Hun er de dødes stemme

I en liten leilighet i Trondheim sitter en ung pike med magen full av forventninger. Hun har spinket og spart, luftet hunder og jobbet i butikk, og nå er dagen kommet. Eva Birkefeldt Ragde har lenge ønsket seg en sykkel. Endelig har hun nok penger til å kjøpe den.

Stolt triller hun vidunderet ut av butikken. Hun setter seg på, og sykler hjem gjennom 1970-tallets Trondheimsgater. Det er en av få turer Eva får på den nye sykkelen sin. Kort tid senere blir den stjålet, og tenåringen er knust. Når hun skal anmelde tyveriet, møtes hun av en forståelsesfull politikonstabel.

– Var sykkelen låst? spør han.

– Nei, svarer Eva. Sykkellås, det hadde hun ikke.

– Du vet at du ikke får noe igjen på forsikringen da?

Eva nikker. Konstabelen ser på henne i noen sekunder.

– Er du helt sikker på at sykkelen ikke var låst?

Eva nøler ikke. Hun nikker igjen, svarer med et bekreftende ja. Konstabelen holder blikket hennes, før han ser ned på arket foran seg og fullfører anmeldelsen.

Det blir som Eva sa, og hun får ingenting igjen på forsikringen. Igjen står ungjenta uten sykkel.

Men sånn må det bli. Hun hadde jo ikke låst den.

Opptatt av rettferdighet

Det er denne historien storesøster Anne trekker fram som beskrivende for hvordan Eva er som person. Eva, sier storesøsteren, er typen som går tilbake til butikken hvis hun oppdager at hun har fått tilbake en krone for mye. Personene som kjenner henne best, beskriver Eva som rettskaffen og ordentlig, med høy integritet og en enorm rettferdighetssans.

– Jeg har alltid vært veldig opptatt av rettferdighet. Det er en drivkraft for meg. Ingen skal måtte oppleve urettferdighet, sier Eva til Politiforum.

Søsteren sier det slik:

– Eva vil at folk skal ha det bra.

Da var det kanskje ikke så overraskende at denne drivkraften trakk henne – helt alene – fra Trondheim til Oslo tidlig på 1980-tallet. Da måtte du til hovedstaden for å bli politi. For det var politi hun ville bli; riktignok som et klart andrevalg etter at kraftig allergi satte en stopper for drømmen om å bli veterinær, men det er en beslutning hun aldri har angret på.

Eva begynte i etaten i 1984.

– Og det har vært den riktige hylla for meg, hele veien, sier hun.

En rivende utvikling

Da Politiforum ringte Eva for å fortelle at en enstemmig jury hadde utpekt henne til vinner av Politiforums Ærespris 2016, fikk vi oppleve noe som få er forunt: Den ellers sprudlende, utadvendte og pratsomme Eva Birkefeldt Ragde som mistet munn og mæle.

– Jeg hadde nesten ikke ord da dere ringte. Jeg ble og er utrolig rørt og ydmyk, og synes det var utrolig flott, en stor, stor opplevelse. Det er en ære å bli sett på denne måten. Noe av det viktigste for oss mennesker er akkurat det, å bli sett, sier prisvinneren.

I nominasjonen og juryens begrunnelse, trekkes Eva fram som en spydspiss innenfor kriminalteknikkfaget. Hun beskrives som en person med en enestående faglig dyktighet og stor gjennomføringsevne, som utrettelig har jobbet for å utvikle og skape bevissthet om fagfeltet sitt. Eva, får Politiforum høre fra mange hold, er en bauta og en inspirasjonskilde for mange.

Ved årsskiftet hadde hun tilbragt et kvart århundre som kriminaltekniker i Oslo-politiet. I de 25 årene som har gått, har hun vært med på flere små og store faglige revolusjoner. Overgangen fra å jobbe med skrivemaskin med rettetast, via personsøker til mobiltelefon og PC, deler hun med resten av politiet.

Selv er hun mest opptatt av å snakke opp sitt eget fagfelts utvikling og betydning for politiet.

– Da jeg begynte som kriminaltekniker, var det et felt som var forbeholdt drap, sedelighet, brann og noen ulykker. For meg er dette et fagfelt som angår absolutt alt som politiet driver med. Å si at kriminalteknikk er forbeholdt enkelte saker, da er vi på ville veier, forklarer hun.

Hvit kjeledress

Tåka ligger tett over Østlandet når Politiforum møter Eva til fotoshoot ved Oslo-politiets treningssenter på Kolbotn. Med seg har hun en kollega og en varebil fullstappet med alt det en kriminaltekniker måtte trenge ute på et åsted.

Vi tenker CSI, og ber henne iføre seg hvit kjeledress. En velkjent klisje – korrekt, men ikke alltid med rot i virkeligheten.

– Mange tror at det er slik kriminalteknikere alltid går kledd. At vi er ute i hvite kjeledresser, gjør noen undersøkelser og stikker, også aner man egentlig ikke hva vi driver med. Men åstedsarbeidet for oss, det er egentlig kun informasjonsinnhenting, sier Eva.

Som likevel stiller velvillig opp i helhvitt. En velvillighet og imøtekommenhet som får mange utslag. Mer om det senere. Eva fortsetter på resonnementet sitt.

– Når vi kommer inn igjen, det er da vi begynner å prosessere informasjonen. Da tenker vi hva vi har sett, hva vi kan dra ut av dette. Hvilke spor ønsker vi å sende inn, for å avkrefte eller bekrefte et hendelsesforløp?

Et nærmest misjonerende engasjement lyser ut av øynene hennes. I 25 år har Eva jobbet for å skape en bredere forståelse om kriminalteknikk på alle nivåer i politiet – og samfunnet.

– Folk høyt oppe i systemet tror at det å finne DNA eller fingeravtrykk er det som avgjør saken. Det er ikke det. Å være kriminaltekniker, handler om å sette ting i riktig kontekst, for å finne sammenhengen i saker. Det viktigste for oss, er situasjonsspor. Måten åstedet ser ut for oss. At en stol er flyttet på på en spesiell måte. At to poser på forskjellige steder er like. Det er slike ting som er interessant. Det er det som er kriminalteknikk for meg. Det er alt annet enn straksetterforskning.

Ser etter helheten

Da hun startet som kriminaltekniker i 1992, var bruk av DNA og biologiske spor noe som var forbeholdt sedelighetssaker. Kriminalteknikk innenfor for eksempel narkotikasaker, var aldri et tema.

– Jeg har vært en ivrig forkjemper for at kriminalteknikk bør være en del av alle saker, sier Eva. Hun bruker overgrep mot barn som et eksempel.

– Hva er viktig å dokumentere? Seksuell kontakt? Ja, eller kanskje ikke? For å stadfeste barnets troverdighet, kan vi dokumentere at leiligheten er slik den beskrives. Kan det stemme at mor sitter på stua og ikke får med seg det som skjer på soverommet? Hvor tykk er veggen? Blir lydene dempet av møblene? Vi kan gå gjennom hele leiligheten, og skape en troverdig plattform for barnet.

Å skape denne helhetsforståelsen – et så komplett situasjonsbilde som mulig – er det kriminalteknikk handler om, sier Eva.

– Kriminalteknikk er så mange ting, så mange lag. Det er ikke sikkert vi kan dokumentere vold i en voldtektssak, for eksempel. Men vi kan dokumentere hvorfor det ikke har blitt gjort motstand. Henger det sørstatsflagg og våpen på veggene, kan det være skremmende nok til at noen ikke kjemper imot. Alle småting som egentlig ikke gir oss noe bilde av hvem som har vært der, men som bidrar til å bekrefte hvordan noe har skjedd.

Der åstedsgranskerne har som oppgave å knytte personer til steder, forsøker kriminalteknikerne å se hele bildet.

– Vi driver med langsiktig jobbing. Vi setter ting i sammenheng. Det kan være ting fra forskjellig hold, fra forskjellige saker. Kriminalteknikk er med på å skape noe hele veien i en etterforskning. Det må være med hele veien, og man må tenke på det. Det har nok vært en øyeåpner for mange.

Gir stemme til de døde

De tause vitnene. En frase like forslitt som den er treffende. Det er de tause vitnene kriminalteknikerne avhører – på sitt vis. Eva hadde etterforsket overgrep mot barn i noen år, da hun valgte å bli kriminaltekniker.

– Den gangen var ikke etterforskning av overgrep mot barn en tilrettelagt tjeneste. Det var en tid hvor vi gjorde mange feil som dagens etterforskere slipper å gjøre, noe som var svært belastende. Jeg tenkte da at det ville være godt å forholde seg til de som ikke snakker; de tause vitnene, sier Eva.

Hun liker håndgripeligheten i det å skaffe seg oversikt over et åsted, forsøke å rydde opp i kaoset og skape en orden.

– Det gir meg noe å finne en logikk i det hele. Og i det, skape rettferdighet for de døde. Jeg vil at de dødes stemme skal høres, og at de pårørende får et svar.

Gjennom årene har hun gitt stemme til mange døde. Hun husker aller best drapssakene hvor kriminalteknikken bidro til at de ble oppklart. En av dem, var et brutalt drap i 1997.

– Det var et stygt drap, offeret var nesten partert. Vi gikk systematisk gjennom hele leiligheten, for å finne ut hva som hadde skjedd og når det hadde skjedd. Underveis fant vi to bloddråper på liket som ikke kom fra offeret. Vi fant også flere blodforekomster et annet sted i leiligheten som vi ikke forsto kunne stamme fra avdøde, forteller Eva.

Hun og kollegene kom ut fra dette fram til at gjerningsmannen måtte ha hatt en skade, og bloddråpene måtte ha kommet fra vedkommendes høyre ben, ett eller annet sted fra kneet og ned.

– Med bakgrunn i sakens alvorlighet, ble taushetsplikten satt til side, og vi fikk beskjed fra helsevesenet at en mann hadde kommet inn på legevakten med et kraftig hugg i høyre legg. Han var innlagt på sykehuset, så vi dro dit. Han ventet på oss, sier hun.

Det viste seg at alt de ved hjelp av kriminalteknisk arbeid hadde funnet ut om hendelsesforløpet, stemte. Dette gjorde av gjerningsmannen fikk en slags «tillit» til politiet.

– Det er første gang jeg har opplevd at en tiltalt har nikket bekreftende til forklaringen min i retten.

Irritert over politi på film

De ørsmå bloddråpene, flaska som står på vippen helt ytterst på bordet, stolen som ikke har veltet –for kriminalteknikerne ligger djevelen i høyeste grad i detaljene inne på et åsted. Det er noe som passer Eva godt, detaljorientert som hun er. Så viktig er detaljene, at hun fort kan bli streng når hun tar med seg kolleger ut på et åsted.

– Å ja, men sånn må det være! Eva smiler, som hun ofte gjør. Gestikulerer seg videre i forklaringen.

– Når jeg går inn på et åsted, starter jeg på ett sted og går systematisk rundt. Jeg vil ikke overse noen ting underveis. Hvis vi hopper frem og tilbake, er det lett å miste oversikten. Men skal vi undersøke et hus, for eksempel, kan vi fint begynne i et rom i andre etasje, men da vil jeg ikke tillate at vi forlater det rommet og begynner et annet sted før vi er helt ferdige. Jeg er streng på det. Detaljfikseringen får seg også utslag i det private liv.

Eva er svært lite glad i å se urealistiske skildringer av politiarbeid i TV-serier eller på film. Senest, får vi fortalt, under første episode av NRKs nye storsatsing «Valkyrien». Da reagerer hun resolutt.

– Når jeg ser på film, blir jeg ofte helt oppgitt. Jeg så TV-serien «Rome» og ble så skuffet! Her har de brukt masse penger på de kulissene, de skuespillerne, også gir de faen i hvordan de lager et åsted. Hvorfor det? Jeg er lei av å se serier hvor personer er stukket i brystet, også er det blod fra tak til gulv. Det er ikke slik det ser ut, sier hun.

Ble filmkonsulent

Som ofte er tilfelle med Eva, lar hun seg ikke bare opprøre over ting som ikke er som de skal. Hun gjør noe med det. Gjennom forfattersøsteren Anne, ble hun for noen år siden introdusert for Unni Lindell, i forbindelse med at sistnevntes bøker skulle filmatiseres.

– Da hadde vi en lang prat, jeg og Unni. Jeg ville helst slippe klisjeen med en forfyllet idiot som politiets representant, hvor han i et klart øyeblikk i fylla løser saken. Det er ikke det politiarbeid handler om.

I en av bøkene beskrives en hendelse hvor politietterforsker Cato Isaksen tråkker inn på et åsted fordi han var irritert på en av åstedsgranskerne.

– Da sa jeg, «Det skjer ikke, Unni!». Kanskje kan åstedsgranskeren irritert kaste gummihansker etter Isaksen, men han valser ikke inn og ødelegger åstedet. Sånn er det ikke. Politifolk er godt utdannede, med stor fagkunnskap og masse yrkesstolthet. Det er hardtarbeidende folk som er opptatt av å gjøre en forskjell. Jeg er kjempestolt av kollegene mine, sier Eva.

At politifolk tilsynelatende aksepterer å bli portrettert som klønete, uproffe og useriøse, tror hun gjenspeiler et generelt lavt selvbilde i politiet.

– Men det er en tullete tilnærming til politifaget. Det er viktig for meg å få fram et mest mulig korrekt bilde av politifolk. Når jeg kommer til et åsted, så tar jeg med meg en kjempeyrkesstolthet. Jeg vil at alle skal vite at jeg gjør det beste jeg kan gjøre for saken, og for alle de involverte. Det sa jeg også på pårørendemøter i etterkant av 22. juli.

Et livsfarlig åsted

Eva var på vakt da det smalt. Det var midt i ferietida, og perioden i forkant av 22. juli 2011 hadde vært hektisk for kriminalteknikerne i hovedstaden. Vaktlaget var klare for en rolig helg.

– Det var det siste jeg sa til de jeg var på vakt sammen med, før jeg dro hjem den fredagen, at jeg håpet vi fikk en rolig helg. Etter at jeg fikk beskjed om å møte opp noen timer etter at bomben gikk av, var jeg i regjeringskvartalet fram til vi avsluttet 5. august. Jeg tilbragte stort sett all min våkne tid der.

Det var et åsted ulikt noe annet hun hadde opplevd. Omfanget var enormt, oppmerksomheten påtrengende, og sikkerheten en stor utfordring.

– På alle åsteder har vi en plan. Vi har rutinene, metodene og framgangsmåten, og skalerer bare opp og ned, alt ettersom hvor stor saken er. Men det er klart at i en sånn type sak, når vi står overfor dette, så bruker du litt tid på å samle deg mentalt på omfanget, på det voldsomme inntrykket og ansvaret for å gjøre de riktige tingene, med en hel nasjons øyne rettet mot deg, forteller Eva.

Førsteprioriteten var å gjennomføre kriminaltekniske undersøkelser for å ivareta de som ble drept. Deretter handlet det om sporsikring.

– Utfordringen var at alt det vi vanligvis gjør som kriminalteknikere, som å sperre av åstedet og jobbe uforstyrret, det gikk ikke. Vi var i regjeringskvartalet, og måtte ta hensyn til rikets sikkerhet og at regjeringen skulle fortsette arbeidet.

Vanligvis ville de kuttet all elektrisitet til åstedet.

– Det hang en masse strømførende ledninger i alle retninger der vi jobbet, men vi kunne ikke ta strømmen fordi en rekke datasystemer var avhengige av den. Det gjorde at det var rimelig betent hvor vi bevegde oss på åstedet. Det var ikke fareløst å bevege seg der.

Etterpåklokskapens lys

Strømmen var ikke det eneste. Eksplosjonen hadde forårsaket enorme ødeleggelser. Høyblokka var en vaklende ruin, og sikringsarbeidet var omfattende.

– Det var farefullt fordi det var så mange ting, så mange farer vi var utsatt for. Faller det en stiftemaskin ut fra 15. etasje, så tar den livet av deg. Skuddsikre vinduer som veier 700 kilo, raste ned. Det er mye der som folk kanskje ikke tenker over. Den jobben var ganske vanvittig, sier Eva.

I noen områder jobbet de nært varmtvannsrør med glovarmt vann, som holdt på å sprekke.

– I ettertid fikk vi høre at vi i hvert fall ville vært rene da vi døde, hvis det hadde gått galt.

Sikkerheten var en ting, noe annet var mannskapsmangelen. Ferietiden gjorde det tidkrevende å få hentet inn nok kriminalteknikere. Mens de ventet på forsterkninger, kunne ikke Eva og vaktlaget stoppe å jobbe.

– Vi seks til åtte som var tilgjengelige, vi jobbet. Både av etiske og nasjonale hensyn. Vi kunne ikke la stedet stå tomt. Det hadde blitt helt feil. Alle skulle gis inntrykk av at vi selvfølgelig gjorde det vi kunne, selv om vi var få. Men jeg er dypt takknemlig for at jeg var der, og fikk lov å bidra.

Som leder for kriminalteknikerne som kom først til åstedet, hadde Eva en annen utfordring. Hun visste at de beslutningene hun tok de første minuttene, kom til å bli plukket i fillebiter i etterkant. Spesielt i denne saken, som hele nasjonen føler et eieforhold til.

– Utfordringen er at folk kommer med fasiten i hånd og forteller oss hvordan vi burde tatt avgjørelsene, og hva vi burde gjort. Men de avgjørelsene tar jeg der og da, uten fasiten. Vi visste ingenting annet enn at en kjempeladning hadde gått av i regjeringskvartalet. Vi måtte bare begynne et sted og gjøre noe.

Kontakt med pårørende

Eva trekkes fram som en omsorgsfull person, som strekker seg langt for å hjelpe andre mennesker. Mange kolleger og venner har opplevd at hun står på døra på kort varsel, nærmest til alle døgnets tider.

– Jeg er veldig glad i mennesker, og det koster meg ikke noe å hjelpe noen. Det er en lærdom jeg har tatt med meg fra barndommen, at det ikke er dumt å være tilstede for andre, sier hun. Det gjelder også pårørende eller ofre fra saker hun har jobbet med.

Ei jente fra en sak hun jobbet med i 1987, ringer henne fortsatt for å spørre om råd. Etter 22. juli, bidro hun som pårørendekontakt.

– Å følge opp pårørende i etterkant, har vært en veldig fin ting. Da får man satt ord på det man vil sette ord på. Det er ikke vanlig at vi som kriminalteknikere får anledning til det, sier Eva.

Det er flere pårørende etter 22. juli hun fortsatt har kontakt med.

– Den familien jeg har hatt mest kontakt med fra 22. juli, er en familie som krøp under huden på meg ganske fort. Det er en ressurssterk familie, som klarer seg selv, men de satte fokus på så mange viktige ting. Som at politiet kunne være til stede på en helt annen måte enn hjelpeapparatet, med sitt ferdigsydde opplegg.

Budskapet var at hos politiet, kunne de få vite så mye eller så lite de ønsket.

– Jeg har lært uendelig mye av dem. De er så fine mennesker, sier Eva.

Hun har vært mye på besøk hos akkurat denne familien, som mistet barnet som var den som skulle spille piano på julaften når de gikk rundt juletreet. Eva og kollegaen tenkte først på å spille inn en CD med julemusikk de kunne spille istedenfor. Hun endte opp med å gjøre noe helt annet.

– Hver julaften, klokken halv fem, ringer jeg dem og synger tre vers av Deilig er jorden. Da går de rundt juletreet og ønsker hverandre god jul. Det er en fantastisk fin juletradisjon, som gir både dem og meg mye.

På ski over Grønland

Det har blitt mange og sterke inntrykk i løpet av 25 år som kriminaltekniker. 22. juli står kanskje i en særstilling, men Eva har sett og opplevd mange grusomheter på jobb. Rutine blir det aldri helt. Selv har hun gode kolleger og venner som stiller opp når det trengs.

– Jeg bearbeider inntrykkene ved hjelp av de gode menneskene jeg har rundt meg. Jeg er avhengig av å ha gode venner som kjenner meg, for jeg er en Eva på jobb og en annen hjemme. Etter 22. juli sto de i kø for å komme hjem for å spise middag sammen med meg. Noen vasket huset mitt. Noen kjøpte inn en kasse jordbær og lagde syltetøy jeg kunne ha utover hele høsten. Slike ting setter jeg utrolig pris på!

– Vi hører du bruker håndarbeid som terapi også?

– Ja, jeg hekler mye. Mange tror nok ikke det. Jeg har heklet på bestilling, og broderer julekort også. Da er jeg helt stille. Også er jeg ute i naturen når jeg har mulighet til det, svarer Eva.

Nå om dagen er hun ofte å se i Nordmarka, med to bildekk på slep. Det skyldes årets store turmål, en tur på ski på tvers over Svalbard i april.

– Det er en drøm jeg har hatt. Egentlig skulle vi gå over Grønland, men den turen var full, så det blir neste år. Det er sikkert lurt å starte med en kortere tur. Jeg har lenge tenkt at jeg har lyst, mens jeg fortsatt er frisk og har muligheten, til å se hva jeg tåler, sier hun.

Noe sier oss at hun kommer til å takle utfordringene på en god måte.

Gir seg ikke enda

Få – om noen – har betydd så mye for utviklingen av kriminalteknikkfaget i norsk politi som Eva. Juryen fremhever hennes langvarige og gode innsats for faget som en av hovedgrunnene til at hun får Politiforums Ærespris. At hun har hatt denne muligheten – og grepet den – er noe av det hun selv er mest takknemlig for.

– På mange måter har jeg skapt min egen stilling. Jeg har fått lov til å drive med forsøk og metodeutvikling, og har vært heldig som har fått være med på å forme et fagmiljø på denne måten. Mest stolt er jeg over at jeg fremdeles er lykkelig over å få lære noe hver eneste dag. Jeg blir uendelig glad om jeg kan lære opp noen som blir 100 ganger flinkere enn meg; å være med på å skape et miljø og et fag som hele tiden lever, og aldri blir statisk, sier Eva.

Hennes direkte involvering har resultert i nye rundskriv fra Riksadvokaten. Hun foreleser på Politihøgskolen. Hun har gått i bresjen for tverrfaglig samarbeid med de andre nødetatene. Og hun har nærmest på egenhånd bygget opp kriminalteknikernes treningsfasiliteter i Oslo.

– Jeg har fått lov til å være en stemme, det er ikke gitt. Jeg anser meg som veldig privilegert som har fått muligheten til å påvirke så direkte. Det er veldig givende å se faget sitt implementert.

Det er tre år til Eva fyller 57 år.

– Da kan du pensjonere deg?

– Not gonna happen!

– Jeg har sagt at jeg i hvert fall skal jobbe til jeg blir 60 år. Om jeg kan jobbe mer, og bidra til å utvikle faget og utdanne flere, da fortsetter jeg. Så lenge motivasjonen og engasjementet er til stede, vil jeg fortsette å jobbe

Tre om Eva

Bjørn Fredrik Falkenberg

Oslo brann og redningsetat

Vi møttes i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Der jobbet vi tett sammen hele natta. Siden har vi samarbeidet mye. Eva er idérik og får ting gjort. Ingenting er umulig for Eva. Hun er sprudlende og faglig dyktig. Det er artig å prate med henne, og hun er en super sparringpartner på det faglige. Hun har blitt en god venn som jeg setter stor pris på.

Anne B. Ragde

Storesøster

Eva er en ressurs for så mange. Et medmenneske. Hun vil at folk skal ha det bra, og har en veldig rettferdighetssans. Det var ikke så rart at hun ble politi. Eva er veldig målrettet og systematisk, og dyktig til å analysere. Hun er også en livsnyter, men ikke så flink til å lage mat. Kjøleskapet hennes kunne nok vært mer rikholdig. Det er helt fantastisk at hun får denne prisen. Jeg er utrolig stolt av henne!

Sølvi-Agnete Olstad

Jeg har kjent Eva siden 1992. Hun er utforskende, engasjert og inspirerende, og en person med stor faglig tyngde. Eva er tydelig og uredd, men aldri for egen vinning. Hun har gode refleksjoner, og har en tilnærming som gjør at folk tør å åpne seg for henne. Eva tør å stille spørsmål ved etablerte sannheter. Vi får ikke framgang uten sånne som henne, derfor synes jeg det er fantastisk for at hun nå blir hedret for det.