Et skifte mot en kunnskapsbasert og humanistisk ruspolitikk

Vi foretar oss en rekke skadelige og irrasjonelle handlinger i kampen for det narkotikafrie og utopiske samfunnet. Jeg mener derfor tiden er inne for å skape en tryggere og mer human ruspolitikk, som er kunnskapsbasert og forankret i humanistiske verdier.

Som politibetjent har jeg sett hvor stor skade rusmisbruk kan ha for både enkeltindivided og pårørende, og jeg opplever at rusmidlene i seg selv ikke nødvendigvis er årsaken til lidelsen. Det fremstår for meg som at belastende og traumatiske erfaringer, som for eksempel seksuelle overgrep, vold, omsorgssvikt, mobbing og utenforskap, ligger i bunn for psykiske lidelser og sosiale vansker, og heller er årsaken til rusproblemer. Det å straffe eller stigmatisere disse menneskene gjør ikke ting bedre, heller tvert imot.

I den kjente ACE-studien (Adverse Childhood Experiences) foretatt i USA i regi av Centers for Diesease Control and Prevention (CDC) ble det tatt sikte på å undersøke sammenhengen mellom negative barndomserfaringer og problemer senere i livet. De negative barndomserfaringene som ble undersøkt var:

• vedvarende og alvorlig fysisk mishandling
• vedvarende og alvorlig emosjonell mishandling
• seksuelle overgrep/mishandling

Oppvekst i en familie med:

• en alkoholiker eller rusmisbruker
• et familiemedlem innsatt i fengsel
• et familiemedlem som lider av psykisk lidelse, kronisk depresjon eller er institusjonalisert
• en mor som har blitt utsatt for vold
• hvor en eller begge biologiske foreldrene ikke er tilstede

Et resultat fra studien viser at dersom en mann har blitt utsatt for seks av disse erfaringene, gir det ham en økt risiko på 4600 % for å bli injiserende rusmisbruker senere i livet, sammenlignet med en annen mann som ikke har blitt utsatt for noen av de nevnte barndomserfaringene. Videre viser resultatene at risikoen forhøyes desto flere av erfaringene man har opplevd. Denne kumulative effekten gjelder ikke bare for rusmisbruk, men også for blant annet alkoholisme og røyking.

En pragmatisk tilnærming

Mine erfaringer fra jobben bekrefter langt på vei dette. Jeg har utallige ganger snakket med mennesker med store rusproblemer, og når jeg hører deres livshistorie er det ikke vanskelig å forstå hvorfor de ruser seg. Er det ikke da svært umenneskelig og uetisk å påføre de samme menneskene straff, fordømmelse og mer skam?

Politiet jobber idag for å forebygge bruk av narkotika. Jeg mener at vi heller bør jobbe for å forebygge skader som følge av narkotikabruk. Dette vil være en mer pragmatisk og realistisk tilnærming. Det finnes en rekke skadereduserende tiltak, som for eksempel pålitelig informasjon, sprøyterom og"test-kits" av diverse rusmidler. Disse tiltakene blir ofte motarbeidet med begrunnelse at det kan føre til normalisert og økt bruk av rusmidler. Det har for eksempel forekommet at tollvesenet har varslet politiet når test-kits har blitt bestilt over nettet, noe som hindrer tryggere rusbruk og som i verste fall kan føre til dødsfall.

I Norge er det flere som har dødd av PMMA, som de sjeldent ønsker å innta, men som er et stoff som de får i seg ved bruk av ecstacy/MDMA og amfetamin. PMMA er langt farligere enn de andre nevnte stoffene. Disse dødsfallene kunne vært forhindret dersom brukerne hadde visst hva stoffet faktisk inneholdt.

Se for deg at du drikker alkohol og ikke vet om det inneholder 4,5 % eller 96 % alkohol, og heller ikke smaker forskjell. Legg til at du ikke har peiling på hva drikken inneholder utover alkohol, så nærmer du deg realiteten til de som bruker ulovlige rusmidler!

Vi vet at slike skadereduserende tiltak kan redde liv, men er allikevel svært reserverte, ja til og med motstandere av å bruke dem, ofte av ideologiske årsaker. Det er denne nulltoleransen som er så skadelig med dagens narkotikapolitikk. Det kan virke som at det er bedre å gjøre det farligere å bruke narkotika enn det trenger å være, med den hensikten å skremme flere fra å bruke narkotiske stoffer.

Gjør det vanskeligere å hjelpe

Når vi i politiet skal ha fokus på å opprette straffesak mister vi muligheten til å snakke MED menneskene vi mistenker for bruk av narkotika. Vi må gjøre folk kjent med sine rettigheter som mistenkt, ringe jourhavende jurist for å få beslutning til å ta urinprøve og eventuelt ransake bopel osv. Resultatet er som oftest forholdsvis beskjedne beslag, eller "små mengder narkotika" som det ofte blir kalt på politispråk.

Det er lite sannsynlig at folk er ærlige med oss i politiet når de vet at målet er å straffe dem for bruk av ulovlige rusmidler. Denne uærligheten fører til at det blir vanskeligere å faktisk hjelpe dem. Det er en grunn til at helsevesen og barnevern ikke har meldeplikt til oss når de får opplysninger om at folk bruker ulovlige rusmidler. De som allikevel er ærlige ovenfor politiet opplever at de kan bli straffet, miste førerkortet og få andre repressive reaksjoner.

Et av de styggeste eksemplene på dette i nyere tid var den 15 å gamle jenta som anmeldte overgrep og lot politiet få tilgang på sin mobiltelefon. Der ble det funnet spor av at hun hadde røyket hasj og hun fikk "tilbud" om en ruskontrakt, noe hun og faren takket nei til. Dette medførte at hun fikk et forelegg. Heldigvis grep statsadvokaten inn og henla saken. Jeg er ikke så sikker på at dette er et enkelttilfelle, og det er et illustrerende eksempel på hvilken tankegang som preger norsk narkotikapolitikk og politiets innsats i disse sakene.

Kriminalisering av adferd

Enkelte med ADHD kan oppleve positiv effekt av cannabis og amfetamin på tankekjør og indre uro, og noen som sliter med traumereaksjoner etter seksuelle overgrep kan oppleve at all indre smerte forsvinner når de bruker heroin. Det skal godt gjøres å skremme disse individene med bøter, fengsel, rulleblad, begrensede jobbmuligheter og innskrenkede reisemuligheter dersom de ikke kutter ut rusbruk.

Det å kriminalisere menneskelig atferd er ikke særlig effektivt. Når politiet holder foredrag på skoler, er ofte budskapet at man må ta gode valg og ikke bruke narkotika. Jeg mener det er naivt å tro at dette vil ha en effekt på rusbruken. Mange med stor bagasje vil sikkert kunne oppleve det å bli fortalt at man bare må bry seg og si nei til narkotika som et hån, når deres problemstilling er  mye mer kompleks enn å bare skulle ta et godt valg.

Etter min mening vil man oppnå bedre forebygging ved å øke kompetansen på psykisk helse og rus hos lærere, helsestasjoner, helsesøstre, foresatte, idrettslag osv, enn at vi i politiet fokuserer på å bekjempe narkotikakriminalitet. Vi må rett og slett ha fokus på å gjøre samfunnet bedre for å forebygge skadelig rusbruk.

Det finnes svært mange gode argumenter mot å bruke narkotika, men ingen av dem er et godt argument for at vi skal straffe de som bruker det.