Å tenke sakte på det digitale hurtigtoget

Vi er i en tid med stadig økende digitalisering i politiet og samfunnet for øvrig. Den teknologiske utviklingen er som et hurtigtog, som stadig oppnår høyere fart, blir mer avansert og får flere passasjerer om bord.

Politiet forventes å henge med i den raske digitale utviklingen. Ifølge psykologen Daniel Kahneman skaper hasteelementet en fare for at vi hopper over vanskelige spørsmål, og heller kaster oss over de enkle som kan løses med intuisjon og automatiserte tankeprosesser. Kompliserte spørsmål krever nemlig strukturert tenkning som tar lengre tid.

Hasteelementet i teknologiutviklingen gjør også «nerdeloven» Amaras lov relevant. Den sier at vi generelt overvurderer teknologiens betydning på kort sikt, og undervurderer den på lengre sikt. Politiets situasjon er derfor krevende:

Ny teknologi som antas å kunne «løse oppdraget» her og nå kan virke fristende. Samtidig bør de vanskelige spørsmålene stilles og drøftes, fordi de har stor betydning for hva slags politi vi skal ha i fremtiden.

Kan endre samfunnsoppdraget

Effektivisering er ofte formålet med ny teknologi, det vil si at man skal oppnå det samme som før med færre ressurser. Men som Amaras lov gjør oppmerksom på, er det feil å tro at ny teknologi bare realiserer det tiltenkte formålet. Også langsiktige endringer som vi ikke nødvendigvis er klar over når beslutningen fattes, følger med.

Det er derfor rimelig å anta at teknologiske nyvinninger i politiet på sikt kan medføre store endringer i hvordan politiet forvalter sitt samfunnsoppdrag.

Videre er det feil å tro at ny teknologibruk uten videre kan løse gamle problemer. Amaras lov advarer nemlig mot å anse teknologi som en quick fix. Hensynet til de langsiktige konsekvensene tilsier at spørsmålet om innføringen «er verdt det», bør stilles i hvert enkelt tilfelle.

I forskergruppen Politiet i et digitalisert samfunn ved Politihøgskolen, har vi arbeidet med slike spørsmål over en lengre periode. Åpenbart er digitaliseringen et fenomen som tilsier at teknisk kompetanse er viktig, men kanskje bør utviklingen i vel så stor grad ses som et sosialt – eller sosialt betinget – fenomen. Da er flerfaglig kompetanse nødvendig.

Forskergruppen har derfor medlemmer fra mange fagretninger. Her er jurister, politi og teknologer, og fagpersoner med ekspertise fra kriminologi, sosiologi, filosofi, psykologi og kulturvitenskap. Vi har med flerfaglig blikk sett på ulike aspekter av teknologiutviklingen og digitaliseringen av politiarbeidet, både mulighetene som skapes, utfordringene og mulige bieffekter. I det videre følger noen eksempler.

Det første poenget gjelder betydningen av at politiet som organisasjon besitter flerfaglighet. Kompetanse utover politifaget er ikke bare nødvendig for å utnytte teknologien på en klok måte i konkrete oppgaver, men også for å forstå ulykksalige konsekvenser av borgernes teknologibruk som ender som saker på politiets bord.

Økt digital dokumentasjonsmulighet

Videre er konsekvensene av økt digital dokumentasjonsmulighet et viktig tema. Dokumentasjon kan for eksempel produseres av kroppsbårne kamera, ved logging under oppdrag i operativ tjeneste, og gjennom automatiserte prosesser ved politiarbeid på internett.

Spørsmålet er ikke kun om politiet er i stand til å nyttiggjøre seg informasjonen, men også om politirollen som sådan påvirkes av økt dokumentasjon og logging.

Kan for eksempel innføring av kroppskamera svekke tilliten til norsk politi, hvis det ikke er påslått i en viktig situasjon, eller fordi det kun viser et utsnitt av en hendelse? Og hva er konsekvensene av å bli vant til å ha digitalisert informasjon tilgjengelig?

Hva tenker man for eksempel om troverdigheten til en politiforklaring dersom den ikke understøttes av en video eller en logg? Her oppstår altså problemstillinger som gjelder om muligheten til dokumentasjon kan utløse økte eller nye krav til dokumentasjon i politiarbeid.

For det tredje er det spørsmål om hvordan tilgangen til stadig større informasjonsmengder påvirker politiarbeidet. Er økt informasjonstilgang kun et gode? Økt informasjon genererer flere og større oppgaver for politiet, noe som kan lede til at etterforskningstiden blir lengre. Hva skjer da med kvaliteten i etterforskningen?

Informasjonstilgangen for politipatruljen har også økt, og hvordan påvirker dette politirollen i den daglige løsningen av samfunnsoppdraget? Oppleves politiet som mindre tilgjengelige når politiblikket i større grad flyttes fra omgivelsene til digitale verktøy som nettbrett og smarttelefon? Skjæringspunktene mellom hva man anskaffer seg av informasjon, hva man er i stand til å nyttiggjøre seg og hva man beholder over tid, er derfor viktige spørsmål.

For det fjerde kan teknologien øve større innflytelse på vår oppfatning av virkeligheten enn det reelt er grunnlag for. Av flere grunner kan digital informasjon anses som mer pålitelig og objektiv enn annen informasjon.

Når politiarbeidet blir mer kunnskapsstyrt fordrer det at kunnskapen bygger på balansert informasjon av god kvalitet. Uten dette oppstår en risiko for systematiske skjevheter i «politiets digitale hukommelse». Er det en risiko for at patruljen blir en bekreftelsesmaskin for allerede definerte problemer?  

I en etterforskning kan digitale spor og bevis bli oppfattet som pålitelige, selv om de kan være beheftet med tekniske og menneskelige feil. Evnen til å avdekke dette henger sammen med kompetanse og gode kvalitetssystemer. Er politiorganisasjonen rustet til å forebygge og avdekke slike feil?

En ny mulighet

Endelig gir digitaliseringen grunn til å spørre hva som skiller effektivisering av eksisterende kapasitet fra en helt ny kapasitet. Effektivisering innebærer som nevnt at politiet gjør «det samme» med mindre ressurser. I det andre tilfellet gis politiet derimot en mulighet man ikke tidligere hadde.

Til illustrasjon kan man spørre i hvilken utstrekning politiet bør utnytte kunstig intelligens ved patruljering på internett. Er en politirobot å regne som en politibetjent? Hva har det i så fall å si for måltallet 2 politibetjenter per 1000 innbyggere? Med kunstig intelligens kan forholdet for eksempel være 2, 20 eller 200 politiroboter for hver innbygger.

Selv om en politirobot bare gjør det som politiet uansett kan gjøre manuelt, er det ikke gitt at man kan sette i gang så mange politiroboter man vil. Spørsmålet er altså om evnen til å utvide politistyrken på nett innebærer en ny kapasitet, og kan politiet uten videre anskaffe denne?

Eksemplene viser at når politiet vurderer ny teknologi bør både muligheter og konsekvenser tas i betraktning. Problemet er at man ikke alltid evner å se dette klart siden mange faktorer kan være i spill.

Forsøk på å se inn i framtiden er en krevende og ofte lite treffsikker øvelse. Med mange usikkerhetsfaktorer å forholde seg til, kan resultatet bli at følelser og holdninger tar over for en metodisk og balansert vurdering. Bevissthet om holdninger til teknologi, og tilgang på en metode for hvordan en balansert vurdering kan gjøres, er derfor nyttig. Det kan forebygge uopplyste, følelsespregede og polariserte debatter om ny teknologi og nye metoder for politiet.

Dagens evne til kloke beslutninger om teknologi former fremtidens politi. Mange og flerfaglige stemmer bør anses som en forutsetning for en god debatt og et godt beslutningsgrunnlag. 

Artikkelen er basert på boken «Det digitale er et hurtigtog – Om politiet i et digitalisert samfunn» (Sunde, I.M. & Sunde, N. (red.) Fagbokforlaget, 2019).