Henry hadde ett eneste ønske på sin siste arbeids­dag: Å trene én gang til med gutta

Henry husker hendelsen som om det var i går. Den rusede mannen, som akkurat hadde vraket en sivil politibil, i fullt firsprang bortover gata med en eim av pepperspray rundt seg. En panisk forbryter, mistenkt – berettiget, skulle det vise seg – for væpnet ran og biltyveri.

Nå har han en politimann på nakken. Ikke hvilken som helst politimann heller, men en av de aller mest operative og handlingskraftige i hele Agder politidistrikt.

Det er kanskje ikke så rart at kjeltringen løper så fort bena bærer. Kanskje skjønner han det, bak rusen og panikken, at han ikke vil klare å komme seg unna politimannen. Kanskje er det derfor han stopper opp, snur seg, trekker fram en kniv og stiller seg klar til hugg.

Henry stopper også opp. Der står de, som politi og røver, tett på hverandre. Politiførstebetjenten ansikt til ansikt med en ruset og desperat mann med kniv.

Grep sjansen

Mange år tidligere, sommeren 1986, går en munter sørlending ut av dørene på Politiskolen, som ferdig utdannet politi. Akkurat det var litt tilfeldig; hadde han ikke kommet inn på det studiet, hadde det blitt høyskolestudier i økonomi på Henry. Men han kom inn, han gikk ut, og han angret aldri.

– Hvorfor jeg ble politi? Ja si det. Det er det nok mange grunner til. Litt for spenningens skyld. Og så har jeg alltid hatt lyst til å hjelpe folk i vanskelige situasjoner. Med fokus på den som er fornærmet, sier Henry.

Tilfeldighetene ville det slik at 1986 også var året politiets Utrykningsenhet (UEH) ble opprettet. Den kalde krigen var fortsatt pågående, og UEH ble opprettet som regjeringens motsvar mot den høyst reelle trusselen fra KGBs spesialstyrke «Spetznaz».

Dersom russerne invaderte, skulle UEH være Norges umiddelbare respons. Det første UEH-kurset startet i juni 1986. Den 24 år gamle Henry fattet raskt interesse.

– Jeg hadde hørt litt om bakgrunnen, men visste egentlig lite om hva UEH dreide seg om eller hva det var. Det var det operative som fristet meg, og når jeg fikk muligheten til å søke, så gjorde jeg det, sier han.

På senhøsten samme år startet han på UEH-grunnkurset på Evje i Agder.

– Og etter det har bare ballen rullet, sier Henry.

Perfekt kombinasjon

Rulle gjorde ballen til gangs: I åtte år som skarpskytter i Rogaland, så videre som lensmannsbetjent på Farsund lensmannskontor, aksjonsleder i UEH og øvingsleder i Vest-Agder – senere Agder – politidistrikt. I alle disse årene, nesten 32 i tallet, har Henry vært UEH-godkjent.

Og med unntak av ett år, har han også vært en del av UEH mer eller mindre siden han startet som politi.

– I 1995 var jeg bare en «hangaround». Det var da jeg kom fra Rogaland til Farsund lensmannskontor. Det var ikke plass i UEH i Vest-Agder, men jeg var med på treningene og ble brukt som instruktør fram til det ble en ledig stilling i 1996. Så i sum har det blitt over 30 år til sammen i UEH, sier Henry.

– Det er ganske unikt?

– Jeg har jo trivdes veldig godt med det. Det er jo en utfordrende tjeneste, men en form for tjeneste jeg trivdes med, svarer politiførstebetjenten.

Det operative sporet har appellert til ham fra første stund. Men viktigst, sier Henry, er variasjonen i arbeidshverdagen, og bredden i det å jobbe som generalist.

– Jeg jobbet jo en del på litt mindre tjenestesteder de første årene av karrieren min, og fikk erfaring med det brede spekteret av politiarbeid. Jeg har vært etterforsker også, i kombinasjon med å være en del av politiets spisse ende. Denne kombinasjonen er det som for meg har gjort denne jobben så givende og så motiverende. For meg har dette vært helt perfekt.

«En institusjon»

Henry er beskjeden på egne vegne. Men fra kollegene kommer godordene på løpende bånd: En foregangsmann. En institusjon i politiet. Kunnskapsrik. Solid og dyktig; en flink og kreativ tjenestemann. En dynamisk humørspreder som tenker utenfor boksen.

Som den gangen han var aksjonsleder på et oppdrag hvor målet var pågripelse av en mann som hadde truet med våpen.

Det begynte med at Henry dro noen gode historier underveis for å senke skuldrene og skape god stemning, forteller mangeårig kollega Jan Åge Sakariassen.

– Henry var alltid veldig nøye med trusselvurderingen og situasjonsvurderingen. Da vi kom fram til huset hvor gjerningspersonen befant seg, hadde vi bestemt oss for å ta ham på hovedregelen. Han skulle komme ut selv, forteller kollegaen.

Men Henry ville det annerledes. Dette var på kvelden, det var mørkt og ingen visste om gjerningspersonen egentlig var hjemme. Mannen var en kjenning, og Henry visste at han kunne bli vanskelig å ha med å gjøre.

– Så Henry ga beskjed om streng lyddisiplin. Han gikk rundt huset, tittet og brukte tid på å danne seg et nytt situasjonsbilde. Han mente gjerningspersonen lå og sov inne, muligens på soverommet.

De skaffet seg nøkler til huset, og låste opp døra. På sokkelesten listet Henry og kollegene seg inn i huset. Og helt riktig; i senga, på soverommet, lå mannen i dyp søvn.

– Henry krøp opp i senga, og satte på håndjernene mens makkeren sikret. Da mannen var påsatt håndjern, ble han vekket opp. Han skjønte ingenting, smiler Sakariassen.

Kreativ oppdragsløsning

Når Politiforum gjenforteller historien til Henry, husker han den godt.

– Det er nokså riktig dette, humrer Henry, og fortsetter:

– Gjerningspersonen våknet da jeg satte håndjern på. Han var ikke så fornøyd da han tittet opp. Da viste han sitt sanne jeg. Hadde vi gått fram på en annen måte, er jeg redd vi kunne ha fått et kjempeproblem.

Kollega Sakariassen mener historien om hvordan Henry løste akkurat dette oppdraget, er beskrivende for hvordan han jobber.

– Han er alltid veldig dynamisk i oppdragsløsningen. Unntaket er hovedregelen for Henry. Kan man bruke gunstige, alternative taktiske metoder, så gjør man det. Her løste vi oppdraget sikrere og mer effektivt, sier kollegaen.

Henry kjenner seg igjen i det.

– Ofte har jeg nok vært mer på unntaket enn hovedregelen. Det som har vært mitt sterkeste fokus som aksjonsleder, har vært å foreta en så god trusselvurdering og situasjonsvurdering som mulig før vi går inn i situasjonen. Man må ha en bevisst tilnærming til hva trusselen er. Så kan man selvfølgelig bomme, men fasiten vet man ikke før etterpå sier politiførstebetjenten.

Kreativiteten i oppdragsløsningen tilskriver han erfaringen fra alle årene i jobb som lensmannsbetjent.

– Jeg tror det er en sammenheng her. Jeg er vant til å jobbe i et lite miljø med liten ressurstilgang. Om man ofte blir stående alene, med bistanden en halvtime eller mer unna, så gjør det noe med hvordan du tilnærmer deg og håndterer oppdragsløsningen. Du må jobbe smart og finne de fornuftige løsningene, mener Henry.

Dette forsøker han også å innprente i jobben som instruktør. Ofte, sier han, er det ikke mulig med en 100 prosent-løsning av oppdraget.

– Ofte er 80-90 prosent godt nok. Min erfaring er at det er det man lykkes flest ganger med. Det gir mindre ressursbruk, mindre maktbruk, ja mindre av det meste. Ikke minst bidrar denne forståelsen til å senke skuldrene på mannskapene i stressende og pressede situasjoner.

– Litt for statisk

Han beskrives som en ærlig polititjenestemann, Henry. En som ikke er redd for å si ifra om noe ikke fungerer. Som er opptatt av at ting er på stell. I Politiforum kommer han med et lite hjertesukk til Politihøgskolen (PHS).

– For å lykkes med den politioperative delen av yrket, og spesielt den skarpe delen, er stikkordene fleksibilitet og det jeg kaller for omstillingskompetanse. Jeg har et inntrykk av at mye av den operative opplæringen på PHS har en litt for statisk og mønsterstyrt tilnærming, sier han.

Som instruktør opplever Henry at nyutdannete politifolk mangler forståelsen for hva dynamisk oppdragsløsning egentlig dreier seg om.

– Litt handler nok om mangel på erfaring, sier han, men legger til:

– Jeg opplever at mye av oppdragsløsningen hos de nyutdannede er fasitsvarpreget. Men det finnes ikke noe fasitsvar i det politioperative. «Generasjon prestasjon» vil ha en 100 prosent-løsning, og blir ofte handlingslammet om de ikke finner den. Det er det verste en politioperativ kan bli rammet av. Skolen bør ha et mye sterkere fokus på dynamisk tilnærming.

Henry understreker at heller ikke han har noe fasitsvar på hvorfor det er slik; om hvor mye som skyldes opplæringen på PHS og hvor mye som skyldes de nyutdannedes høye krav til perfeksjon, eller om det er andre årsaker. Men som mangeårig UEH-instruktør har han merket utviklingen.

– Inntrykket mitt er at de nyutdannede går inn i situasjoner med for mye mønstertenkning. Så endrer situasjonen seg, og er ikke gjenkjennbar. Da står de ofte der og gjør ingenting, eller i verste fall handler i affekt.

Henry har selvfølgelig gitt tilbakemelding om dette. Og han tror ting er i ferd med å bli bedre. Likevel har han en jobb å gjøre på IP-kursene.

– Man må justere tenkemåten, så de får en praktisk og fornuftig tilnærming til oppdragsløsningen. Av og til må du ut av den berømte boksen for å klare å løse noe.

Overraskende oppsigelse

Nå er Henry helt ute av både boks og etat. I år fyller han 57, og i vår overrasket han alle kollegene med oppsigelsen sin.

– Han ga ikke noe forvarsel. Han tok innersvingen på oss alle, den gamle kroken. Det er typisk Henry. Han holder kortene tett til brystet, sier Lars Øystese Stamnes, seksjonsleder for operative fag i Agder politidistrikt.

Stamnes har vært Henrys sjef i en årrekke. Men på spørsmålet om hvordan han vil beskrive Henry, blir han svar skyldig.

– Han er umulig å beskrive. Henry må oppleves! Han tilhører en utdøende rase i det norske politiet. Henry er en person som er virkelig «hands on» og tenker løsning, løsning, løsning overalt. Det har han fra tiden i lensmannsetaten, hvor man blir god på å løse oppdragene på lempeligst mulig måte. Der må du bruke det du har av erfaring og fantasi for å finne alternative løsninger, sier Stamnes.

Han sier kollegaen er en moroklump og en humørspreder.

– Det kan jeg skrive under på. Han har vært samlingspunktet for UEH-mannskapene her i Vest-Agder. Hvert år har han hatt juleavslutning på hytta si. Det har hendt det har vært sommeravslutninger også, forteller Stamnes, som hverken vil eller kan avsløre detaljer fra avslutningene.

Nå nærmer den endelige avslutningen seg for polititjenestemannen Henry. Det skjer i månedsskiftet august/september.

– Hvordan blir det å dra på jobb uten at Henry er der?

– Det blir en lettelse!

Stamnes ler i telefonen, før han fortsetter:

– Det blir rart, det er klart. Så er jo politiet et stort lagmaskineri som vil fortsette å gå rundt. Det er alltid noen som overtar, men noen enkeltpersoner setter større spor etter seg enn andre. Henry er en av dem. Jeg kommer til å savne ham. Garantert.

Lei av omstillinger

Den høyoperative 57-åringen har allerede hatt sin siste arbeidsdag i politiet – de siste månedene som politiansatt tok han ut ferie og avspasering. Passende nok ble det hele avsluttet nærmest der det startet: Med en maritim UEH-øvelse i Marvika i Kristiansand.

Det var lite som tydet på at Henry var gammel nok til å være faren til flere av kollegene. Tvert imot ledet UEH-veteranen an, både under entring av båt og da han med et bredt smil tok plass som «markøren fra helvete».

– Det var kjempegøy, helt topp! Etter øvelsen sa jeg til gutta at nå ringer jeg personalavdelingen og trekker oppsigelsen min.

Henry gliser. Han vet at det bare var en spøk, og at et langt politiliv nå er over. Men etter å ha observert ham under sin siste øvelse, fortsatt høyst oppegående, er det et åpenbart spørsmål som må stilles: Hvorfor slutte nå?

– Jeg føler meg for så vidt ung og sprek fortsatt, men det har vært en prosess, begynner Henry.

– Følelsene rundt det å slutte i etaten, er ambivalente. Jeg har jobbet sammen med så utrolig mange flinke og kompetente kolleger. Det gir energi å jobbe i et slikt miljø. På den andre siden, har jeg fått nok av systemet. Jeg rives litt mellom motsetningene der.

Henry viser til at Agder har stått i politireformer i det han beskriver som en «evigvarende omstillingsprosess som aldri tar slutt» siden 2002-2003.

– Det er energitappende så det holder at vi aldri kan lande, sier han.

Politiførstebetjenten er også kritisk til den økende bedriftsøkonomiske tankegangen i politietaten.

– Vi skal selvsagt drifte økonomisk forsvarlig, men det er belastende når man som politiansatt over tid nærmest føler seg som en kostnad og et nødvendig onde for disse «bedriftsøkonomene». Det har nå en gang blitt slik at politifolks ambisjoner og stå på-vilje er langt høyere enn det ledelsen og de økonomiske rammene kan legge til rette for. Da får ikke politifolk gjort jobben sin slik de gjerne skulle ønske. Over tid blir det å jobbe under slike forutsetninger veldig frustrerende. Jeg tror utrolig mye politikraft i Norge går tapt nettopp på grunn av dette.

Vil ikke savne systemet

Han skulle gjerne sett at noen stilte spørsmålet om hvilken samfunnsøkonomisk nytte en økt satsing på hele justissektoren ville hatt.

– Dersom kriminaliteten kunne ha blitt redusert med 20-30, ja kanskje 50 prosent, hva ville det ha spart samfunnet på andre plan? Og ikke minst, hvilke lidelser og andre problemer ville det spart mange for? Jeg har inntrykk av at slike spørsmål av en eller annen grunn sjelden er på dagordenen.

Selv mer eller mindre som pensjonist, er ikke Henry redd for å gi uttrykk for sin mening om tingenes tilstand i politiet. Og når tingenes tilstand er som de er, tror han dette er et bra tidspunkt for ham å gjøre noe annet.

– Når jeg først har mulighet til å ta ut denne pensjonen, tenker jeg det kanskje kan være greit med et miljøskifte. Så er det nok andre ting jeg kan bedrive tiden med heller enn å jobbe operativt kvelder, netter og helger. Men det var vemodig å avslutte den siste øvelsen, det må jeg ærlig innrømme. Det var veldig spesielt. Men jeg er godt fornøyd med å avslutte på denne måten.

Veien videre, er foreløpig ikke lagt. Noen private prosjekter skal fullføres, deretter er Henry åpen for det meste.

– Jeg stresser ikke, sier han, og fortsetter:

– Jeg tror ikke jeg skal bli arbeidsledig. Det er ennå mye energi i en «gammel» kropp.

– Kommer du til å savne politiet?

– Både ja og nei. Jeg kommer ikke til å savne systemet, men jeg kommer til å savne de veldig gode kollegene jeg jobbet med. Det flotte arbeidsmiljøet og trivselen. Det blir jo en vegg i livet som forsvinner ut, som jeg må erstatte med noe annet.

Fikk forklaringsproblem

Tilbake sitter Henry med minnene fra sine over tre tiår i etaten. Noen framstår klarere enn andre; som den gangen tidlig en formiddag for noen år tilbake, når han ser inn i øynene på den rusede knivdesperadoen og tenker «hva nå?».

Peppersprayen er tømt, og både skytevåpen og kolleger er langt unna. Men i beltet har han batongen. Henry griper den i et fast grep. Med raske skritt møter han kjeltringen, som veiver ukontrollert med kniven.

Et slag er alt som skal til for å avvæpne den rusede mannen. Mens kniven hans sklir bortover asfalten, deler Henry ut noen kjappe rapp på lår og armer for å få mannen i bakken, men han er så ruset at han ikke kjenner noen ting.

Igjen tar kjeltringen bena fatt, og igjen følger Henry på. Politiførstebetjenten skimter billys i sidesynet i det han tar igjen mannen og legger ham hardt i bakken. Når Henry har kontroll, titter han opp mot bilen.

Bak rattet, gapende og med øyne som to parabolantenner sitter kona hans, på vei til butikken for å handle.

«Æ de mulig!? Men men, slik er det å jobbe i et lite lokalsamfunn», tenker Henry, og fortsetter jobben.

– Det var nokså stille da jeg kom hjem senere den kvelden. Kona bare sto og så på meg, og ventet på at jeg skulle si noe. Så da måtte jeg si det som det var, at dette var en ransmann, og at det var nødvendig å bruke noe makt der og da…og da var det greit.