– Det er grunn til å spørre om hvilken rolleforståelse som ligger til grunn, når en politileder kritiserer en ansatt for å ytre seg om politifaglige spørsmål

Debatten har gått høyt siden justisminister Sylvi Listhaug omtalte mennesker som begår seksuelle overgrep mot barn, som «monstre».

I Politiforum 30. januar gjorde politiinspektør Arne Johannessen gjeldende at justisministeren bryter en av kjerneverdiene til norsk politi ved å omtale bestemte grupper lovbrytere som «monstre». Utspillet ble blant annet gjengitt i NRK. I et tilsvar i Politiforum 31. januar og i intervju med NRK hevdet sjefen for Politiets utlendingsenhet, Morten Hojem Ervik, at Johannessen viste «manglende rolleforståelse» ved å kritisere justisministeren når vi lever i ett av verdens mest velfungerende demokratier. Etter Erviks oppfatning bidrar slike innlegg til at det skapes usikkerhet rundt hvorvidt politiet er underlagt politisk kontroll, og hvorvidt det følger opp politiske føringer. De to diskuterte også i Dagsnytt 18 den 31. januar.

Les innleggene:

• Justisministeren bryt ein av kjerneverdiane i politiet
• – Vår oppgave er å følge opp justisministerens tydelige føringer, ikke gå henne i rette i begrepsbruken

Nå er det vanskelig å forstå Johannessen slik at han ikke vil la seg underlegge politisk kontroll: Han reiser heller spørsmålet om justisministerens ordbruk er tjenlig for å oppnå målet om en effektiv etterforskning og iretteføring i slike saker. Om Ervik er uenig med Johannessen i om justisministerens språkbruk er egnet til å oppnå et mål alle er enige om, kunne han gjerne diskutere det. Ervik går likevel ikke til felts mot Johannessens analyse, men mot at han i det hele tatt ytrer seg.

Debatten fikk meg til å undre meg: Hva er egentlig «god rolleforståelse» for en politileder? Er taushet alltid gull? Og hva er et velfungerende demokrati?

En opplyst, offentlig samtale

Etter Grunnloven § 100 skal statens myndigheter legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Det å få til en offentlig samtale, er ikke så vanskelig. Mer utfordrende er det å gjøre samtalen opplyst.

Ervik hevder at det å kritisere justisministerens ordbruk kan skape tvil om at politiet vil følge politiske signaler. Det er en overraskende holdning av en politileder.

Justisministeren har, som enhver statsråd, plikt til å gjøre jobben sin best mulig. Som borger forventer jeg at hun er villig til å reflektere og revurdere standpunkter og ordbruk hvis det er grunnlag for det. Hvis ingen tør å protestere på faglig grunnlag, får ikke justisministeren den hjelpen hun kan forvente fra dyktige fagfolk. Når en erfaren politileder som Arne Johannessen mener justisministeren uttaler seg på en måte som kan hemme etterforskingen av alvorlige saker, er det prisverdig at han sier fra. Man kan ikke være avskåret fra å uttale seg bare fordi man har greie på det man snakker om.

Dette er ikke spesielt kontroversielle ideer. De etiske retningslinjene for statstjenesten ble revidert i 2017 for å understreke betydningen av ytringsfriheten:

«Det er bare ytringer som kan skade virksomhetens saklige og legitime interesser, som vil bryte lojalitetsplikten. Dette vil likevel ikke i seg selv være tilstrekkelig for å innskrenke den ansattes ytringsfrihet. Det må foretas en helhetlig vurdering i det enkelte tilfellet, hvor grunnene for å gjøre inngrep i den ansattes frihet veies opp mot hensynet til demokrati, sannhetssøken og individets frie meningsdannelse. For kritiske ytringer på eget fagområde skal det i utgangspunktet særlig tungtveiende grunner til før et inngrep er legitimt.»

Democracy dies in darkness

Nå er det pussig at Ervik velger å kritisere Johannessen i en sak der Johannessen er helt enig i justisministerens overordnede mål om at overgrepssaker skal etterforskes effektivt. Men også der fagfolk er uenige i innholdet av politiske føringer, må det være tillatt å diskutere dem. At man søker å bidra til å forbedre justispolitikken ved faglige innspill, bør ikke gi grunnlag for et inntrykk av at man ikke vil gjøre jobben sin. Fagfolk gjør demokratiet en tjeneste ved å dele sine tanker med oss andre.

Det betyr ikke at den som kritiserer nødvendigvis har rett, men at den offentlige samtalen blir bedre opplyst når flere syn kommer fram.

Jeg er ikke bekymret for at Erviks kritikk kommer til å skremme den erfarne politilederen Arne Johannessen fra å utøve ytringsfriheten. Men jeg er bekymret for det signalet Ervik sender til politifolk. Han har en høy lederstilling i norsk politi og er sjef for en enhet med flere hundre ansatte. I de etiske retningslinjene for statstjenesten understrekes det at topplederne i departementene og underliggende virksomheter har et særlig ansvar fordi lederne «gjennom ord, handlinger og lederadferd har stor innflytelse på kulturen og normene for adferd i organisasjonen». Det er derfor grunn til å spørre om hvilken rolleforståelse som ligger i bunnen når en politileder offentlig kritiserer en politiansatt for i det hele tatt å ytre seg om et politifaglig spørsmål.

Ervik hevder at det ikke er plass i et velfungerende demokrati for at politiledere uttaler seg slik Johannessen gjør. Etter mitt syn utøver Johannessen ikke bare en rett, men oppfyller en moralsk plikt ved å ytre seg om et viktig samfunnsspørsmål. Et demokrati fungerer ikke bare på valgdagen, men må bygges hver dag. Ved å bruke ytringsfriheten frimodig kan politifolk og andre borgere bidra til et velfungerende demokrati.