Nå får politikildene bedre beskyttelse

Avtroppende justisminister Grete Faremo (Ap) presenterte nylig en lovendring som i større grad enn før kan effektivisere politiets arbeid med hemmelige informanter. Et langvarig arbeid, som har involvert etterretningsseksjonen ved Oslo politidistrikt, Riksadvokaten og flere stortingsrepresentanter, har dermed båret frukter. Lovendringsforslaget har blitt vedtatt av Stortinget.

– Endringene vil være et viktig middel i kampen mot alvorlig og organisert kriminalitet, sa Faremo i en pressemelding.

Ett av forslagene innebærer en utvidelse av påtalemyndighetens adgang til å holde kilder og informanters identitet utenfor innsyn, samt å utvide muligheten for anonym vitneførsel. Det er viktig for kilder og informanters vilje til å gi opplysninger til politiet, at de kan føle seg trygge på at identiteten deres ikke blir avslørt. Det åpnes også for å skjerme vitnets identitet fra flere av rettens aktører, for å hindre lekkasjer.

– Mulige vitner må gis forutsigbarhet og trygghet for at deres identitet ikke «blåses». Med disse endringene vil politiet få et viktig virkemiddel i kriminalitetsbekjempelsen, sa Faremo videre.

Samtidig har loven nå utvidet adgangen til å bruke såkalt overskuddsinformasjon fra kommunikasjonskontroll og romavlytting som bevis. Før lovendringen kunne slik informasjon kun brukes som bevis for et straffbart forhold som i seg selv kunne begrunne den form for metodebruk som opplysningene stammet fra.

I tillegg har det gjennom lovendringen blitt innført lovfestet taushetsplikt for forsvarere og bistandsadvokater, samt at pressens anonyme kilder har fått bedre vern.

Lovendring med hull

Arbeidet for å gi bedre beskyttelse for informanter og kilder, startet helt tilbake i 2002, da riksadvokaten trakk tiltalen i den såkalte «Hoxa»-saken. Politiforum skrev den gangen om hvordan statsadvokaten, etter ordre fra riksadvokaten, hadde tatt ut tiltale mot en kosovoalbaner og en marokkaner etter norgeshistoriens største heroinbeslag.

35 kilo heroin lå i potten. Statsadvokaten mente han hadde en god sak, og lå an til å få de tiltalte dømt til lange fengselsstraffer. Men de tiltaltes forvarer krevde å få innsyn i identiteten til politiets kilde til kunnskap. I frykt for kildens liv og helse i dette spesielt brutale miljøet, bestemte riksadvokaten seg for å frafalle hele tiltalen.

Dermed kunne de to tiltalte vandre ut av retten som frie menn etter at politiet hadde brukt enorme ressurser på både etterretning og etterforskning. På svensk side var sjefsanklager Ola Laurell i Uppsala betenkt over at norsk politi ikke kunne beskytte kilder som svensk politi hadde brukt i saken, uten å trekke straffesaken.

Daværende politiførstebetjent Eirik Jensen som på den tiden jobbet ved etterretningsseksjonen, avsnitt for Spesielle operasjoner, ropte ut et tydelig varsko.

– Det er samfunnet som taper hvis politiets kilder og informanter forsvinner, sa Jensen.

Han beskrev en situasjon hvor kilder, informanter og vitner ville unnlate å gi politiet svært viktig informasjon i frykt for at politiet ikke fikk lov til å holde deres identitet skjult. Senere har han samarbeidet med både riksadvokaten og sentrale politikere for å få frem behovet for å endre lovverket, slik at vitner og informanter bedre kan holdes skjult for de kriminelle.

Tidligere justisminister Odd Einar Dørum handlet den gangen raskt, og fikk gjennom et lovforslag i straffeprosesslovens § 242 a som skulle beskytte mot innsyn i nettopp etterretningsinformasjon. Men Stortinget gjorde et unntak i loven: Å nekte dokumentinnsyn kunne bare besluttes dersom det var «strengt nødvendig, og det ikke medførte vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar».

Det gjorde at politiet ikke kunne garantere full anonymitet, i og med at det til slutt var retten som skulle avgjøre dette.

På ny var Jensen på banen. I mars 2006 advarte han mot at politiet ville stå uten mulighet til å oppklare saker som de profilerte Nokas- og Munch-sakene, dersom reglene ikke ble endret. Slik rettspraksisen fungerte, ble politiet nødt til å avdekke både kilder og arbeidsmetoder for åpen rett - mens de kriminelle satt og hørte på.

Vil prøve ut loven

Politiet har til nå ikke følt seg trygge på at de har kunnet holde kildenes og informantenes identitet skjult for de kriminelle. Men nå som lovendringen er på plass, vil politiet prøve ut loven.

− Når vi jobber i et miljø med de «tyngste» forbryterne, har vi følt et spesielt ansvar for å sørge for at informanters identitet ikke har blitt kjent. Vi tviler ikke på viljen til å gjennomføre ekstrem vold og kanskje drap i enkelte av disse miljøene, sier politioverbetjent Torstein Holand, sjef ved Spesielle operasjoner i seksjon for organisert kriminalitet ved Oslo politidistrikt.

Han forteller at de ikke brukte den gamle bestemmelsen i straffeprosesslovens § 242 a i særlig grad. Det var for mange som fikk informasjon som var sensitiv.

− Det gjorde at vi måtte legge vesentlig mer ressurser i å få en inngang i straffesakene som ikke kunne spores til våre kilder/informanter. Nå ser det ut som om lovteksten dekker dette i større grad, og vi kommer nå til prøve ut loven for å se hvordan retten vurderer dette, sier påtaleleder Vegar Munthe Ommedal ved seksjon for organisert kriminalitet i Oslo.

Holand påpeker at de i utgangspunktet hadde ønsket at ingen utenfor politiet skulle få innsyn, men at de var åpne for domstolskontroll. Samtidig har han forståelse for at lovgiver har måttet vurdere ulike hensyn, blant annet pålegg fra den Europeiske menneskerettskommisjonen og allmenne rettsikkerhetsregler.

Men Holand ser frem til å spare politiressurser med lovendringen.

− Nå vil vi slippe å bruke ressurser på å «hvitvaske» innhentet informasjon for å beskytte informantenes identitet. Vi håper lovendringen vil ivareta informantenes sikkerhet, og at politiet vil benytte mulighetene som lovendringen gir, sier Holand.

− Vi føler et stort ansvar for våre kilders/informanters sikkerhet. Den er viktigere enn å måtte fremme den enkelte sak i retten, understreker Ommedal.

Holand gir Riksadvokat Tor-Aksel Busch honnør for hans engasjement i denne saken.

– Han har over lengre tid engasjert seg sterkt i dette, og har gjort en svært viktig og god jobb i å levere premisser forut for denne lovendringen.

Bedre for hemmelige kilder

Busch sier selv at politiet nå må kjenne sin besøkelsestid, og ta i bruk mulighetene som endringene i straffeprosesslovens § 242 a gir.

– Bedre kildevern er noe vi har vært opptatt av i lang tid. Reglene har ikke vært gode nok, og er blitt utviklet gjennom Høyesteretts praksis. Jeg ser i ettertid at vi burde hatt en mer enhetlig strategi med å ha prøvd å overbevise Høyesterett i at reglene ikke rakk langt nok. Vi skulle hatt en mer omforent strategi i påtalemyndigheten for om mulig å overbevise Høyesterett om at politiets behov for å verne sine informanter i større grad kunne vektlegges etter de gamle reglene, sier han til Politiforum.

Etter flere høyesterettsavgjørelser, ble det klart for riksadvokaten at noe måtte gjøres. For mange viktige saker stanset opp idet påtalemyndigheten fryktet for enkeltpersoners liv og helse.

Metodekontrollutvalgets utredning (NOU 2009:15) kom med lovendringsforslag som riksadvokaten mente ikke ivaretok behovene som forelå. Forslagene ga ikke tilstrekkelig forutsigbarhet og nødvendig grad av sikkerhet for at metodebruken og kilders identitet ville kunne holdes anonym.

Riksadvokaten utarbeidet derfor en høringsuttalelse hvor et alternativt system ble skissert.

− Vi så for oss at den beste løsningen var å ha et system hvor det politiet kaller inngangsinformasjon i saker med utradisjonell etterforsking, ble holdt helt utenfor selve straffesaken. Da ville vi kunne unngå at siktede senere for eksempel ble gjort kjent med begrunnelsen for kommunikasjonskontroll, sier Busch.

Han erkjenner at forslaget hadde visse svakheter, og kanskje gikk for langt i å vareta politiets interesser. Justisdepartementet støtte de på de samme vanskelighetene som riksadvokaten, men var enige i at metodeutvalgets løsning ikke ivaretok behovene. I tillegg engasjerte sentrale justispolitikere fra ulike partier seg med innspill i saken.

− Vi hadde dialog med departementet, og jeg har en viss forståelse for at de underkjente vår tilnærming som ikke var optimal med utgangspunkt i alle hensyn som måtte tas, sier Busch.

Dermed er dagens lovtekst et kompromiss mellom de ulike hensyn.

−Vi mener at lovendringen er et langt skritt i riktig retning. Nødvendigheten av å verne kilder og informanters identitet er uomtvistelig. Dette er av den største viktighet i bekjempelsen av alvorlig kriminalitet, sier Busch.

Lavere terskel

Han presiserer overfor Politiforums lesere at det ikke må herske tvil om at all informasjon som skal brukes for å overbevise om skyld eller straff, fremdeles skal legges frem i åpen rett.

− Lovendringen dreier seg om beskyttelse av opplysninger som skal gjøre politiet i stand til å fremskaffe bevis som legges frem i retten under en hovedforhandling. Er det opplysninger som skal inngå i en beviskjede, skal de legges frem, understreker Busch, og fortsetter:

− Nå kan vi langt på vei garantere at identiteten til politiets kilder ikke blir røpet. Dersom det likevel i en sak vil være fare for at identiteten blir røpet, kan vi henlegge eller trekke saken, uten at informasjonen kommer ut. Det er viktig at politiet kan forsikre sine kilder om at deres identitet og opplysninger ikke blir kjent.

Han utfordrer nå politiet til å ta i bruk mulighetene som ligger i loven.

− Terskelen for å få kjennelse etter § 242 a har blitt betydelig lavere. Melding om at en slik kjennelse er truffet, skal ikke gis, og strafferammekravet er falt bort. Politiet må se på hvilke muligheter som nå foreligger. Bestemmelsen gir absolutt mulighet for å dekke opp politiets behov. Enten får vi medhold i at opplysningene kan unntas fra innsyn, eller så trekker vi saken. Behovet for å skjerme identiteten er nå ivaretatt, mener Busch.