Det handler om å få en ærlig diskusjon og å få lov til å mene at noe faktisk fungerer

Ivar Solum, pensjonert politibetjent og forebygger, jeg kjenner ikke deg, og jeg kjenner heller ikke Bård Dyrdal, selv om han og jeg har snakket sammen noen ganger. Egentlig har det ingen betydning, for jeg ønsker ikke at dette skal være personlig, ei heller angripe noen. 

Jeg har jobbet noen år i politiet, der 11 av de 12 åra har dreid seg hovedsakelig om forebyggende arbeid blant barn og unge. Rusforebygging er det jeg brenner for. Jeg synes det er fint at det kommer nye tanker og meninger når det gjelder rusforebygging i politiet. Det er lov å si sin mening, også om den er nytenkende og annerledes. 

Så må det også være lov å synes at mye av det vi driver med innenfor dette feltet er bra, og at vi faktisk har trua på det.

Derfor synes jeg at den kritikken du kommer med ovenfor andre kollegaer, den må gå begge veier. Vi er noen som står i front for å beholde mye av det gode vi driver med også.

Det er ingen tvil om at en ny rusreform er et betent og engasjerende tema. Du sier at det må diskuteres saklig og fordomsfritt. 

Jeg er enig, men jeg opplever at enkelte kollegaer ikke ønsker å ytre seg, fordi legaliseringsbevegelsen kan framstå som relativt hissig og angripende. Du skal virkelig kunne stå i en storm dersom du har ytret deg offentlig. Jeg opplever at det er politifolk og andre fagutdannede samarbeidspartnere som vegrer seg, vegrer seg for å si sin mening. Hva da med den ene moren, broren eller andre pårørende som ytrer seg, hvordan opplever de debatten? De deler ofte personlige erfaringer, men blir bombardert med argumenter og forskning på en ofte nedsettende måte. Jeg har gang på gang sett at de blir "høvlet over" i diskusjonsforum på sosiale medier. Dette er vel heller ikke greit?

Som jeg nevnte over så ønsker jeg nye tanker og meninger velkommen, men det som gjør meg forbannet er når debatten ikke blir saklig. For det blir spredt usannheter i denne debatten. Det blir spredt usannheter om hvordan vi i politiet opptrer blant ungdom som bruker narkotika, hvordan vi snakker med dem og hvordan vi plager dem. Dette av folk som ikke jobber med unge og rusforebygging, av de som ikke er oppdatert på hvordan vi faktisk jobber i dag. Fra de som ikke har god nok kjennskap til det samarbeidet vi har med helsevesenet, at en ungdom ofte får en og to sjanser for å finne den beste løsningen når det gjelder påtaleunnlatelse med vilkår, at en brukersak ikke vil ødelegge framtiden til en ungdom. Det er noen i denne debatten som ikke bidrar til å vise noe av det som faktisk er endret i norsk ruspolitikk.

Jeg har selv opplevd å bli fortalt hvordan jeg snakker med ungdom, hvordan jeg ikke kan bygge gode relasjoner, hvordan jeg presser på ruskontrakter, hvordan jeg driver med skremselspropaganda, og det av noen som ikke har jobbet sammen med meg eller kjenner meg.

Når alt kommer til alt, så ønsker jeg ikke at dette skal være personlig, det skal ikke handle om meg. Jeg har ingen behov for å bli husket for en som kjempet for mitt syn. 

For meg handler denne diskusjonen om de unge og framtiden. For to dager siden hadde jeg en 14 år gammel gutt inn til samtale, far hadde funnet marihuana på gutterommet. Det som gjør meg trist er at denne gutten ikke så alvorligheten av det han driver med, og de argumentene han brukte for å forsvare sine valg, de var som dratt ut av en eller annen rusdebatt fra legaliseringsbevegelsen. Ikke alle argumentene passet inn i settingen riktig nok, men jeg blir skremt når jeg ser hvor mye de unge faktisk får med seg, helt ukritiske. Ikke en negativ konsekvens av narkotikabruk, kun forherligelse. 

Dersom denne debatten skal være troverdig må vi være ærlig og redelig. For usannheter finner jeg meg ikke i!