Her tar de lommetyv nummer 163 og 164

«Jeg har skannet 11-trikken. Ingen der.»

«Ok. Skal vi dra til sentrum? Folk der?»

«Vi tar trikk i 20 minutter til. Vi tar neste trikk, nummer 13, den er her om fire minutter.»

«Ok.»

På Grünerløkka i Oslo er trikkeholdeplassen full av feststemte mennesker. Trikken er allerede stappfull når den stopper, men folkemengden lar seg ikke affisere av det. Snart står de som sild i tønne inne på 11-trikken i retning Oslo sentrum.

Men ikke alle blir med. På holdeplassen står en ung, festkledd mann. Han venter i noen minutter, før han rolig går på neste trikk. 13-trikken er nesten like fullstappet av støyende, fulle folk.

Klokka nærmer seg midnatt, det er lørdag kveld, og de feststemte menneskene er på vei mot utelivet i sentrum. Rusen og humøret er stigende. Oppmerksomheten om omgivelsene rundt, er på vikende front. Det er et eldorado for langfingrede lommetyver.

Den unge mannen glir stille inn i omgivelsene. Han får et øyeblikks blikkontakt med en kvinne et stykke lenger inn på trikken. Ingen merker at han observerer. Ingen merker at han og kvinnen forlater trikken to stopp senere.

Fersk gjerning

Dette kunne vært historien om hvordan mannen og kvinnen rundstjal en intetanende, beruset passasjer. Det skjer mange tusen ganger hvert år i Oslo, og svært ofte i forbindelse med trengsel på kollektivtransport.

Mannen og kvinnen på 13-trikken har riktignok folks lommebøker, mobiler og åpne vesker i tankene denne lørdagskvelden. De observerer, men ikke med onde hensikter. I stedet er de ute for å se ettertyvene, for å forsøke å ta dem på fersk gjerning.

Under de sivile klærne har mannen og kvinnen skjult håndjern og politi-ID. De er på jobb for en trygg hovedstad, og som alle de 21 ansatte i Oslo-politiets lommetyvgruppe, er de ute for å holde folks eiendeler trygge. Da må de tett på.

– Veldig ofte er vi avhengig av å ta lommetyvene på fersken, sier politibetjent Morten Drægni i lommetyvgruppen.

– Gjerningspersonene trekker mot steder med mange folk, som kollektivknutepunkter og utesteder. Det meste skjer på steder uten videoovervåkning. Hvis vi ikke er der når det skjer, har vi derfor ingenting å gå etter. For å ta dem på fersken må vi gjerne stå 10-20 centimeter unna for å se det som skjer. Vi må være tett på, men ikke så tett at de blir mistenksomme, fortsetter han.

Ingen mister hverken lommebok eller mobiltelefon på 13-trikken denne lørdagskvelden. For lommetyvgruppen er første del av nattevakten hendelsesløs. Det er en konsekvens av gruppens arbeid siden oppstarten 1. august 2012. For så glissent for lommetyver har det ikke alltid vært.

Dette er en suksesshistorie om verdien av målrettet og systematisk politiinnsats.

(KLIKK PÅ GRAFIKKEN FOR Å SE STOR VERSJON)

Nesten risikofritt

Lommetyvgruppen ble opprettet med et vedtak fra Oslo politidistrikt 14. november 2011. Gruppen skulle ha ansvar for bekjempelse av grove tyverier fra personer på offentlig sted i hovedstaden.

Bakteppet var et økende problem med lommetyver i Norges største by. Antallet anmeldte lommetyverier hadde i mange år vært relativt stabilt, men fra 2010 til 2012 økte det med 74 prosent. I 2012, året da lommetyvgruppen var oppe og gikk, ble det anmeldt hele 17.950 lommetyverier i Oslo. Tilsvarende tall var helt nede på 7983 så sent som i 2006.

Politioverbetjent Roar Kvassheim, som er leder for lommetyvgruppen, sier at det var «nesten risikofritt» å være lommetyv i Oslo da gruppen startet opp i august 2012.

– Den gangen var det bare de talentløse eller de skikkelig uheldige som ble tatt. Kombinasjonen naive nordmenn, store verdier og lav risiko, gjorde Oslo til en av de verste byene i Nord-Europa når det kom til lommetyver. Men den trenden har vi klart å snu.

Resultatet fra 2013, lommetyvgruppens første hele år i aktivitet, viser en nedgang på 3294 anmeldelser siden 2012 - tilsvarende 18,4 prosent. Nedgangen var kjærkommen etter en sju år lang, oppadgående trend, og 2014-tallene er tilsvarende lystig lesing:

En nedgang på 31 prosent i første kvartal, sammenlignet med samme periode i 2013.

– Det er veldig moro å se at vi har en effekt, sier Kvassheim.

Siden oppstarten har gruppen, i skrivende stund, pågrepet 164 personer for grovt tyveri fra person på offentlig sted. I begynnelsen var det som å fiske i et oppdrettsanlegg. Men når politiet ble mer tilstedeværende og proffere, ble lommetyvene også mer aktsomme.

– De begynner også å følge med. De ser etter mye av det samme vi ser etter, for å avsløre politifolk. Det er en slags katt og mus-lek, sier Kvassheim.

Stjeler i helgene

«Marianne, ser du han som går Øvre Slottsgate, ned mot Grensen? Brun skinnjakke med stor krage. Jeans og joggesko.»

«Ja, han som krysser Akersgata? I retning Nationaltheatret? Følger vi på?»

«Ja.»

Klokken har passert midnatt. Katt og mus-leken har forflyttet seg til utelivsgatene i Oslo sentrum. Spanerne fra lommetyvgruppen glir rett inn blant folk flest. Holder utkikk. Ser etter kjenninger og mistenkelig oppførsel.

Det er en krevende arbeidsform som lommetyvgruppen har blitt stadig bedre på.

– Vi kjenner igjen hva som er normal opptreden, og ser etter det som ikke passer inn, ser etter modus. Vi bruker blikket. Forsøker å finne ut hva folk ser på. Dette er proffe folk, og det kan være subtile ting vi ser etter. Det krever trening, men etter hvert knekker vi koden, forklarer Kvassheim.

Nær én av tre anmeldte lommetyverier skjer nettopp natt til lørdag eller natt til søndag. Berusede mennesker er lette ofre for klåfingrede kjeltringer.

– Det gjør at fornærmede ofte ikke vet hvor, når eller hvordan tyveriet har skjedd. Derfor må vi være i forkant, og plukke ut gjerningspersonene før tyveriet skjer, fortsetter Kvassheim.

I Oslos gater har den potensielle gjerningsmannen stilt seg opp i kø for å komme inn på et utested. Lommetyvgruppen følger med.

«Der står han i køen. Han er veldig opptatt av mobiltelefonene til de jentene. Gjør alt han kan for å holde seg bak dem.»

«Vi holder ham under oppsikt.»

Tvinger tyvene bort

Da lommetyvgruppen startet opp, fantes det ingen slik helhetlig, koordinert innsats mot denne kriminalitetsformen i Oslo politidistrikt. Arbeidet var preget av et enkeltsaksperspektiv, uten tanke på å bygge sakskomplekser, hente inn informasjon og analysere lommetyverier i et større bilde.

– Vi hadde ingen ensartet tilnærming til hvordan vi skulle håndtere lommetyver. Det var ingen som drev målrettet informasjonsinnhenting, sier Kvassheim.

En viktig arbeidsmetode for lommetyvgruppen var derfor kartlegging av hvor og når lommetyveriene skjedde.

– Vi følger med på alt som kommer inn av anmeldelser, for å forsøke å finne ut hvordan disse personene jobber. Vi har også et godt samarbeid med folk på andre avdelinger i politidistriktet, som sender oss aktuelle saker. Da oppdager vi gjerne når det er nye metoder i emning. Å systematisere informasjonen som kommer inn, er en nøkkelrolle.

Denne kartleggingen, og medfølgende analyser, bruker gruppen for å finne ut hvor, når og hvordan de skal jobbe.

– Det betyr at vi jobber mye på kveldene og i helgene, ute blant folk. Vi jobber kunnskapsbasert og er på jobb når det trengs, når ting skjer. Det er også da vi får resultater, understreker Drægni, som jobber som analytiker i gruppen.

Etter at gruppen kom i gang, og gjorde de mest populære åstedene utrygge for lommetyvene, merket de at gjerningspersonene tilpasset seg.

– Lommetyvene er tvunget til dårligere jaktmarker, sier Kvassheim.

– Men det gir nye utfordringer. Da må vi være på hugget for å få inn ny informasjon om hvor de befinner seg, fortsetter han.

– Er dette en kamp som kan vinnes?

– Lommetyver er noe man bare må leve med i store byer. Det er ikke noe man blir kvitt, men vårt mål er å senke antallet lommetyverier kraftig i forhold til dagens nivå. Og når vi ser nedgangen i antallet lommetyverier, så viser det at vårt arbeid hjelper. Det er vår motivasjon.

Internasjonalt organisert

Analysene som lommetyvgruppen har gjort, viser at en stor del av de som blir domfelt for lommetyverier, er utenlandske statsborgere. De fleste oppholder seg i Norge i kortere perioder - noen ganger i mindre enn 24 timer - før de reiser ut igjen.

I sakene hvor utenlandske statsborgere er involvert, begjæres siktede derfor alltid varetektsfengslet på grunn av unndragelsesfaren.

– En viktig effekt vi etterstreber, er nærhet mellom den kriminelle handlingen og straffereaksjonen. Vi vil at de som blir tatt og satt i varetekt, skal gå rett over på soning. Når vi tar en lommetyv, er det fullt trykk fra alle i gruppen, med hurtig etterforskning av saken mens vedkommende er i varetekt. Juristen i gruppen begynner forberedelsene med en gang, sier Kvassheim.

Det svir for de som blir dømt til ett-to år i fengsel, understreker politioverbetjenten.

– Tidligere har mange av dem sluppet med et forelegg. De får sjokk når de opplever at vi reagerer raskere og med strengere straffer. Samtidig kjører vi et parallelt løp i forvaltningssporet for å få på plass et utvisningsvedtak.

Totalt har dette resultert i at 85 personer har blitt utvist fra landet. Politiet kjenner bare til at én av disse har returnert til Norge. Samtidig er det også en kjensgjerning at en rekke av lommetyvene som herjer i Oslos gater, også er straffet i flere europeiske land tidligere.

– Vi ser at det er mange av de samme folkene som dukker opp forskjellige steder. De hopper fra land til land, og da er det viktig å samarbeide og dele informasjon med andre lands politi. Her jobber vi opp i mot et stort nettverk, forklarer analytiker Drægni, og fortsetter:

– Dette er et internasjonalt problem, hvor tyvegodset blir ført ut av landet og videresolgt. Det er veldig mye penger i dette. Vi visste at dette var organisert, men miljøet er langt mer organisert enn vi trodde. Graden av organisering er større.

Lommetyvgruppen har også pågrepet flere helere, og beslaglagt store mengder tyvgods.

– Helerileddet jobber vi også opp imot. Vi må ramme et fungerende annenhåndsmarked. Dette er «big business», understreker Kvassheim.

Mer informasjon enn dette, ønsker ikke lommetyvgruppen å gå ut med om hvordan de mener lommetyvene er organisert. Til det er informasjonen for sensitiv.

Får eierforhold

Det lommetyvgruppen gjerne vil gå ut med - og gjerne går ut med - er fortellingen du nettopp har lest, om hvordan pionerprosjektet som ble en suksesshistorie. Oppklaringsprosenten stiger og det er i dag rett og slett ikke lenger like lukrativt å være lommetyv i Oslo som bare for noen få år siden.

Suksesshistorien blir fortalt også utenfor Norges grenser.

– I oppstartsfasen møtte jeg blant annet politiet i Berlin og København, for å hente inspirasjon. Et morsomt poeng er at etter at vi har vært operative i så kort tid, er det nå politiet i Danmark som spør oss om hvordan vi klarer å oppnå så gode resultater. Nå har den danske justisministeren bestemt seg for å igangsette et lignende prosjekt i København. Det er moro! sier Kvassheim.

Kvassheim og Drægni forteller om et arbeidsmiljø og en gruppe politifolk som brenner for det de jobber med.

– Vi får et veldig eieforhold til dette, og vil ha bedre statistikk. Jeg gleder med hver måned til å se om tallene går nedover. Du identifiserer deg veldig med jobben du gjør, sier Drægni.

Lommetyvgruppens 21 ansatte disponerer også kun én politibil - ikke fordi de ikke trenger biler, men fordi gruppens natur gjør at de er nødt til å tilbringe størstedelen av tjenesten til fots.

– Vi er veldig mye ute blant folk i problemområdene, og tar mye trikk, buss og t-bane. Det gjør at vår tilstedeværelse også er en stor ressurs ellers. Vi har tatt tre voldtektsmenn og må ofte ordne opp i slagsmål i helgene. Ranere har vi også tatt, i tillegg til noen som har brutt utlendingsloven, forteller Drægni.

Men først og fremst er det lommetyvene de skal ta. Motivasjonen er det ingenting i veien med.

– Dette er kriminalitet som rammer vanlige folk. Ofrene er gjennomsnittlige mennesker som må være der de er. At de blir ofre for lommetyver, gjør noe med trygghetsfølelsen deres. Når vi ser videoer av lommetyver som plukker seg ut lette og sårbare ofre, så er det klart vi blir forbannet og har lyst til å ta disse folka, sier Drægni.

Gruppen har også brukt media aktivt for å skape bevissthet rundt problemet, og for å informere om resultatene sine.

– Vi har fått masse feedback fra publikum om at vi gjør en forskjell. Det motiverer.

Tre tyveriforsøk

Det har blitt onsdag ettermiddag. I rushtiden i Oslo sentrum er lommetyvgruppen igjen ute blant folk. På kollektivknutepunktet Jernbanetorget passerer titusenvis av mennesker hver time. De sivilkledde politifolkene holder oppsikt.

«Han med lua og han med boblejakka var veldig opptatt av veska til en dame. Vi følger på.»

«Ok.»

«De går inn på Oslo city. Vi blir med.»

De to mistenkelige personene tar rulletrappen ned i underetasjen på Oslo city, og går en runde inne på kjøpesenteret. På veien kaster de lange blikk mot kameraet til Politiforums fotograf. Så tar de rulletrappen opp igjen, går inn på Hennes & Mauritz.

«Det ser ut som om de bare ser på klær. Ingen modus. Jeg tenker vi slipper dem.»

«Ok. Vi går inn på Oslo S for å se om vi ser noe.»

«Ok.»

På Jernbanetorget, ti minutter senere, dukker mennene opp igjen. De følger intenst med på en dame med ryggsekk på vei inn i en overfylt buss. En av mennene kommer seg på. Den andre får ikke plass. De ringer hverandre. Møtes igjen på neste busstopp.

Der står også politifolkene fra lommetyvgruppa og observerer ubemerket. Så kommer en ny buss.

«Går de på? De går på. Følg på. Kom igjen.»

I løpet av den tre stopp lange bussturen, observerer lommetyvgruppa at mennene forsøker å nappe mobilen fra tre forskjellige personer. Ingen av tyveriforsøkene lykkes. Men politifolkene har sett nok. De følger etter de to mennene til en boligblokk like ved busstoppet. Blir med dem inn. Og konfronterer dem.

Under ransakelsen finner de en Iphone uten SIM-kort. Den ene politibetjenten sjekker mobilen. Stiller spørsmål til de to mennene.

«Where did you buy this phone? Is this your Snapchat? Who is this girl?»

Stillhet.

«Is she your friend? Who is Astrid?»

Mennene svarer unnvikende.

«When did you come to Norway?»

«Today.»

Avhøret stokker seg. Men lommetyvgruppen har skjellig grunn til mistanke, arresterer mennene, og ringer etter en patruljebil. Samtidig kjører de en sjekk på mobilens unike IMEI-nummer. Mistanken viser seg å være riktig. Mobilen er stjålet. Mennene de har pågrepet, er lommetyver.

Nummer 163 og 164 i rekken.