Politibetjent fikk forsvarsmedalje

Som en av 18 krigsveteraner fikk politibetjenten tildelt medalje for innsatsen sin i Forsvaret. Kværner mottok Forsvarets innsatsmedalje etter seks måneders tjeneste våren 2011.

– Det er en medalje for heltemodig innsats ut over det som forventes. Personlig synes jeg det er fint å bli satt pris på, men det er klart det er litt unorsk å skulle få medaljer for å være i strid. Mange synes nok det er litt vanskelig, for dette er jo krig, sier politibetjenten til Politiforum.

8. mai fikk han medaljen rundt halsen fra forsvarssjef Harald Sunde og forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen.

– Det føles veldig godt å bli satt pris på. Jeg føler det er en anerkjennelse for den jobben jeg og andre soldater har gjort i Afghanistan. Selv om jeg har fått æren av å bære en stridsmedalje på brystet føler jeg at jeg bærer den på vegene av de jeg tjenestegjorde sammen med. Det var en teaminnsats, sier han.

Ville ut igjen

Kværner hadde sju år bak seg på ordensavdelingen på Grønland politistasjon i Oslo, da han fikk ett års permisjon i 2010. Politibetjenten hadde vært i Kosovo med Forsvaret tidligere, og hadde et ønske om å reise ut en gang til.

– Å reise ut gjennom politiet, var ikke noe som fristet da. Så fikk jeg høre om mentorenheten i Forsvaret, hvor en drar ut som mentor for afghanske styrker for å hjelpe dem med å hjelpe seg selv. Det virket utrolig spennende. Vi måtte ofte tenke på det kulturelle aspektet, som at vi ikke skulle mentorereformye. Da kunne aghanerne miste ansikt, sier han.

I Afghanistan bodde Kværner i Meymaneh, sammen med norske, afghanske og noen amerikanske styrker. Som troppsjefmentor for afghanske soldater, var han stort sett ute på oppdrag i en uke, og så i leiren i en uke. Ofte opplevde han å bli beskutt av Taliban.

– Vi havnet opp i ganske mange stridssituasjoner, sier Kværner, og fortsetter:

– Om vi bli beskutt i mer enn fem minutter, så betegnes det som TIC, eller "Troops in contact", noe som blir meldt inn for å få frigjort luftkapasitet. Vi opplevde kanskje 30-35 slike situasjoner. Den lengste varte i over åtte timer.

I grenseland

Det var under en av disse stridssituasjonene at Kværner gjorde en slik innsats at han to år senere fikk overrakt Forsvarets innsatsmedalje på Akershus festning. Sammen med troppen sin, dro politibetjenten ut til en landsby i provinsen, som hadde bedt om hjelp fra myndighetene.

– Landsbyen lå i grenselandet mellom områder kontollert av Taliban og av myndighetene, og følte seg dratt mellom to parter. De hadde store problemer med Taliban, forteller Kværner.

I landsbyen skulle de afghanerne møte de eldre i landsbyen, i tråd med lokal skikk. For å få lov å komme inn i landsbyen, måtte de også ha med seg en polititropp.

– Men før vi kom så langt, ble vi beskutt. Vi fikk vite at det var Taliban, som ikke ønsket at møtet skulle holdes. Taliban-krigerne tilhørte en annen landsby ikke langt unna, så vi bestemte oss for å dra dit.

Utfordringen var terrenget. For å komme seg til den andre landsbyen, måtte styrkene gjennom en ravine med topper på begge sider - perfekt for bakhold. Det ble derfor bestemt at det var best å sende afghansk politi for å sikre en topp og militære styrker for å sikre den andre.

– Men det afghanske kjøretøyet helt i front, ble truffet av en RPG-granat ved utgangen av ravinen. Vi var nummer tre eller fire. Da startet en voldsom skyting mot oss.

Gikk på autopilot

Beskytingen kom tilsynelatende fra landsbyen, og de afghanske styrkene åpnet ild tilbake. Situasjonen var kaotisk og uoversiktlig, men ikke mange hundre meterne unna lå en liten kolle med god oversikt over både landsbyen og ravinen de afghanske styrkene kom gjennom.

– Jeg foreslo da for min sjef å ta med meg noen karer opp på den høyden for å få oversikt, forteller Kværner.

Forslaget ble godtatt. På vei mot kollen måtte de passere et åpent område. Kulene hvinte over dem da de løp.

– I slike situasjoner er det grunntreningen som slår inn. Det går automatisk. Der og da har du ikke tid til å skjønne hvor farlig situasjonen egentlig er, sier politibetjenten i dag.

Det gikk bra, og ingen av dem ble truffet. Fra en sikker posisjon på kollen ser Kværner og de afghanske soldatene at Taliban-styrkene ligger i dekning i et tørt elveleie like ved landsbyen. Inne i landsbyen løper veldig mange sivile kvinner og barn forskremte rundt.

– Der og da snakkes det om å storme byen. Jeg skjønner at det vil føre til store, sivile tap, og får varslet om dette. I stedet får vi rettet skytset mot Taliban, og påført dem tap, slik at de trekker seg tilbake.

Slik bidro Kværner til å avverge skadde og drepte kvinner og barn.

– Det er den situasjonen jeg fikk medalje for, sier han.

Faglig utbytte

Under tiden i Afghanistan var politibetjenten mye i kontakt med både norsk politi på FN-tjeneste, og ikke minst afghansk politi, som ofte var ute på oppdrag sammen med de afghanske militærstyrkene.

– Jeg brukte ofte også å mentorere det afghanske politiet. Personlig synes jeg det er synd at ikke politimentoreringen i Afghanistan startet tidligere enn den gjorde. Det ville det lokale politiet hatt stor nytte av, sier Kværner.

Selv mener han at han har fått et godt personlig og faglig utbytte av oppholdet.

– Jeg fikk mange gode venner der nede, og fikk nok litt følelsen av at jeg lot dem i stikken da jeg dro hjem. Men jeg håper jeg har bidratt til å gi dem noen verktøy som gjør at de klarer seg bra, forteller Kværner, og fortsetter:

– Selv har jeg lært veldig mye som jeg får bruk for i polititjenesten. Spesielt på sanitetsfeltet, det er noe Forsvaret er mye bedre på.

Tilbake i Norge har politibetjenten fått udelt positive tilbakemeldinger fra kolleger og ledelsen for at han forlot etaten til fordel for seks måneder i Forsvarets tjeneste. Det eneste ankepunktet, er at oppholdet i Afghanistan ikke gir noen uttelling på karrieren i politiet.

– Jeg kunne like gjerne bare reist rundt jorda i ett år. Det føles litt urettferdig, for jeg føler at politiet har noe å hente fra min erfaring. Vanlig FN-tjeneste teller, og da synes jeg mentorering- og opplæringstjeneste gjennom Forsvaret også burde telle for politikarrieren, mener Kværner.

– Men jeg vil likevel anbefale på politifolk på det sterkeste å reise ut som meg, spesielt om det skulle dukke opp muligheter innenfor mentoreringstjenesten. Der ligger det mye bra læring.