Alarmen går hvis de innsatte slutter å puste

– Hvis den som sitter på cella puster sjeldnere enn ti ganger i minuttet, går alarmen, sier seksjonsleder Helge Busch Iversen, og peker på dataskjermen inne hos arrestforvarerne i arresten i Trondheim.

Det blinker rødt på celle 2. «Ingen pust og ingen bevegelse» er beskjeden arrestforvarerne får opp.

Teknologien som gjennom et prøveprosjekt er installert i fire av cellene i arresten i Trondheim, består av en radar festet på innsiden av taklampene i cellene. Radaren måler bevegelsen og frekvensen på pusten til de innsatte, og sender informasjon til dataskjermen til arrestforvarerne.

Med det håper arrestforvarerne å enklere kunne oppdage dersom innsatte av ulike årsaker skulle slutte å puste.

– Vi har ikke lov til å videoovervåke alle innsatte og Datatilsynet vil gjøre det enda vanskeligere å gjøre det. Derfor er dette en god idé, sier Iversen.

Kan være vanskelig å vurdere

Arrestforvarerne går runden og sjekker de innsatte hvert 30. minutt. Men er man aleine på nattevakt og noe skjer, kan rundene bli forskjøvet. Og mye kan skje i løpet av de 30 minuttene også, som arrestforvarerne ikke kan fange opp uten videoovervåkning. I løpet av denne halvtimen kan puste- og bevegelsesradaren spille en avgjørende rolle.

– Nå har vi radarer i de fire cellene der vi setter de mest rusa personene. Det er ofte mennesker som har drukket mye alkohol eller tatt narkotika som ender her. Nå kan vi være ekstra på vakt for overdoser som følge av det, forklarer Iversen.

For ikke mindre enn 14 dager siden opplevde arrestforvarerne at en innsatt datt i pustefrekvens. Lege og ambulanse ble tilkalt, og den innsatte ble innlagt på sykehus. Dette er et klassisk eksempel på et tilfelle som kan ende med at noen dør, men der radaren kan være en livreddende sikkerhetsventil.

Det kan nemlig være vanskelig å avdekke om folk bør på glattcella eller sykehus, forteller arrestforvarer Ida Carin Dahl.

– Vi gjør alltid en vurdering av de som kommer inn, men vi har ikke sykehusutdanning. Ofte kan de framstå som rolige, men de rolige kan også være de farligste for seg selv. Av og til kan også rullegardina gå ned for folk uten forvarsel, sier hun.

Helt anonymt

Arrestforvarerne har ikke sjanse til å ha full kontroll på alle menneskers psykiske tilstand, forklarer seksjonssjef Iversen, og får støtte fra arrestforvarer Dahl. Sykdomstilfeller de innsatte ikke forteller om, men som kan gjøre at de sovner rolig inn, kan være spesielt utfordrende.

– Vi spør om sykdommer, men de kan si nei, forteller hun.

– Det er en sikkerhetsventil også for oss som er på jobb. Som er aleine på vakt. Vår vurdering av folks helse holder kanskje ikke i retten, sier Dahl, som sammen med seksjonsleder Iversen håper at prøveprosjektet viser at radarene fungerer godt og at de kan bli permanente på norske glattceller.

– Dette er helt anonymt og måler bare bevegelse og pust. Det er ingen video og ingen navn. Poenget er å ha kontroll på liv og helse. Det verste som kan skje i arresten er at noen dør, konstaterer Iversen.

I framtiden skal radarene også kunne bygges inn i celleveggene og enkelt tilpasses cellenes infrastruktur. For eksempel kan de kobles opp til celledørene og starte målingene med en gang celledøra lukkes, dersom det er ønskelig. Gjennom pilotarbeidet i Trondheim håper leverandøren å luke ut feil ved systemet.

– Vi har for eksempel nedjustert tallet for når alarmen skal gå. Før gikk den ved mindre enn 12 pust i minuttet, nå går den ved mindre enn ti. Vi har også tilpasset hvordan dataskjermene skal se ut for oss, så det blir enklest mulig, sier seksjonslederen.

Arresten i Trondheim ønsker å prøve systemet over tid for å ha grunnlag nok til å avgjøre om teknologien er noe å satse på. Derfor ser de foreløpig for seg å drive prøveprosjektet også godt ut i 2017.