som kom før sommeren, mener politiadvokaten det er vanskelig å konkret se hva ære som motiv har å si for straffen tiltalte fikk.

– Man kunne kanskje tenkt seg at saken burde vært anket for å få frem dette poenget, men det er vanskelig å anke når det ikke står noe konkret om hvilken betydning æresmotivet har hatt i straffeutmålingen, sier hun.

Hun legger til:

– Det er noe med hvilket signal man vil sende til miljøene, at denne form for mishandling ikke aksepteres i vår tid.

Rønaas frykter ofrene vil tenke at «dette er det ikke verdt», om ikke straffen er høyere. Kollega Holten er enig.

– I æressakene har ofrene en pris på hodet livet ut, de lever med en trussel, også de som støtter de og som er nært knyttet til de vil få represalier og trusler.

Skjer æresdrap hvert år

Etter at dokumentaren Holten medvirker i ble vist på NRK, har tematikken fått mye oppmerksomhet, også blant politikerne.

Hurdalsplattformen sier regjeringen vil fremme forslag om endringer i straffeloven, slik at disse er bedre tilpasset særtrekk ved æresvoldssaker, og sikrer at det totale kontrollregimet offeret har blitt utsatt for kan tillegges vekt i vurderingen av straffespørsmålet.

I slutten av oktober i år går høringsfristen ut til en offentlig utredning som kom i sommer. Utredningen vil blant annet endre straffeloven for å tilpasse æresvoldsaker, regulere barneloven og barnevernsloven, og endre tiltakene før, under og etter ufrivillige utlandsopphold.

Hvert år i perioden 2000-2022 ble det begått drap med antatt æresmotiv i Norge, ifølge en rapport fra Kripos. Kripos har funnet 24 slike saker i perioden de gjennomgikk.

– Æresdrap er et alvorlig samfunnsproblem som politiet tar på største alvor, understreket Kripos-sjef Kristin Kvigne i forbindelse med offentliggjøringen av rapporten i juni.

I rapporten, som Jasmina Holten har vært med å lage, pekes det på at det må være en familieinvolvering og foreligge et æresmotiv for at et drap skal defineres som æresdrap.

«Æresdrap er organiserte drap hvor familien ofte har medvirket og oppfordret til selve drapshandlingen», heter det.

Holten sier det er interessant å trekke inn begrepet organisert kriminalitet i disse sakene. Slik politiet ser det, bærer de alvorligste sakene de jobber med konturene av nettopp dette.

– Der et ukjent antall familiemedlemmer er påvirkere, medvirkere og tilretteleggere for vold. Vi ser saker der opptil flere menn utøver alvorlig vold på kvinnelige familiemedlemmer. Volden er transnasjonal, der beordringen kommer fra hjemlandet og handlingen skjer her. Det er de momentene som gjør det alvorlig, kynisk og ikke annet enn organisert. Det er planlagt, rådført og kalkulert fordi noe har skjedd som ikke er greit i familien. Man har brutt en kodeks, og det må gjøres noe. Til syvende og sist handler det om familiens velferd, rykte og renomme, sier Holten.

Vil involvere Politihøgskolen mer

Kampen om å leve et fritt liv uten trusler er ikke over selv om noen blir dømt, selv om det er en grunnleggende menneskerett.

De to politiansatte mener det kan være vanskelig å få andre til å forstå hvor store konsekvenser en rettsprosess kan ha for ofrene i disse sakene. Botid i Norge trenger ikke være en faktor for om æreskriminalitet har skjedd eller ikke.

Kunnskap er derfor den store nøkkelen. Sammen med førstelektor Jaishankar Ganapathy ved Politihøgskolen (PHS) og andre bidragsytere, har Holten laget en opplæring til nasjonalt bruk for etterforskere og påtale for å øke bevisstgjøringen rundt fenomenet. Holten mener dessuten at PHS må få satt æreskriminalitet enda mer på lærerplanen. 

– Tematikken må forankres innenfor profesjonene, det må være et tema i utdanningen vår. Det kan være den første saken du møter på når du drar ut på jobb i politiet, og så vet du knapt hva begrepet handler om. PHS må ta ansvar på institusjonsnivå. Politikerne har kommet med flere handlingsplaner, men så har ikke PHS rustet politipersonell i grunnutdanningen for dette, mener hun. 

Skal man oppdage æreskriminalitet trenger man å stille de rette spørsmålene, og jobbe raskt i starten av etterforskningen, for det er svært tidskritisk. Dette fordi det er mange som kan påvirke offeret til å ikke snakke med politiet. Holten mener politiet glipper på at man må tørre å snakke om motivet tidlig nok i etterforskningen, slik at man kan bringe forståelsen for domstolen mer tydelig.

– Det kan være vanskelig å spørre konkret nok, sier hun.

Rønaas legger til at man kommer langt på vei ved å være nysgjerrig og stille ofrene de rette spørsmålene.

– Men vi har mange eksempler på at en nysgjerrig politimann har forstått på stedet at «her er det noe», avslutter hun.