Et HR uten følelser ødelegger norsk politi

Nærpolitireformen har satt sine spor på godt og vondt i norsk politi. Mye er blitt bedre, men mye er også blitt verre eller mistet på veien. De ansatte uttrykker dyp frustrasjon, via forskningsresultater, på medlemsmøter, i spørreundersøkelser og via lange skriv adressert direkte til justisministeren.

Som en ansatt sa på et medlemsmøte vi var på ute i et distrikt: «Jeg er så lei av å være sur, jeg er så lei av å være fortvilet. Jeg er ikke det egentlig, jeg er egentlig en glad og fornøyd person».

Det ligger mye i det utsagnet. Hun var ikke sur fordi hun valgte å være sur, men rett og slett fordi hun ikke hadde det bra på jobb.

Veien derfra til resignasjon og apati er kort, og det er det vi i Politiets Fellesforbund merker er i ferd med å spre seg rundt omkring i politiet. Før var politiansatte engasjerte og forbannet, nå er flere og flere bare fortvilet, oppgitt og resignert. De forteller at det ikke nytter å si fra, at de ikke blir hørt uansett. 

Tas for gitt

Gjennom et krevende reformløp er det et viktig kjennetegn ved politiet som aldri har vært del av en forhandling eller tema i en masterplan. Det er den ekstra innsatsen som ansatte har lagt ned i etaten i all tid, basert på en sterk motivasjon og ansvar for jobben man er satt til å gjøre, og ønsket om å levere til det beste for publikum. Det er den innsatsen som i alle år har gjort at tilliten til politiet i Norge er helt i toppsjiktet når vi sammenligner oss med andre land.

Tilliten til vårt politi har alltid vært noe helt spesielt.

Det er her vi ser en tydelig endring. Nå skal man fortsette å gjøre det lille ekstra, men det tas for gitt. Det er forventet, det skal være ubetalt og det gis ingen takk for innsatsen. Ingen blir motivert av eller får lyst å gjøre noe ekstra når det tas for gitt og det aldri lønner seg. Dør denne motivasjonen først ut, er det vanskelig å få liv i det igjen. Da har samfunnet tapt noe ekstremt verdifullt i norsk politi.

Hva skyldes denne endringen? Hvor snudde det? 

Historikk og kunnskap

Da HR ble formet i den nye reformen, ble det lagt vekt på å få inn kompetanse utenfra etaten for å få inn et «friskt pust» som kunne se på etaten med nye øyne. Mange HR-folk i politiet har derfor ikke med seg denne historikken og kunnskapen. De har ikke med etatsforståelsen eller kunnskapen om hva som gjør at vi har et fantastisk godt politi i Norge. De forstår det ikke. Derfor skusles det spesielle bort og det ignoreres og tas for gitt.

Vi som sentrale tillitsvalgte opplever til stadighet i det som skal være samhandling med POD, at HR leter etter måter å gjøre det billigst mulig på, uten å se på hvordan løsningene ivaretar de ansatte.

Selv ikke en Høyesterettsdom som ikke burde være til å misforstå, fortolkes til minst mulig kostnad uavhengig av utnyttelsen dette medfører av de ansatte. Politidistriktene og særorganene mottar detaljerte rundskriv og handlingsrommet for de som ønsker å utøve god personalledelse er kraftig innskrenket på få år.

Det er bare en ting å spare på i det norske politibudsjettet. Det er på mennesker. Både via å ha færre enn vi trenger, og å utnytte de vi har enda litt mer. Hvilke kostnader det medfører å få et mer likegyldig politi med mindre motivasjon for jobben, det er det ingen som har regnet på.

Som en annen ansatt sa: «Nå er vi der det telles, ikke der det teller.» 

Ingen menneskerett å jobbe med HR

«Det er ingen menneskerett å være politi», sa en HR-direktør i et politidistrikt en gang da temaet var nettopp at de ansatte ikke var fornøyde. Dersom man ikke var fornøyd var det bare å slutte.

Vedkommende har rett i at det ikke er en menneskerett å være politi, men det er heller ingen menneskerett å jobbe med HR dersom du ser på ansatte på den måten.

Politidirektøren har begynt ryddejobben med det som ikke har fungert godt nok etter reformen. Jeg vil oppfordre henne til å begynne ryddejobben med det som ødelegger kjernen i det politiet vi er så utrolig stolte av. 

LES OGSÅ: - Man ønsker ansatte som gjør og ikke spør