– Ingen hadde noen gang vært med på noe i nærheten av dette

I den stekende august-varmen står Ole Kristian Mobekk på dekket på skipet Siem Pilot et sted utenfor kysten av Libya. 300 migranter som nettopp er reddet fra en skrøpelig trebåt, skal forbi ham om bord på skipet. Det er sommeren 2015.

Prosedyren er lik for alle: Visitering, ransaking og registrering.

Politibetjenten fra Oslo politidistrikt jobber seg gjennom rekken av migranter. Så legger han merke til en umiskjennelig lukt fra to personer i køen. Ole Kristian har kjent lukten før, og den er ikke til å ta feil av.

De lukter død.

Helt uforberedt

En måned tidligere. 26. juli 2015 møter Mobekk og politikollegaene Kristin Kjensberg og Hans Waage, resten av mannskapet som skal reise ut med det norske supplyskipet Siem Pilot. Siden juni har skipet vært Norges bidrag i Operasjon Triton. Teamet skal drive redningsarbeid og grenseovervåkning i Middelhavet.

Kvelden før avreise går teamet gjennom en psykologsamtale, får tildelt utstyr og spiser middag sammen for å bli litt kjent før de reiser. Flyet til Italia går klokken åtte morgenen etter. De aner ingenting om at migrantstrømmen over Middelhavet skal eksplodere i løpet av juli og august. Det eneste de vet, er at det kommer til å bli varmt, ekstremt varmt.

Om bord venter en to timer lang overlevering fra mannskapet de avløser. Men ingenting kan forberede dem helt på det de skal inn i.

Sterke inntrykk

For Hans, innsatsleder i Agder politidistrikt, kommer den første sterke opplevelsen bare to dager etter at de legger fra kai. Da får Siem Pilot sitt første redningsoppdrag – en båt med 393 migranter om bord. Hans har ansvar for mob-båtene (mann-over-bord-båtene) som brukes for å tilnærme seg migrantbåtene.

Den første Hans tar imot, er en fire måneder gammel gutt.

– Da jeg fikk ham i armene, gikk det opp for meg hva dette egentlig var. Vi hadde forberedt oss, hatt samtaler og erfaringsoverføring fra et av de første teamene, men dette var jeg ikke forberedt på, sier han.

Han må svelge et par ganger mens han står på mob-båten med den lille gutten. Han vet ikke hva han skal gjøre med ham, men kort tid etter kommer også moren om bord og tar over.

På den andre båten de evakuerer, finner de et knapt ukegammelt barn – født om bord.

– Det er en grunn til at disse menneskene drar fra hjemlandet sitt. Det er mange barn om bord, også veldig små barn, og det er vel det jeg sitter igjen med som et av de sterkeste inntrykkene. Det må være fælt det du drar fra, når du tar sjansen på å dra over Middelhavet i en liten gummibåt eller en overfylt fiskebåt med småbarn og nyfødte, sier Hans.

Styrkesjef Lise Dunham, til daglig innsatsleder i Oslo-politiet, er leder for operasjonene til Siem Pilot. Hun forteller at det har vært mange sterke inntrykk.

– Det å se menneskelig nød på den måten, og se hva disse folkene utsetter seg for for å komme seg over til Europa, gir et annet perspektiv på diskusjonen enn hva man får her hjemme. Du kommer ned dit hvor du får det tett på og kan kjenne på frykten deres. Verden blir litt større av det, slår hun fast.

De døde under dekk

Det er lørdag 14. august når mannskapet på Siem Pilot, et skip med stor kapasitet, får spørsmål om hvor mange døde de har kapasitet til å frakte. Et italiensk marinefartøy har kommet over en overfylt fiskebåt som tar inn vann. Italienerne har reddet 313 levende migranter fra båten og hentet ut åtte døde.

Det blir anslått at det dreier seg om ytterligere 20 i lasterommet. Siem Pilot er utstyrt med likcontainer, og sier ja.

Kristin og Ole Kristian er sparringspartnere i mottaksapparatet, og har ansvar for prosedyrene migrantene skal gjennom. Det er nå Ole Kristian reagerer på lukten av to av migrantene.

– De lukter død, og en lukt man har kjent mange ganger tidligere på jobb. Det var ingen tvil om hva det var for noe. Det var bare forsmaken på det vi fikk senere på kvelden, sier han.

Mannskapet får beskjed om å konsentrere seg om å ta hånd om de levende først, og ikke tenke for mye på de døde. Fokuset er på at alt går ordentlig for seg i registreringen av de levende

Først klokken halv tolv om natten setter Siem Pilot i gang med å hente ut omkomne fra fiskebåten. Hans er en av seks, bestående av fire politifolk og to tjenestemenn fra Forsvaret, som har fått oppgaven.

Fra dekket går det bare én stige ned til maskinrommet som leder videre til lasterommet. Det er umulig å frakte likene gjennom den lille åpningen. Dekket må sages opp og kullosen luftes ut før de kan sette i gang. Sanseinntrykkene slår imot dem idet de får se kroppene.

– Da vi kikket ned, så det ikke ut som om de var så mange, kanskje mellom 10-15 stykker. Det var det vi klarte å se da vi åpnet dekket, sier Hans.

– Verst tenkelig

De gjør tekniske sikringer før selve arbeidet. Når mannskapet begynner å hente ut døde, blir det tydeligere og tydeligere hvor ille det har gått. Likene i lasterommet ligger oppå hverandre, flettet sammen i en haug.

Det er kun menn og temperaturen har gjort dem svært oppblåste. Lukten er overveldende, arbeidet er tungt fysisk og de må bruke kran for å heise likene fra trebåten til Siem Pilot. Arbeidet tar hele natten frem til morgenen dagen etter.

Til slutt har antallet døde i lasterommet steget til 41. Sannsynligvis var det gass fra motoren, blandet med lite oksygentilførsel, som gjorde at migrantene under dekk til slutt omkom av kullosforgiftning i de klaustrofobiske omgivelsene.

Det er vanskelig å forestille seg hvor trangt de har sittet.

Om bord har Siem Pilot etterlatte i live, som ikke aner hva som har skjedd under dekk. Mannskapet har forsøkt å skjerme dem ved å plassere de døde på siden, der migrantene på dekk ikke har utsyn. Realiteten treffer dem først når de ikke finner brødrene eller ektemennene sine. Kristin forteller at én jente på båten mistet hele tre brødre.

– Det er det verst tenkelige oppdraget du kan være borti, men vi gjennomførte det, sier Hans.

Viktig med kontroll

Som politifolk på en båt som Siem Pilot, er Kristin og Ole Kristian klare på at de er nødt til å tenke taktisk og operativt i møte med migrantene. Nøkkelen til suksess er kontroll.

– Det starter allerede i kontaktetableringsfasen. I det vi tar kontakt med båten, begynner vi å sirkle den inn samtidig som vi kommer nærmere, og gir tydelige ordre om hvordan de skal forholde seg til oss, sier Ole Kristian.

Å nærme seg fra flere kanter handler også om at migrantene ikke skal bevege seg over til én side av båten. Det har skjedd at mange personer på de overfylte, skrøpelige båtene har forflyttet seg til én side slik at de har kantret.

Forfatningen på migrantbåtene er dårlig, og sjokkerer mannskapet på Siem Pilot.

– De sitter over 200 stykker i en gummibåt med bare ett luftkammer. Punkterer båten, synker alle, og det er kun et fåtall som kan svømme. Vi tok en titt på luftventilene til noen av dem, og de er så dårlige at de nesten kan regnes som leketøy, sier Ole Kristian.

Også i den første dialogen med migrantene, må politifolkene være myndige. Folk som ikke gjør som Kristin og Ole Kristian sier, blir plassert bakerst i køen.

– Slik forstår de at det lønner seg å lytte. Førsteinntrykket deres av oss er nødt til å være at det er vi som bestemmer. Lykkes vi i det, går nesten alt annet av seg selv, sier Kristin.

Under redningsoppdragene står Lise Dunham på broen og samarbeider tett med militær rådgiver fra Kystvakten, kapteinen og NK-en sin, Ole Andreas Espås. Beslutninger underveis tas på grunnlag av situasjonsforståelsen mannskapet har der og da, og informasjonen ofte kan være mangelfull.

– Som styrkesjef må jeg ta avgjørelser på liv og død. Det går på prioriteringer underveis, og fremgangsmåte under redningsoppdrag. Jeg har mye fagkompetanse å spille på og sammen fungerer vi som et team også i K2-leddet. På dekk har jeg en meget dyktig NK med tung maritim erfaring. Vi utfyller hverandre godt, sier Lise.

Foreløpig har ikke liv gått tapt under Siem Pilots redningsoppdrag.

Kan være fatalt

Det er bare ti politifolk om bord på Siem Pilot, sammen med tjenestemennene fra Kystvakten, som også er bevæpnet. Skipet har kapasitet til å ha 800 migranter om bord – ved én anledning har de hatt 965.

– Blir det da krangling og slåssing, må ingen tvile på hvem som er sjefen. Det kan være fatalt om du ikke klarer å holde på kontrollen, sier Kristin, og fortsetter:

– Det kan oppfattes som en hyggelig ting å dele ut mat og ta vare på migrantene som hverken har spist eller drukket på lang tid. Det er ikke tilfellet. Det er overhodet ikke glamorøst. Du må hele tiden tenke «hvor står jeg og hvor er det sikkerhet?». Du må styre med hard hånd. Det er veldig krevende, og det gjelder også bittesmå barn og kvinner. Du må dominere dem for å kunne holde på kontrollen.

Det har skjedd at mannskapet har måttet gå inn i krangler blant folkemengden på dekk og legge folk i jern.

– Det har en veldig preventiv effekt på de andre, og det har skjedd på et par av toktene, men det er selvfølgelig ikke noe vi ønsker å gjøre, sier Ole Kristian.

Politifolkene forteller at samholdet mannskapet i mellom har vært eksepsjonelt.

– Vi har vært veldig flinke i teamet til å se hverandre i øynene og spørre «går det bra med deg?», sende folk rundt og passe på at de får i seg mat og vann. Selv om det så er å bare spise en halv banan eller sjokolade, sier Ole Kristian.

Italienerne kaller med et smil Siem Pilot for «The Happy Ship». Det har vært lite amper stemning om bord. Ifølge Kristin og Ole Kristian kommer det av at alle har vist dugnadsånd og motivasjon til å gjøre sitt beste. I tillegg tror de å leve så tett på hverandre har preget miljøet.

– Det handler nok også om at vi ble strippet ned til skinnet allerede første dagen. Det blir veldig spesielt når man står ved siden av hverandre i bare trusa, smiler Ole Kristian, med refereranse til de omfattende smittevernrutinene.

Også samarbeidet mellom politiet og Forsvaret har vært velfungerende.

– Tjenestemennene fra Kystvakten er vant til å gjøre vurderinger på havet, ting som vi i politiet ikke har forutsetning til å kunne noe om. De bidro med mange gode råd, og der kommer den teamfølelsen vi snakker om inn i bildet. Vi var et helt unikt team.

Blandede følelser

Stundene Kristin husker som en av de fineste, er vaktene på dekk i de tidlige morgentimene.

– Fra klokken fire til åtte på morgenen, når migrantene ligger og sover, så sitter du på dekk, ser den flotte soloppgangen og lurer på hva som skjer videre med dem. Så våkner de, ser kanskje land og kjenner glede. Da er det utrolig mange tanker som går gjennom hodet. Jeg reflekterte da også over hvor heldig jeg selv er. Jeg kan gå og legge meg, jeg kan spise den maten jeg vil og reise hjem til verdens beste land, Norge, sier hun.

Det er med blandede følelser at folk settes i land.

– Man vet jo ikke helt hva som skjer videre med disse menneskene. De er på flukt fra noe fælt, og har håp om å komme videre i livet, sier Kristin, og fortsetter:

– Det vanskeligste har vært å stå hele løpet ut, fra morgenen når du plukker dem opp og holder på hele dagen i den stekende varmen. Men du er ikke ferdig da, for da skal du på vakt. Du får kanskje noen timer hvile hvor du kan spise. Og så må du gi dem mat.

Transittiden fra Libyas kyst til Italia tar ofte to døgn. Da skal de gjennom en ny lang prosess, hvor migrantene må føres i trygt i land. Og det stopper ikke der.

– Da skal hele båten nullstilles, det vil si at den skal klores og vaskes og gjøres grønn igjen, slik at vi kan bevege oss fritt mellom de forskjellige sonene. Siem Pilot er delt inn i forskjellige soner, med strenge sikkerhetstiltak for å unngå smittefare. De som tror dette er en solskinnshistorie, må ha i bakhodet den enorme innsatsen alle om bord gjør. Det krever enormt mye disiplin av deg, sier Kristin.

Brukes som eksempel

Siem Pilot høster mye skryt for profesjonaliteten sin når de er i havn.

– Alle er der for å gi 110 prosent hele veien og det er ingen som stikker seg unna. Det er sånn politifolk er skrudd sammen. Målet vårt er å videreutvikle dette og innføre det på flere båter. Mantraet vårt er at vi skal ha norsk standard på alt det vi gjør og at det er tilnærmet perfekt. Det at vi får skryt gir mening og motivasjon til at vi jobber for å gjøre ting bedre og bedre, sier Ole Kristian.

Liasionene som var med på første tokt, meldte om store forskjeller i rutiner fra de ulike operasjonene.

– Nå kommer en fellesstandard for hvordan Frontex-båtene skal rapportere. De skal blant annet merke alle migrantene de leverer. Vi har fulgt den rutinen vi har etablert for merking og våre rapporter har blitt trukket frem som de beste, sier Ole Kristian.

Mannskapet var ikke klar over all oppmerksomheten oppdraget fikk før de fikk norske medier om bord i fjor.

– Da vi var ute på den balja i så mange dager, fikk vi ikke med oss alt som skjedde i mediene. Vi jobbet og sto på, men da mediene kom om bord, vi fikk respons og alle begynte å bry seg. Det var da vi forsto alt. Man hadde følelsen av at man hadde vært med på noe viktig. Det har vært fint å være med, og Norges reaksjon på arbeidet vi har gjort har vært overveldende. Det var også sterkt å komme hjem, sier Ole Kristian.

I midten av november returnerte mannskapet på Siem Pilot for denne gangen. Da ventet julefeiring i trygge og hjemlige omgivelser.

I januar reiste mannskapet ut på tokt på nytt.