Hva vet egentlig NNPF om rusreformbevegelsen?
– Vi er ikke for «full legalisering» av «alle narkotika» «for alle», slik NNPF hevder, skriver Ina Roll Spinnangr i Foreningen tryggere ruspolitikk.
Lars Holmen viser overraskende liten innsikt i sine meningsmotstanderes synspunkter.
Alle som har fulgt med i rusreformdebatten med mer enn et halvt øye, vet at hverken vi i Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR), Normal Norge eller LEAP Scandinavia er for «full legalisering» av «alle narkotika» «for alle». Når NNPFs generalsekretær Lars Holmen likevel synes å påstå dette i Politiforum 1. oktober, kan man lure på hvor godt han egentlig følger med i timen.
Det er overraskende at Holmen ikke har fått med seg at FTR mener at rusmidlene med størst utbredelse blant tunge brukere – som heroin, amfetamin og benzodiazepiner – kun bør tilbys i substitusjonsbehandling sammen med dagens LAR-preparater. Eller at nestleder i FTR mener vi bør forsøke å møte etterspørselen etter kokain med tryggere alternativ – som koka-té, khat eller mindre skadelige ecstasy-varianter – før legalisering vurderes.
FTR er også i dialog med ungdomspartiene som har foreslått å regulere «alle» rusmidler etter risikoprofil, og anbefaler at de endrer denne formuleringen. Vi mener føre-var-prinsippet tilsier at man ikke bør åpne for salg av flere rusmidler enn det som er nødvendig for å redusere det illegale markedet og bruken av de skadeligste stoffene. Dette fordi vi ikke ennå har kartlagt skadevirkningene av alle rusmidler eller interaksjoner dem imellom, og fordi noen rusmidler som ikke er så farlige i seg selv, likevel er farlige i kombinasjon med alkohol eller andre stoffer.
Holmen bør merke seg at FTR ikke står for en spesielt liberal ruspolitikk, og har medlemmer og tillitsvalgte fra hele det partipolitiske spekteret. Vi er først og fremst opptatt av hva som virker, og mener – i likhet med en rekke eksperter innen blant annet medisin, økonomi og juss – at både kriminalisering av brukere og totalforbud mot etterspurte rusmidler har dårligere evidensgrunnlag enn helse- og sosialfaglig forebygging og ansvarlig regulerte markeder.
At narkotikabruken i Norge er lav sammenliknet med mange land, skyldes neppe forbudet, da dette hverken er særnorsk eller håndheves mye strengere i Norge enn i land med mer bruk. Det er dessuten ikke så imponerende når vi har det nest høyeste antallet alkoholbrukere per capita i verden, samt høyere forekomst av episodisk stordrikking enn andre land. Når vi i FTR mener folk også burde kunne velge tryggere rus enn alkohol, er ikke dette begrunnet i liberalisme, men folkehelse. Vi har for øvrig tatt til orde for en mer restriktiv modell for lovlig rusmiddelsalg enn dagens, etter inspirasjon fra Norsk Tipping, med kvotegrenser for hvor mye hver enkelt kan kjøpe. Om festglade NNPF hadde godtatt en slik løsning for alkohol, er uvisst.
En god debatt fordrer at vi tar utgangspunkt i hva aktørene faktisk mener, fremfor å basere oss på karikaturer og stråmenn. Det er forståelig at NNPF blir frustrert over å tillegges meninger de ikke har, men de vil trolig kunne få mer sympati hvis de unngår å gjøre det samme med sine meningsmotstandere. Generalsekretær Holmen er nå informert om hva FTR står for og ikke, og vi regner med at han tar innholdet i denne kronikken til etterretning. Dersom han i fremtiden skulle fortsette å komme med misvisende karakteristikker av vår organisasjon og dens mål, kan vi ikke lenger anta at det skyldes uvitenhet.