Hjalp folk fra innsiden

− Bildet er ikke entydig, sier Øystein Hetland, forsker på Holocaustsenteret på Bygdøy.

Han stiller spørsmål ved om politiet før og etter krigen, kan sies å være samme etat. 78 prosent av de politiansatte ved krigsslutt var kommet til under okkupasjonen.

– Det vi så var en etat som i stor grad var skiftet ut. Personalpolitikken under krigen skulle sørge for at flest mulig nazister ble politimenn, mens man fjernet politiske motstandere. Samtidig våket Gestapo over politifolkene, med makt til når som helst å gripe inn i deres daglige liv og arbeide dersom de trådde feil. I ytterste fall arresterte Gestapo politifolk og sendte dem til konsentrasjonsleirer hvis de ble oppfattet som motstandsfolk, sier Hetland.

Han mener tysk politi på mange måter betraktet de norske politifolkene som en litt enkel og underutviklet lillebror som ikke helt kunne stoles på.

Store planer for norsk politi

Politiminister Jonas Lie frontet de store endringene som skjedde med norsk politi, og han fikk mye støtte fra harde og våpenglade elementer i politiet, som så det nye styret som en mulighet til å gjøre norsk politi sterkere og mer effektivt. Mange var da villige til å ta politikken med på «kjøpet», og andelen av politifolk som var medlemmer i NS (Nasjonal Samling) var langt større enn for noen annen etat, helt opp mot 40 prosent.

Utdanningen for politifolk ble sterkt militarisert, med bruk av tyske instruktører, og de politiansatte fikk ideologiske foredrag av norske nazister.

− Målet var et politi «fritt for alt gammelt, det skulle være begeistret for nyordningen i landet, og politisk uklanderlig», sier Hetland.

Han viser til utsagnet «Vi må få tilbake våpengleden i politiet» fra Jonas Lies høyre hånd og sjef for ordenspolitiet Egil Olbjørn.

Forbildet for reorganiseringen av politiet var den nazistiske tyske politimodellen. Det innebar at de som ble betraktet som skikkelige mennesker skulle oppleve politiet som en venn og hjelper.

− Men var man definert som politisk eller rasemessig fiende, skulle politiet være nådeløst. Da ble man i stadig større grad rett og slett nektet rettsbehandling og i stedet sendt rett i leir, sier Hetland.

Nazifisert politimann

«Det er bedre å ta en uskyldig i forvaring enn å la en skyldig rømme» og «Vi trenger ingen lovbestemmelse for å gripe inn mot samfunnets fiender» er sitater fra Karl Marthinsen, som under Jonas Lie ble sjef for Statspolitiet, et politisk politi opprettet for å kjempe mot det nye styrets fiender.

− Han var den mest nazistiske politimannen under krigen, og han satte rettsstatens prinsipper nesten totalt til side. Marthinsen presset på for at det norske statspoliti skulle nærme seg Gestapos metoder. Marthinsen hadde heller ingen problemer med å godta at en lov fikk tilbakevirkende kraft, slik at politimannen Gunnar Eilifsen kunne bli dømt og henrettet på grunn av ordrenekt, sier Hetland.

Marthinsen ble selv skutt i januar 1945 på åpen gate av Milorg fra en maskingeværpost. Grunnen var at man fryktet at Marthinsen skulle være med på å starte borgerkrig når krigen nærmet seg slutten. Som straff ble 28 nordmenn skutt som represalier i dagene som fulgte.

Motstand og reaksjoner

Det ble tidlig markert fra tysk hold at opposisjon ville bli møtt med knallharde reaksjoner. Det store flertallet ved politikammeret i Ålesund markerte seg som motstandere av det nye styret. Men motstandsmiljøet ble rullet opp, lederskikkelsen Karl Eriksen henrettet og nesten hele politikammeret erstattet med nyutdannede folk våren 1942. I Kristiansand fikk politimester Christian Rynning-Tønnesen i desember 1940 med seg nær hele politikammeret på kollektiv oppsigelse som protest mot nazifiseringen. Han ble sendt til Tyskland, og hans underordnede bøyde så av.

− Da ordrene kom høsten 1942 om å arrestere norske jøder, var det svært vanskelig å tenke seg en åpen kollektiv ordrenekt. Til det var det for mange nazister og for mange som var redde for reaksjoner eller følte at en åpen protest bare ville gjøre dem selv til martyrer, uten at det hjalp de som skulle arresteres. Etaten var splittet, preget av usikkerhet og frykt. Motstand i politiet ble derfor i stor grad å gjøre «dårlig» politiarbeid. Fra sin posisjon kunne politifolkene utstede falske ID-dokumenter for folk som trengte ny identitet. De kunne være slappe i sine undersøkelser, de fant ingenting når de lette, eller de kunne varsle om kommende arrestasjoner. Det store flertall av jøder som har nevnt hvor varslene om arrestasjon kom fra, sa at de kom fra norske politifolk, sier Hetland.

− For mange politifolk ble det viktige spørsmålet om man kunne gjøre mest nytte fra innsiden av politiet, hvor man samtidig risikerte å måtte bli med på tvilsomme aksjoner, eller om skulle man trekke seg, og dermed slippe dette dilemmaet, men samtidig miste muligheten til å hjelpe. Det er og forblir et åpent spørsmål om det hadde vært bedre om politiet kollektivt la ned sitt arbeid, sier Hetland.

− Det var en vanskelig balansegang. På den ene siden lettet norske politifolk arbeidet for tyskerne, spesielt i samband med jødearrestasjonene. På den andre siden bidro politiet til å gjøre livet enklere for mange. I Danmark ble tyskerne så misfornøyd med de danske politifolkene at de arresterte nær alle mann høsten 1944. Konsekvensen av denne «politiløse tiden» i Danmark var en stor økning i kriminaliteten og omfattende problemer med selvtekt, sier Hetland.

Han mener det er besynderlig at det ikke er tatt initiativ til å få nedtegnet en politihistorie for politiet i Norge.

− Det som finnes av nedtegnelser er fragmentert og delvis. Men det er ikke tatt noe offisielt grep for å få samlet en norsk politihistorie. Vi ser at mange av de problemstillinger som er aktuelle i dag, har vært det også tidligere, sier Hetland.

Fra kildene kjenner han nemlig godt igjen blant annet debattene om juristenes overordnede posisjon og politiets bevæpning.