Helle pensjonerte seg som 58-åring. Det er det ikke sikkert du kan gjøre

En tidlig mandags morgen i februar gjør politibetjent Helle Hansen (58) seg klar til å dra på jobb. Hjemme i huset i Sande, drøye 20 minutters kjøretur sør for Drammen, kler hun seg godt før hun skal ut i sprengkulden.

Hansen jobber i hjemkommunen, og har kort vei til jobb. Noen kilometer i bilen, og hun er framme på arbeidsplassen. Den erfarne polititjenestekvinnen parkerer like ved Haga bru, og i det hun går ut av bilen, kan hun nesten se Sande lensmannskontor på den andre siden av Sandeelva.

Så går hun i motsatt retning, mot Sande ungdomsskole, hvor hun jobber som vikarlærer.

– Jeg gikk av med pensjon 1. januar 2017, da hadde jeg gått nesten ett år lenger enn jeg trengte for å gå av på særaldersgrensen, sier Hansen til Politiforum.

– Jeg er veldig glad for at jeg har gått av med pensjon, for det blir jo bare tøffere og tøffere der ute i politietaten. Man skal være våken for å henge med, i hvert fall nå i de senere årene. Det skjer stadig mye nytt som du skal sette deg inn i. Politiyrket er tøft i forhold til mange andre yrker, og derfor mener jeg særaldersgrensen er viktig å ha.

Men ikke alle er enige med Hansen.

«Bør endres»

Grunnlaget for dagens særaldersgrense for polititjenestemenn og andre offentlig ansatte, ligger i loven om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn, som trådte i kraft i desember 1956. Der gis det anledning til å bruke lavere pensjonsalder dersom:

• Tjenesten medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning på tjenestemennene slik at de normalt ikke makter å skjøtte arbeidet forsvarlig til fylte 70 år.
• Tjenesten stiller spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper, som normalt blir sterkere svekket før fylte 70 år enn det en forsvarlig utføring av tjenesten tilsier.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet fastslo senest i november 2014 hvilken pensjonsalder som skulle tilligges de forskjellige politistillingene og stillingskodene. (se faktaboks)

Allerede 11 måneder før dette, begynte den nye regjeringen å rasle med sablene. I januar 2014 varslet nylig påtroppet arbeidsminister Robert Eriksson, i et intervju i Adresseavisen, at særaldersgrensene måtte gjennomgås.

Og i avtalen mellom regjeringspartiene, Venstre og Høyre om statsbudsjettet for 2018, understrekes det at «Stortinget ber regjeringen vurdere, i samråd med partene i arbeidslivet, om dagens system med særaldersgrenser for ansatte i staten og statlige virksomheter bør endres, i tråd med utviklingen i samfunns- og yrkesliv».

– Vi ønsker at folk står lenger i jobb. Flere av særaldersgrensene er utdaterte. Pensjonsalderen bør være mest mulig lik for alle yrkesgrupper, sa Erlend Wiborg (Frp), lederen av Stortingets arbeids- og sosialkomité til VG etter at avtalen ble inngått i november.

Samtidig er arbeidet med å vurdere og endre den offentlige tjenestepensjonen i gang, et arbeid som kan kulminere i en ny pensjonsordning i løpet av få år. I den forbindelse uttaler sjeføkonom Stein Gjerding i arbeidsgiverforeningen Spekter at det er «viktig å få avviklet alle særaldersgrenser som ikke kan begrunnes i dagens arbeidsliv».

Særaldersgrensen er under press.

Stoppet ansettelser

Samtidig trues ordningen også fra en annen kant. I fjor høst forfattet leder Sverre Bromander i fagforeningen Politijuristene et brev til Politidirektoratet (POD) og Statens Pensjonskasse (SPK), hvor han stilte spørsmål ved lovligheten av å lyse ut seksjonslederstillinger og avsnittslederstillinger med stillingskode 0287 politioverbetjent – med særaldersgrense.

Disse stillingene, hevdet Bromander, «skiller seg ikke ut fra øvrige lederstillinger i offentlig forvaltning og er hverken mer fysisk eller psykisk belastende enn andre lederstillinger. En kan heller ikke se at stillingene krever spesielle fysiske eller psykiske egenskaper».

Brevet førte til at POD, til store protester fra både politidistrikter og Politiets Fellesforbund (PF), midlertidig stanset alle pågående ansettelsesprosesser i påvente av en vurdering av hvorvidt disse stillingene lovlig kunne utlyses som politistillinger med særaldersgrense.

I et brev til politidistriktene og særorganene den 7. november, gir POD klarsignal til å gjenoppta ansettelsesprosessene, men med denne kommentaren:

«Politidirektoratet er av den oppfatning at lederstillinger ikke omfattes av bestemmelsen i aldersgrenseloven §2b. Der lederstillingen i vesentlig grad består av å delta i det operative politiarbeidet, kan stillingen likevel oppfylle vilkåret i loven».

Den vurderingen, skriver POD, må politidistriktene selv ta. I en uttalelse fra Arbeids- og sosialdepartementet fra 3. januar i år, stiller de seg bak PODs fortolkning av lovverket. Dette får PF til å rase.

«Gjennom nå plutselig å pålegge distriktene å gjøre individuelle vurderinger av behovet for særaldersgrense, og samtidig stille betingelse om operativitet for særaldersgrense, har […] arbeidsgiver i praksis omgått den politiske prosess som har gitt politiet dagens særaldersgrenser», skriver fagforeningen i et brev til POD.

Ikke minst, understreker de, vil er «operativitetskrav for bruk av politikoder med særaldersgrense […] nødvendigvis gjelde langt flere enn enkelte lederstillinger. Som eksempel er store deler av landets etterforskere i ikke-operative stillinger. For disse finnes ikke alternative politikoder pr i dag og spørsmålet blir dermed om alle disse skal ansettes i gjennomgående sivile stillingskoder».

PF mener det er «uforståelig» at POD gjør en slik vurdering rett i forkant av at pensjonsordningene i offentlig sektor uansett skal gjennomgås.

Dette skaper stor usikkerhet om hva som kommer til å skje med særaldersgrensen i årene som kommer – ikke minst blant polititjenestemennene rundt omkring i landet som nærmer seg pensjonsalderen.

– Mister gode kandidater

På Sarpsborg politistasjon er Kai Andre Andersen (54) ansatt som seksjonsleder for etterforskning på åttende året, som politioverbetjent i en stillingskode som medfører særaldersgrense. Sannsynligheten er liten for at han blir berørt av en eventuell endring av særaldersgrensen, men han sier PODs nye fortolkning av regelverket allerede har fått konsekvenser i Øst politidistrikt.

– Allerede nå lyses seksjonslederjobber ut med aldersgrense 70 år. Og seksjonslederjobbene er særdeles viktige stillinger. Jeg vet at det er mange gode søkere med politikompetanse som har trukket sine søknader fordi politidistriktet lyser ut stillingene med en annen stillingskode, som sivile stillinger, slik at ikke særaldersgrensen blir gjeldende. Slik mister politiet mange gode kandidater, sier Andersen.

Han betegner særaldersgrensen som en avtale mellom arbeidsgiver og de ansatte, som bidrar til å beholde flere flinke folk i politiet.

– Denne avtalen gjør at vi blir mer villige til å jobbe med helt andre betingelser enn i tilsvarende jobber i det sivile. Det gjør at man velger å bli, selv om man kunne tjent det dobbelte andre steder. Det skal vi ikke kimse av. Jeg tror vi kommer til å få et større gjennomtrekk av ledere hvis ordningen blir borte.

Selv fyller seksjonslederen 55 år i år, og kan i teorien gå av med pensjon i 2020. Det har han ikke bestemt seg for enda.

– Jeg er fortsatt høyst motivert for å fortsette i politiyrket, understreker Andersen.

Enormt engasjement

Han sier særaldersgrensen er et gjennomgangstema blant polititjenestemennene på politistasjonen.

– Vi diskuterer dette mye her hos oss. Det er lenge siden jeg har sett et så stort engasjement om en enkeltsak vi snakker om i lunsjen. Det er mye uro hos de medarbeiderne som er i «mellomfasen», som har passert 50 og har målet der framme, forteller 54-åringen.

Selv har han hatt særaldersgrensen i bakhodet i mange år. Da han for ti år siden hadde permisjon fra politiet for å jobbe i det sivile, var særaldersgrensen med i vurderingen når han til slutt valgte å gå tilbake til etaten.

– Da jeg skulle slutte der, hadde jeg flere alternativer. Skulle jeg bli i det sivile, eller fortsette i politiet? Jeg endte opp med å søke på en seksjonslederjobb i politiet, og da jeg fikk den, returnerte jeg til etaten. Særaldersgrensen lå i bakhodet også for to år siden, da jeg fikk tilbud om to attraktive, sivile jobber med en helt annen lønn enn det jeg har i politiet i dag, sier Andersen.

– Så du har tatt karrieremessige valg på bakgrunn av særaldersgrensen?

– Ja, åpenbart. Hadde jeg visst at jeg kunne måtte stå ti år ekstra, ville jeg takket ja til jobber to år tilbake. Dette handler om forutsigbarhet. Vi som er i denne aldersgruppa, har hatt dette som en forutsetning i hele vårt yrkesliv, og da er det fryktelig galt å omgjøre det. Det er jeg opptatt av.

– Vi må ha avklaring

Andersen sier han har forståelse for at politiets særaldersgrenser blir vurdert, med bakgrunn i at samfunnet forandrer seg og at folkehelsa blir bedre.

– Det viktigste for meg, er at vi får landet dette. Vi trenger en avklaring om hva som skjer med særaldersgrensen. Jeg merker at det er stor usikkerhet blant kolleger om dette. Noen har kanskje allerede lagt planer for pensjonisttilværelsen, som de nå er usikre på om de kan gjennomføre. Den usikkerheten er en kjempebelastning. Jeg mener det er helt riktig å se på særaldersgrensen, men blir det endringer, må det komme gode overgangsordninger, sier politioverbetjenten.

54-åringen har en lang lederkarriere bak seg i politiet, og for ham er det ikke de fysiske eller psykiske belastningene som ligger til grunn for at han i dag tenker mye på særaldersgrensen.

– Jeg tror ikke jeg har det noe verre enn noen som har pensjonsaldersgrense 67 år, og synes derfor det er et dårlig argument for min del. Men politiyrket er spesielt. Det er andre deler av etaten som har andre typer belastninger, med skiftarbeid og operativ jobbing. Det krever visse fysiske forutsetninger å være ute på gata. Blir disse forutsetningene svekket, er det vanskelig å være ute. Men min erfaring er at det er svært få som jobber operativt på gata i den alderen, sier han.

Andersen mener derfor den fysiske belastningen ikke er noe argument alene

– Men med all respekt; mennesker er forskjellige. Noen har bedre fysiske forutsetninger og tåler å stå i det lenger. Andre må gi seg tidligere.

Flagget til topps

På Sande ungdomsskole står en av dem i klasserommet denne mandags morgenen. Den tidligere politibetjenten Helle Hansen sluttet i etaten for ett år siden, og er i hovedsak pensjonist – men fyller tiden blant annet med vikarjobbing på den lokale skolen og barnehagen.

– Jeg har ikke bevisst gått ut og søkt jobber. Hadde jeg hatt barnebarn, ville jeg ikke jobbet i det hele tatt. Jobbene jeg har nå er for å fylle hverdagen. Jeg er en rastløs person. Så vil noen sikkert spørre; hvorfor ikke politiet? Der må man være på hele tida. Klar i toppen. Enten man gjør avhør eller jobber ute, må man være på hugget. Det må være fullt fokus hele tida. Det er deilig å være ferdig med det, sier Hansen.

58-åringen understreker at hun har trivdes i politiet i alle år. At det har vært en fin arbeidsplass. I dag savner hun ikke jobben, bare kollegene. Det var arbeidsbelastningen over tid som gjorde at hun tok avgjørelsen om å gå av tidlig.

– Jeg ville gå av med flagget til topps, mens folk fortsatt husker det gode jeg gjorde. Man blir jo mer glemsk og treg i avtrekkeren når man blir eldre. Både den fysiske og mentale kapasiteten avtar jo med årene, det er naturlig. Noen får sykdommer etter hvert, og folk går jo gjennom det ene og det andre, og selv om vi kommer oss på bena, blir vi svekket, forklarer hun.

Fryktet smell

Hansen avsluttet karrieren med noen år i UP, etter åtte års jobbing med vold, sedelighet og barneavhør på Drammen politistasjon.

– Hadde jeg ikke hatt UP å gå til på slutten der, tror jeg at jeg ville gått på en liten smell. I mange år var jeg den eneste hos oss som jobbet med barneavhør, så det var få eller ingen å spille på. Jeg synes det er en kjempefin jobb, men det er for lite med bare én person, sier hun.

– I hvor stor grad bidro dette til at du gikk av tidlig?

– Jeg følte til tider at jeg ikke strakk til på feltet, i og med at det kun var meg. Jeg tror jeg kunne gått av allerede mot slutten av tiden min som barneavhører. Flere år i forveien hadde jeg sagt fra at det måtte utdannes flere, fordi jeg var sliten. Men det skjedde egentlig ikke. Ikke før jeg begynte i UP.

58-åringen er ikke i tvil om at det er nødvendig for polititjenestemenn å ha en særaldersgrense.

– Ja, det synes jeg. Jeg har trivdes i politiet, med miljøet og kjempefine kollegaer, men det er en jobb du blir sliten av. Og mange er slitne når de passerer 50, men det forventes like mye av oss. Du kan ikke si at «jeg er 55, kan ikke hun som er yngre ta det istedenfor»? Du står på hele tiden. Du vil bidra og hjelpe publikum og kolleger. Om jeg var redd for noe i yrket mitt, så var det å kunne trå til når publikum eller kolleger var i trøbbel. Det var mitt verste mareritt å ikke evne det, sier hun.

– Derfor mener jeg politifolk må være både fysisk og psykisk sterke helt til «the bitter end».

Måtte slutte

Samtidig er det ikke slik at polititjenestemenn «må» slutte i politiet når de passerer særaldersgrensen. Det er lov å søke om å fortsette i sin nåværende stilling, og det er fullt mulig å søke på andre stillinger som ikke er omfattet av særaldersgrensen.

Da politioverbetjent Tor Sæming Eng nærmet seg 60 år, gjorde han nettopp det. Han søkte arbeidsgiver i Innlandet politidistrikt om å få lov til å fortsette, slik regelverket åpner for. Da hadde han allerede jobbet i nesten tre år i utlendingsforvaltningen etter at han ble 57 og først hadde mulighet til å pensjonere seg.

– Hver morgen når jeg kom på jobb, var det å sjekke om det var utlendinger i arresten, og

bidra til å se om det kunne være grunnlag for å starte en utvisningssak, i tråd med politiske føringer for politiet. I denne jobben var det aldri behov for at jeg skulle jobbe operativt ute, sier Eng til Politiforum.

Men da han fylte 60 i januar, var det stopp. Søknaden ble avslått, og Eng ble pensjonist.

– Det er riktig at jeg ikke lenger er operativ slik som da jeg var i 20-årene. Men helsa og arbeidslysta er bra den. Selv om behovet for kronisk høyt tempo og action er mindre enn før, er det trykk nok i kropp og hode til å jobbe lenger, selv om jeg ikke er 100 prosent operativ ut til fingerspissene, sier han.

Eng sier han ikke kommer til å bli arbeidsledig som pensjonist, men tror en mer fleksibel særaldersgrense kunne gjort at arbeidsgiver hadde latt ham jobbe lenger.

– Nå som jeg ikke lenger er politimann, blir dette en ny start. Jeg har mye å gripe tak i, selv om jeg med en kombinasjon av fridager og lønn nok hadde kunnet bidra i arbeidslivet noen år til.

– Nødvendig ordning

Politiførstebetjent Inger Johanne Andreassen fyller 57 år om en drøy måned. Da er det slutt for den erfarne innsatslederen i Harstad.

– Jeg har jobbet operativt og i skift gjennom nesten hele karrieren. Jeg jobbet med etterforskning i 6 år, ellers har det vært ute i gata. Jeg synes det er flott å kunne gå av, sier hun til Politiforum.

Andreassen sier det er helt nødvendig å ha særaldersgrensen for de som går i full operativ tjeneste og i full turnus. Men i likhet med Eng ser hun for seg at det kanskje kan bli behov for en differensiert ordning.

– Hvordan det eventuelt skal graderes, blir et tolkningsspørsmål som jeg tenker fagforeningen må ta stilling til. Om man for eksempel har jobbet operativt i 20 år og deretter 10 år administrativt, synes jeg ikke det kvalifiserer. Det er jo ikke like belastende å jobbe skift når man er ung. Og hvis man har så mange som ti år bak seg på kontor, er det tvilsomt om belastningen har vært stor, sier hun, og fortsetter:

– Så har du selvsagt de som jobber på etterforskning og kanskje bistår operativt hver fjerde helg. Hvor går grensen? Hva skal definere dette? Om du har belastningen hele tiden? Det er en vanskelig grensedragning.

– Hva med psykiske belastninger, for eksempel hos de som jobber med barneavhør, vold og sedelighet?

– Jeg har jobbet mye med barneovergrep, og kjenner til dette også. Jeg har tatt tilrettelagte avhør i sedelighetssaker inntil for tre år siden. For meg høres det merkelig ut å skulle påberope seg psykisk belastning for å kunne gå av tidligere. Om man i perioder synes det er belastende, er det arbeidsgivers ansvar å gi deg et annet ansvar i en periode. Jeg synes ikke det er et argument for å ha særaldersgrense. Men det er klart, alle vil jo forsøke å argumentere for seg selv, svarer Andreassen.

– Har blitt misbrukt

Innsatslederen har selv en brannfakkel å kaste inn i debatten om særaldersgrensen.

– I løpet av min karriere har det vært et fantastisk misbruk av særaldersgrensen. Jo lenger opp i systemet, jo større misbruk, begynner Andreassen.

– Dette handler om folk som har jobbet administrativt stort sett hele karrieren, som knapt har jobbet operativt eller skiftarbeid i det hele tatt, men som blir ført over i en annen stillingskode den siste måneden i jobb for å så kunne gå av med pensjon. Det er mange som har misbrukt ordningen, og det er ikke rart at det er diskusjon om den. Jeg er overrasket over at det ikke har skjedd tidligere, fortsetter hun.

Etter at SPK i 2014 gjennomførte en undersøkelse for å kartlegge denne praksisen, har det blitt innført en karanteneordning hvor man nå må ha stått i samme stilling i tre år for å kunne gå av etter særaldersgrensen. Andreassen mener skaden allerede har skjedd.

– Jeg skjønner godt at særaldersgrensen er under press. Politiet har undergravd denne ordningen selv.

Samtidig mener innsatslederen at det kan være nødvendig å se på hvor mange politifolk som går av med tidligpensjon som fortsetter å jobbe i andre yrker.

– Noen jobber deltid, mens andre har full stilling. Det burde blitt gjennomført en undersøkelse om hvor mange av de som slutter i politiet når de er 57 år, som fortsetter i andre jobber. Denne undersøkelsen vil kunne si noe om restarbeidsevnen blant de som pensjonerer seg tidlig. Ut fra resultatet av en slik undersøkelse, vil man kunne argumentere for og imot særaldersgrensen, mener innsatslederen.

Forhandler om pensjon

Den 7. februar startet forhandlingene mellom partene i arbeidslivet og Arbeids- og sosialdepartementet om en ny pensjonsløsning for offentlig ansatte. Allerede i begynnelsen av mars kan disse forhandlingene være sluttført. Det er arbeidstakerorganisasjonen Unio som representerer PF og politiansatte.

Sentralt i forhandlingene står levealdersjustert pensjon, altså prinsippet om at det skal lønne seg å stå lenger i arbeid – noe som harmonerer dårlig med at polititjenestemenn i utgangspunktet også har en plikt til å gå av på særaldersgrensen.

I forbindelse med forhandlingene har partene blitt enige om en rapport som beskriver hovedelementene i framtidens pensjonsløsning – deriblant utfordringene med særaldersgrensen. I rapporten understrekes det at det «også i framtiden kan være behov for at grupper av arbeidstakere i offentlig sektor har særaldersgrense», men at noen av «dagens særaldersgrenser kan erstattes av andre løsninger». Det er ikke vurdert hvilke stillinger som i framtiden skal ha særaldersgrenser eller hvilke aldersgrenser som skal gjelde.

– Rapporten er et godt grunnlag for videre forhandlinger. Dette blir tøffe forhandlinger, men Unio er fornøyd med at en samlet arbeidstakerside nå går inn i forhandlingene for å finne gode løsninger for de kommende generasjoner arbeidstakere i offentlig sektor, sier Unio-leder Ragnhild Lied til PF.no.

I rapporten understrekes viktigheten av overgangsregler som sikrer at de som i dag omfattes av særaldersgrensen, ikke kommer dårligere ut med en ny ordning.

PF-leder Sigve Bolstad understreker at særaldersgrensen er viktig både for foreningens medlemmer og publikum.

– Den ble i sin tid satt for å verne både ansatte og samfunnet sett opp mot det som forventes av utførelse av både fysisk og psykisk krevende jobber. Det er heller ikke til å komme fra at muligheten til å gå av med en god pensjon har vært sett på som en kompensasjon for en lønn som ikke står i forhold til den jobben våre medlemmer gjør for samfunnet, sier Bolstad.

Opp mot pensjonsforhandlingene jobber PF for å tydeliggjøre hvorfor særaldersgrensen finnes og hva den er verdt for politiansatte.

– Dette er noe vi forfekter på alle arenaer vi er på i forbindelse med disse forhandlingene. Vi har i tillegg inngått et samarbeid med brann og ambulanse som på lik linje har særaldersgrenser satt for å beskytte samfunnet. Det er viktig at vår stemme blir lyttet til i denne krevende forhandlingen.

– Kommer særaldersgrensen til å bestå i dagens form, eller ser PF for seg at det blir endringer?

– Forhandlingene skal foregå i februar og det er umulig å si nå hvordan dette vil ende. Skal vi ivareta ikke bare dagens medlemmer, men også morgendagens, er det nødvendig å se på hvordan særaldersgrensene skal tilpasses en ny tjenestepensjon. Det vil kunne bli endringer, men da er vår jobb å sørge for at dette blir endringer som gjøres på et riktig grunnlag og slik at våre medlemmer ikke kommer dårligere ut, hverken nå eller i morgen.

Frykter den forsvinner

For polititjenestemennene vi har snakket med, får en eventuell endring av særaldersgrensen sannsynligvis ingen betydning. Men ingen av dem tror særaldersgrensen kommer til å bestå i den formen den har i dag.

– Nei. Jeg tror ikke det. Jeg tror alle skjønner at her blir det endringer, sier Andersen i Sarpsborg.

Han tror likevel ikke dette vil få noen innvirkning på rekrutteringen til politiet.

– Jeg tror Politihøgskolen kommer til å få akkurat like mange søkere selv om særaldersgrensen forsvinner. Og jeg tror oppriktig at om man er i 40-åra nå, er man som polititjenestemann ikke veldig opptatt av særaldersgrensa, sier han.

I Sande har Hansen pratet med sine yngre, tidligere politikollegaer om temaet.

– De er redde for at den ikke gjør det, at det blir forandringer. Det blir synd om vi mister avtalen vår. Det synes jeg. Jeg synes at vi har behov for den, sier hun.

Det behovet ser også innsatsleder Andreassen i Harstad.

– I beste fall blir særaldersgrensen gradert, og det håper jeg den blir, ut ifra de arbeidsoppgavene og den tjenesten du har. Særaldersgrensen er jo en gulrot for oss som jobber operativt, så jeg håper den vil bestå for de som trenger den.