– PF må være en tydelig stemme i kampen mot arbeidslivskriminalitet

Denne uken gikk Anders Folkestad av som Unio-leder etter 14 år. Han blir karakterisert som en god strateg, reflektert, og god til å se små saker i det store bildet. Han omtales som inkluderende, som en god og kraftfull taler. Og som forhandler er han sta, men samtidig kompromissøkende. Av natur er Anders Folkestad litt beskjeden – men det er kun på egne vegne.

Som leder for paraplyorganisasjonen Unio siden oppstarten for 14 år siden, har Folkestad vært en tydelig stemme i det offentlige ordskiftet. På vei ut døra, er heller ikke fagforeningstoppen redd for å komme med en formaning til Politiets Fellesforbund (PF).

– Jeg savner PFs tydelige stemme i kampen mot arbeidslivskriminaliteten. Der ser jeg at deres stemme skulle vært sterkere, sier Folkestad.

Han mener arbeidslivskriminaliteten truer standardene i norsk arbeidsliv.

– Vi holder på å få et arbeidsliv på siden av det registrerte arbeidslivet. Det gir seg utslag i elendige arbeidsvilkår, skatteunndragelser, lovbrudd, og ulovlige innvandrere. Det blir et grått og til dels svart arbeidsliv, som utgjør en smittefare slik at dette brer om seg. På sikt truer det velferden i landet.

Den tydelige stemmen har ikke stilnet.

Tidlig politiapplaus

Unio startet som en idé rundt år 2000. Politiets Fellesforbund var en aktiv medspiller som bidro til å legge premissene i forkant av at UHO (Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon), forløperen til Unio, ble stiftet 10. desember 2001.

Bakgrunnen var at de fremtidige forhandlingssystemene var i mulig endring. Politiet hadde i mange år stått utenfor, og var på mange måter «lonely riders» i det statlige forhandlingssystemet.

– Jeg husker ennå at vi i de store forbundene hadde avsluttet våre forhandlinger, og på mange måter hadde låst innretning og fordeling på oppgjørene. Politiorganisasjonene stod på gangen og ventet. De kom med på premisser som var lagt av andre. Jeg opplevde at politiets fagforeningsleder, som da var Arne Johannessen, gjerne ville være med på første forhandlingsrunde, og at det var en sterk motivasjon for å gå inn i samarbeidet med lærerne og sykepleierne om å danne en ny stor hovedsammenslutning, sier Folkestad.

Sammen ønsket disse tre gruppene å skape en sterk samfunnsaktør gjennom et fagforeningsfellesskap.

– Ledere i de ulike organisasjonene etablerte et godt tillitsforhold. Fra før kjente jeg de som var ledere av PF. Jeg ble rådspurt i forkant av sammenslåingen av de to politiorganisasjonene Politiforbundet og Lensmannsetatens landslag, sier Folkestad.

Og det er nettopp politifolkene som har gitt Folkestad mest applaus. Det skjedde da han var invitert inn som appellant den gang politifagforeningene i 1994 jobbet for å få streikerett.

– Et fullsatt Oslo Plaza med både uniformerte og sivile politiansatte ga tydelig tegn på at de likte støtten i kampen om streikeretten.

Folkestad opplevde at PF var breddeaktive de første årene i Unio. Ikke bare i staten, men i samfunnspolitikken i fellesskapsområdet, og i Unios rolle som samfunnsaktør.

– Det har vært bra for Unio og bra for PF. Nå opplever jeg at PF den siste tiden har vært mer opptatt av å drive seg selv. Det virker som om det breddeaktive engasjementet har endret seg. Det kan det være ulike forklaringer på. Men de er flinke å bruke Unio når det trengs, sier Folkestad.

Han erkjenner at Unio ikke er så synlig for den enkelte PF-medlem.

– For medlemmene er det legitimt at egen organisasjon teller mest. Unio er en overbygning, særlig fordi vi ikke har lokale organisasjoner. Vi eksisterer kun sentralt, men vi blir mer synlig når vi innenfor Unio-rammen bygger opp konfliktberedskapen i tilknytning til lønnsoppgjørene, sier Folkestad.

PF må være synlige

I slutten av november ble Folkestad like fullt takket av med stående applaus av et fullsatt PF-landsmøte. Og selv om han var på vei ut døra som fagforeningstopp, kom det ingen tam takketale fra Folkestad. I stedet gikk utfordringen til PF om å være synligere når det kommer til arbeidslivskriminalitet.

Overfor Politiforum viser han til at nåværende og tidligere regjerninger har handlingsplaner mot arbeidslivskriminalitet der politiet spiller en veldig rolle.

– Men jeg opplever at politiet som etat har kommet litt sent på området. Jeg ser at politiet blir hindret av økonomi, og kanskje tilgang til den kompetanse som trengs. Dette er arbeid som PF i kraft av sin rolle i arbeidslivspolitikken kommer sentralt inn i, og kan jobbe med. PF må styrke denne aktiviteten, slik at vi i felleskap kan jobbe for en arbeidslivsstandard som ikke vil true velferdsstaten, sier Folkestad.

Han påpeker at det nå har blitt slik at de som opptrer lovlig, og i tråd med norske standardkrav, blir utkonkurrert i en del bransjer.

– I tillegg kommer flyktningsituasjonen som gjør at vi må være ekstra aktive, slik at vi ikke får ekstra tilførsel av ikke bare et A- og B-preget, med også C- og D-preget arbeidsliv. Det stiller krav til at samfunnet må etablere en beredskap for å få godkjent den kompetansen flytningene har med seg, sier Folkestad.

– Lær språket

Kravet han stiller tilbake til flyktningene, er at de må lære seg språket.

– Ellers vil de ikke klare seg i norsk arbeidsliv. Vi må finne en ordning slik at de ikke blir ekskludert til tross for store kulturelle forskjeller. Vi ser at vi har innvandrergrupper som uansett hvor lenge de er i landet, har svakere arbeidslivstilknytning enn de burde ha. Det i seg selv legger grunnlaget for en svart økonomi som igjen legger grunnlaget for kriminalitet, forklarer han, og legger til:

– Derfor tror jeg PF må ta en samfunnsrolle på dette området, og bidra til å utvikle strategier for faglig godt politiarbeid, for må møte den nye tiden.

I dette arbeidet tror Folkestad at Unio kan være et viktig redskap.

– Både fordi det gjelder mange arbeidsgrupper, og det gjelder samfunnslivet. PF er på området som passer på lov og orden, og bør kunne bidra til at vi ikke får ei grein av arbeidslivet som er basert på drive på side av loven, sier Folkestad.

Han peker spesielt på restaurant- og serveringsbransjen, bilvask og rengjøring.

– På dette området er områder som arbeidsmiljøstandarder, arbeidsmiljøloven og skatteinngang sentrale samfunnsfunksjoner. I denne sammenhengen er PF og politiet svært viktige for å ivareta dette, som har fungert forholdsvis godt i landet. Men nå er det mer å gå på, sier Folkestad.

Pensjonsutfordringer

Unio-lederen som sluttet denne uken, har levd et langt liv som tillitsvalgt. Allerede som nyutdannet lærer på slutten av 1970-tallet, ble han trukket inn i fagforeningen. Og fagforeningsarbeidet er på mange måter hardt arbeid, oftere i motbakke enn i medvind.

– Jeg tror at vi fremover får krevende saker, noen steder må vi forsvare det vi har, andre områder må også vi velge fornyingsstrategier for å komme videre. Det gjør at vi nå går inn i ny ordning med leveraldersjustering. Jo lenger befolkningen lever, jo flere år blir det å fordele pensjonsformuen på, sier Folkestad.

Selv om resultatene var gode i 2009, så vil det slå ut annerledes for de som er født på 1980- og 90-tallet, sier han.

– De må regne med å jobbe lenger for å få samme pensjonsnivå. Det må vi legge til grunn når det skal forhandles en ny runde om pensjonstilpasninger. Regjeringen har satt i gang et arbeid for å få en pensjonsutretning. Det blir helt sikkert tautrekking om innholdet i den.

Levealderseffekten i avtalen gjør at staten oppnår lavere pensjonsforpliktelser.

– Hvis dagens system videreføres i det offentlige pensjonssystemet, vil pensjonsverdien for kommende generasjoner bli for dårlig. De vil ikke få 66 prosent pensjon av lønnen som i dag, men de må trolig ned på 50-tallet. Og de må regne med å jobbe til de er 70 med dagens system, sier Folkestad.

– Særaldersgrensen består

Folkestad beroliger imidlertid de politiutdannede av Politiforums lesere.

– Politiets særaldersgrense er ikke en del av regjeringens igangsatte utredning. Men politifolkene må vite at debatten om særaldersgrensen har startet for lenge siden. Unio har forsvart særaldersgrensen, og jeg er trygg på at særaldersgrensen som ordning vil bestå. På samme måte som ordningen med AFP og tidligpensjon. Vi ser at det er mange grupper som er avhengig av å kunne avslutte arbeidslivet på en anstendig måte, i motsetning til den politiske drømmen om at alle skal stå lenger.

Han advarer mot en ordning der særaldersgrenser består, men at ordningen blir tømt for økonomisk verdi, slik det er gjort i andre nordiske land. Samtidig påpeker Folkestad det urimelige i at det er en to-delt aldersgrenseordning mellom lensmannsbetjenter og politibetjenter. Aldersgrensene er på henholdsvis 63 og 60 år, med anledning til å gå tre år før.

– Det er en utfordring i seg selv, og det er grunn til å spørre om det er mer krevende å være lensmannsbetjent enn politibetjent. Saken er at politiet drar med seg en vanskelig forklarbar sak med to ulike systemer, sier Folkestad.

Han erkjenner at det ligger et dilemma å kjempe for medlemsrettigheter til en lav særaldersgrense.

– Det ligger delvis implisitt at man er diskvalifisert for videre arbeid når man når en gitt alder, og at man nærmest har en plikt til å fratre. Vi vet at arbeidstakere bærer med seg høyst ulike belastninger fra et langt arbeidsliv. Noen kan være både godt egnet og skikket til å fortsette, mens andre er utslitte. For en fagforening kan det bli krevende å ha som strategi at arbeidstakere både skal ha retten til å gå, og selv vurdere om man er skikket til å jobbe videre, sier Folkestad.

Han mener at det er viktig at politiet passer på å holde på folk som ønsker å stå lenge.

– Jeg har registrert at det kan være bekvemt å kippe ut folk tidlig, for å få inn yngre og dårligere lønna politifolk. Slike saker der man dytter ansatte ut av budsjettbekvemme hensyn, er neppe noen fornuftig bruk av viktig kompetanse.

Til PF har han en klokkeklar anbefaling om å ikke sitte stille til politikerne har bestemt seg for sin løsning, men starte arbeidet med å påvirke for å få en god ordning.

– Husk at fremtiden starter her og nå, sier Folkestad.

Han har vært med så lenge at han har rett til å servere visdomsord.