En bauta for ungdommen

Han er en tøffing, Espen Molland. Han er så tøff, at han erkjenner at han begynte å gråte av takknemlighet da Politiforums journalist ringte og gratulerte han med at juryen hadde bestemt at Politiforums Ærespris skulle gå til ham.

43-åringen som har vært i Telemarksbataljonen, som har tatt to utenlandsmisjoner for Forsvaret, som har blitt skutt etter som politi og som har tatt tøffe operative oppdrag. Som er pappa til to flotte gutter. Som, når han får høre hva andre mener om jobben han har gjort som forebyggende politi i Sandefjord, tar til tårene.

– Jeg trodde jeg var den tøffe her. Jeg har jo vært med på en del i Forsvaret, og mange år som operativ politimann. Men tårene kom fordi jeg ble skikkelig rørt da jeg fikk høre hva folk tenkte om meg, og jobben jeg har gjort. Selv har jeg ikke noen gang tenkt på at jobben noen gang skulle føre til at jeg ble nominert til en slik ærespris, sier Molland, etter at han fikk overrakt det synlige beviset på æresprisen.

Under huden

Det begynte i 2003. Molland var student på Politihøgskolen, da han fikk vikarjobb i politiet i Sandefjord. Et par år senere var han ferdig utdannet politi, og kjente på lysten til å bli kjent med folk – ikke minst «gamlegutta» i politiuniform.

Da Sandefjord politistasjon lyste ut jobb i en nyetablert ungdomsgruppe, var han en av de første som søkte. Molland fikk jobben, og han så seg aldri tilbake.

– Det å jobbe med forebygging har aldri vært noe som gir status, og det var både oppturer og nedturer gjennom alle årene. Men i dag er jeg ganske sikker på at det var verdt det.

Han snakker om ungdomsgruppa i fortid. Mer om det senere.

– Vi jobbet sivilt for å komme innafor huden på ungdom og familiene. Jeg så at vi møtte folk på en annen måte når vi ikke kom i uniform. Vi var bestandig åpne om hvem vi var. Når vi gikk bort til ungdommene, presenterte vi oss med en gang som politi, sier han.

I ungdomsgruppa ble han etter hvert kjent som en som alltid var tilgjengelig på sitt private mobilnummer – når som helst på døgnet. Mobiltelefonen gikk ofte varm, og det hendte han fikk beskjed fra politiledelsen om at telefonregninga var for høy.

Molland var nærmest konstant på jobb. Sjefen, Per Olav «Pelle» From, forteller at han flere ganger beordret Molland hjem for å hvile, og nærmest måtte føre ham ut fra kontoret.

– Det Pelle ikke visste, var at jeg snudde på utsiden av stasjonen, og gikk tilbake til kontoret da han ikke så meg lenger. Jeg måtte få ferdig det som skulle gjøres, smiler Molland i dag.

Solskinnshistorier

For ham handlet det om unge menneskers liv. Hverken mer eller mindre. I dag angrer han ikke på alle de ubetalte arbeidstimene for politijobben, og tenker ikke at han heller skulle gjort noe annet.

– Det er jo slik at folk er vant til at nødetatene er tilgjengelige når alt annet er stengt. Folk som trengte hjelp, fant det naturlig å ringe. Problemer som dukker opp for oss mennesker, kommer ikke bare i kontortiden. Det er klart jeg tar telefonen selv om jeg har fridag eller ferie. Når telefonen ringer, er det viktig for den som forsøker å få tak i meg at jeg svarer. Vi liker jo alle å ha en viktig jobb, gjør vi ikke? spør Molland.

– Det har vært mange og lange timer, men jeg har ikke følt det på kroppen. Det er ikke jeg som fortvilet har lett etter jenta eller gutten min, og som har følt frykt og fortvilelse i kropp og hode når det ikke har fungert med ungdommen hjemme. Det er de foreldrene som har stått løpet ut, og fått ungdommen på rett spor, som virkelig har stått i det, sier politiførstebetjenten.

Han har sett foreldre og ungdommer som har gått gjennom mange tøffe og vanskelige år. Sett mødre og fedre som aldri ga opp, som alltid speidet etter lyset i tunellen.

– Mange har i dag friske unger som har vokst til unge voksne, som har fått seg jobb og familie. Vi har sett gladhistoriene som har gjort arbeidet med dette så verdifullt, sier Molland.

43-åringen erkjenner at det også har vært vanskelige tider, dager hvor også han har «gått på trynet». Ungdommer som ikke klarte seg så godt.

– Vi har mistet flotte ungdommer inn i grov narkotikakriminalitet med lange fengselsdommer. Noen er døde. Det er ikke alle vi har vært i stand til å hjelpe, og jeg har stor medfølelse for dem som har hatt det tøft. Men fordi jeg har visst hvor viktig det har vært for dem det gjelder, har jeg villet stå på i denne jobben.

Etterlyste ungdomshus

Det var 11. november 2014. Molland, som da hadde blitt leder av ungdomsgruppa, sto fram på forsiden av lokalavisen Sandefjords blad. Meldingen var ikke til å misforstå.

– Politiet savner et bredere tilbud fra kommunen. Flere ungdommer har ikke noe særlig fritidsaktiviteter, og da blir det til at de henger i sentrum. Disse ungdommene trenger et sted de kan komme til, sa Molland.

Kommunen lyttet. Resultatet ble ungdomsklubben «Naper’n», en møteplass og et tilholdssted med gratis mat og drikke, frivillig teater, musikk, lekseplass og mye mer. Et sted med nulltoleranse for rusmidler, under voksentilsyn, for ungdommer opp til 18 år.

Et sted ungdommer kan være seg selv, og kanskje finne tilbake til seg selv.

– En gang fikk de inn ei jente som var utrolig sjenert, og som ikke sa så mye. Så var det en kveld jeg kom innom Naper’n. Hvem andre enn den sjenerte jenta satt på scena med gitaren på fanget, og sang for de som sto rundt henne. Det sier noe om tryggheten i miljøet i dette ungdomshuset, forteller politiførstebetjenten.

Samtidig, sier han, har det blitt slik at hvis ungdommer henger på kjøpesenteret uten mål og mening, så ringer vekterne der til ungdomshuset og forteller at de har ungdommer der.

– Da går det voksne ned fra Naper’n og henter dem, mens kokkeelever fra den videregående skolen og frivillige gjør kveldsmaten klar. Opplegget er så bra for de unge, sier Molland.

Respekt og forståelse

Molland kommer fra den andre siden av Oslofjorden. Fra Nesodden der han mer eller mindre ble til han var 23 år gammel. I et hjem med skilt mor og far. Boende hjemme på et lite småbruk sammen med sin far og søster.

Molland slapp å flytte som følge av foreldrenes skilsmisse, og kunne beholde kompisgjengen. Han fikk prøve seg i mange idrettsgrener, og ble mest glad i løping. Men det var gårdbruker han skulle bli.

En romslig nabo var bonde, og på gården ble Molland behandlet som en av sønnene der. Det var der han lærte verdien av vennlighet, verdien av å stå på til jobben var ferdig, uansett hvor mange timer det skulle ta.

Og det var der han lærte at ting kunne fikses. Samme hva. 

Men så kom Forsvaret, og over syv år med operativ militærtjeneste i Telemarksbataljonen, to utenlandsmisjoner til Bosnia og Kosovo, og jobb i Militærpolitiet. Erfaringene fra Forsvaret var gode. Verdien av å stå på, og samtidig bry seg om de andre på laget ble forsterket. Han ble også preget av sin far, som Molland beskriver som «verdens mest tålmodige skapning», som i stedet for å kjefte, satte seg ned med sønnen, og forklarte. 

– Jeg er utrolig glad for den oppveksten jeg fikk på Nesodden og den støtten jeg alltid har fått av min far. Jeg prøver å takke ham innimellom, men det vil aldri være nok. Med tanke på alt jeg fant på så må jeg bare få berømme han, sier Molland i dag.

Og det er akkurat dette han har tatt med seg i møte med folk han har jobbet med.

– Ingen liker å få kjeft. Ungdom med problemer, har så altfor ofte kun blitt møtt med kjeft for det de har gjort. De skrur igjen øra, og stopper å lytte når de får overhøvlinger. De har hørt det så mange ganger før. Det hjelper ikke. Vi må snakke med dem med respekt, lytte og forstå, sier Molland.

Viktig med samarbeid

Molland har, som mange andre politifolk, alltid interessert seg for narkotikakriminalitet. Han var kjent som en som alltid fant en lovhjemmel dersom han ville inn i en bil der det var mistanke om stoff.

– Vi var på, og vi var overalt. Vi var UEH-ere og operative. Samtidig har jeg ikke tall på hvor mange ungdommer jeg har kjørt hjem, ungdommer jeg visste med stor sannsynlighet hadde små doser narkotika på seg. Men jeg syntes synd på dem og kjørte dem hjem. Så kunne jeg heller slå til en annen gang hvis de hadde større mengder på seg. Noen vil kanskje si det var feil. Men hva er målet med jobben? Hva er samfunnsoppdraget vårt egentlig? Å hjelpe eller straffe flest mulig? spør Molland.

Han vil ikke tas til inntekt for liberalisering av cannabis.

– Men jeg har mer tro på å hjelpe enn på å straffe ungdommer, sier han.

– Jeg er ikke for å legalisere bruk av narkotika, men vi må huske på at det stort sett alltid er en grunn til at ungdommer tar de valgene de gjør. Det er bestandig viktig å se mennesket bak fasaden, og høre hvorfor de gjorde som de gjorde, sier Molland.

I jobben med å gjøre dette, med å hjelpe ungdommen i Sandefjord, har Molland hatt få begrensninger på hvor mange han involverte, bare de kunne utgjøre en ressurs for den som trengte hjelp.

– Folk er forskjellige, problemene er forskjellige. Da måtte vi finne opplegg som passet den enkelte ut fra vår forståelse, sier Molland.

Han skryter samarbeidspartnerne sine opp i skyene.

– De folkene jeg har møtt hos Røde Kors, de ulike foreldrenettverkene, ungdomshuset Naper’n og kommunens SLT-koordinator, har stått så på for det de tror på. For den fine ungdommen vi har. De har imponert meg skikkelig, sier Molland. 

Han skryter også av politistasjonssjef Brian Jacobsen i Sandefjord.

– Den politistasjonssjefen der er unik. Han har latt oss i ungdomsgruppa fått lov til å drive på som best vi kunne i alle år. Han har hatt tro på det, og han har gitt oss tillit. Politifolka som begynte i ungdomsgruppe trodde kanskje de hadde gått til et åtte til fire-oppdrag. Men når jeg satt der til klokka to om natta, så gjorde de det også. Fordi oppdraget var så viktig. Fordi noen trengte oss, sier Molland.

Vil dele æren

Molland sier han i utgangspunktet var stolt og glad bare over å bli nominert til Politiforums Ærespris. Og det var hyggelig med lykkeønskningene som kom i etterkant, som da Sandefjord kommune på Facebook oppfordret byens innbyggere til å stemme på Molland.

At han fikk prisen, synes han var stort. Men han vil gjerne dele æren.

– Jeg tar imot Politiforums ærespris på vegne av alle vi har jobbet med, både profesjonelle, frivillige og ikke minst foreldrene, sier Molland.

– Så føler jeg ydmykhet overfor de andre som er nominert og for Sandefjords befolkning, og forstår nå at jeg kanskje har gjort mer enn det jeg selv har følt. Det har vært sterkt å jobbe i ungdomsgruppa, sier han.

Molland avslører at jobben og rollen som pappa noen ganger har ført til dobbeltbooking.

– Mens eldstemann var liten, dro jeg ham med når jeg holdt foredrag og når vi jobbet kveld på ungdomsgruppa. Før han ble så stor at han skjønte hva vi drev på med. Jobben ble en livsstil, men jeg tror heller ikke guttungen tok skade av å bli med ut å møte andre folk. Jeg er jo utrolig glad i gutta mine, de er bautaene i livet mitt, smiler Molland.

La ned ungdomsgruppa

Selv har Molland vært en bauta for mange av Sandefjords ungdommer. Ungdomsgruppas betydning for lokalsamfunnet, har vært uvurderlig. Det var en suksesshistorie – som tok slutt i 2018.

Da ble ungdomsgruppa rammet av Nærpolitireformen, og nedlagt til store protester fra

kommunen, interesseorganisasjoner, og ikke minst fra ungdomsgruppa selv. Og fra politistasjonssjefen. Men til ingen nytte.

Fra 1. juni 2018 skulle det forebyggende arbeidet i Sandefjord styres fra Tønsberg. Med helt ny ledelse og nye rutiner. Molland ønsket ikke å være med på dette, og fikk jobb som patruljeleder i Sandefjord.

– Det er ikke rom for ildsjelene ute i politiet lenger, sier Molland, stemmen er lav.

Han liker det ikke. Han har protestert internt og eksternt, og det har blitt stilt spørsmål ved hans lojalitet til politietaten. Fordi han kjempet for noe han trodde på, og som han visste virket. Men Molland er ikke typen til å svartmale situasjonen og gi opp.

– De nyutdannede politifolkene som kommer ut av Politihøgskolen er vanvittig flinke, og det er mange bra som kommer. Og det er mye bra også med reformen. Men systemet som nå er konstruert, tvinger politiansatte til å følge firkanta systemer. Det er trist når en god ordning måtte opphøre, og man ikke har bygd på de gode erfaringene vi hadde. Det har knapt vært en henvendelse fra dem som nå jobber forebyggende, sier Molland.

Selv jobber han videre i Sandefjord.

– Jeg får være i byen, beholde det gode arbeidsmiljøet og alle de gode kollegaene, og i tillegg får jeg være ute og jobbe operativt. Selv om det nok var forebyggende jeg så for meg, så er jeg ganske fornøyd. Jeg har jo med meg det samme tankegodset som før, og kommer ikke unna at jeg er en forebygger, som vil tenke kreativt for å finne løsninger, sier Molland.

Tidkrevende jobb

Tanken om å hjelpe heller enn å straffe, har han tatt med seg videre fra ungdomsgruppa.

– Selvsagt skal jeg slå ned på det jeg skal slå ned på som politimann. Lover og regler vil alltid ligge som en plattform for politifolk. Samtidig tenker jeg det er viktigere å hjelpe de som har det vanskelig å komme seg videre, enn å opprette saker for bagateller. For meg er det ei god arbeidsøkt hvis jeg slipper å skrive anmeldelse på noen. Ikke fordi jeg er lat, men fordi vi i politiet faktisk kan hjelpe folk videre, og da har alle det bra, sier Molland.

Spesielt kan det være viktig i møte med utagerende ungdommer. Ofte skal det ikke mer til enn at han holder rundt dem, for å roe dem ned.

– Ikke bare fordi vi er sterkere, men fordi noen av de trenger å bli sett. De har bare fått negative tilbakemeldinger, uansett hva de har gjort.

Den såkalte «bekymringssamtalen» i ettertid, kan vare i timesvis.

– Dette er ingen «quick fix». Det tar tid å jobbe med mennesker, og det må vi bare innse. Vi ser at når de opplever at noen som oss, som har autoritet, tar seg tid til å lytte, så kommer det nesten en flodbølge. Derfor må disse bekymringssamtalene foregå på ungdommenes premisser, innenfor rimelighetens grenser. Hvis vi tar av skallet som uniformen kan være, så gjør de det samme, sier Molland.

Molland brenner etter å få fortalt hvor givende og viktig arbeid med de unge er. Han liker å prate med ungdommene. Bryr seg virkelig om dem.

Allerede da han fikk overrakt Æresprisen og et gavekort på 10.000 kroner, hadde han bestemt seg for at han ikke kom til å stikke pengene i egen lomme.

– De pengene kommer jeg til å gi videre til ungdomsarbeidet i Sandefjord, sier han.

Fremdeles betyr andres behov mer enn eget.

 

Fem om Molland

 

Susann Angell
Prosjektleder ungdom, Røde Kors Sandefjord

- Espen er en ildsjel som har jobbet proaktivt og hatt full kontroll over ungdomsmiljøene i Sandefjord, og som har bygget tillit og gode relasjoner med ungdommer og foreldre både i fredstid og når det har stormet. Han har også omfavnet frivilligheten, gått i bresjen for å få et eget ungdomshus, og bidratt til å få stoppet uheldige gjengkulturer både i Sandefjord og Andebu. Beskjeden fra Molland til meg var klar: Vi er her om du trenger oss, og du kan ringe når som helst på nummeret jeg ringer fra! For en trygghet og støtte! Jeg trodde ikke det jeg hørte. At offentlige tjenester kan være så effektive, er ikke lett å tro. Men nå er det slutt. Nå er det 02800 som gjelder.

 

Anne Friis-Olsen
Foreldrenettverket 13+ 

- Espen tok seg alltid tid til å lytte til våre bekymringer, og bidro til å løse problemene når de dukket opp. Første gang jeg møtte ham var i mai 2015. Da han meldte at min da 16 år gamle sønn sto som arrangør av en fest, der mindreårige ble oppfordret til å ta med alkohol. Det hadde han funnet ut gjennom informasjon på Facebook. Espen var bestandig i forkant, han informerte og hjalp til med å finne rett vei for den enkelte ungdom. Han var overalt. Mange ganger har jeg lurt på hvor han fikk disse timene fra. Espen var min klippe som politimann i er periode der jeg trengte ham. I dag er 16-åringen blitt 21 år, og ung mann som det nå går fint med. Takk Espen.

 

Karianne Nergård Smitt
Foreldrenettverket Mot mobbing

- Jeg er en mamma som har opplevd å ikke bli trodd av andre. Men Espen trodde på meg. Han møter alle på sin vei med respekt. Han tar folks problemer på alvor, han bagatelliserer ikke, han avdekker og han stopper det som trengs å stoppes. Han gjør det ungdommen og familiene trenger når kriminaliteten truer. Jeg visste at jeg kunne sende folk som trengte hjelp til Espen og at de ville være i trygge hender hos ham. Jeg vet at Espen har reddet mange familier fra å gå til grunne. Han var den ene personen for mange. Han torde å se at ting var alvorlige, og han torde å ta tak i det. Tusen takk Espen.

 

Jarle Hem
Ungdomshuset Naper’n

- Espen tok initiativet til å fri til politikerne i Sandefjord for å starte et ungdomshus. Resultatet er at vi nå har et hus, der vi i over tre år har samlet både uorganisert og organisert ungdom. Espen har guidet oss trygt gjennom utfordrende situasjoner der både akutt barnevern og alkohol har vært involvert. Espen har gitt oss verktøy og tips som har vært med på å forme huset som ungdommen i byen har «freda», og bruker som sitt andre hjem. Han har alltid stilt opp på korte varsler, og han har svart når vi har hatt spørsmål. Det er meg helt uforståelig at ungdomsgruppa i Sandefjord måtte nedlegges. Espen og de andre i ungdomsgruppa burde vært malen for alle politidistrikter.

 

Brian Jacobsen
Politistasjonssjef Sandefjord

- Espen har vært et fyrtårn på forebyggende arbeid ute hos ungdommen. Han var en viktig fødselshjelper for ungdomshuset Napern da han sto frem i uniform, og kritiserte kommunens satsing på ungdom. Det bidro til at lokalpolitikerne snudde, slik at de fant penger til det viktige ungdomshuset. Det er viktig at vi politifolk tør å flagge meningene våre, og vi står for det vi mener. Det har Espen gjort, selv om han fikk spørsmål om sin lojalitet. Han har kjempet for noe han har trodd på som forebygger.  Han utviklet politiets ungdomsgruppe slik at de fikk svært gode resultater, og han har hjulpet svært mange ungdommer fra å slå inn på den kriminelle løpebane.