Ingen takknemlig oppgave

En bokstav er skiftet ut, Anundsen har blitt til Amundsen og fire dager før julaften fikk Norge ny justis- og beredskapsminister. Per-Willy Amundsen skal styre norsk politi fram mot valget 11. september neste år. Men hans forgjengers over tre år i sjefsstolen, viser at det ikke er noen enkel oppgave.

Da Anders Anundsen i går overleverte nøkkelkortet til Per-Willy Amundsen, skjedde det bare timer etter at den siste rapporten han signerte som justis- og beredskapsminister ble offentliggjort. I rapporten med navnet «Justis og beredskap fra A til Å, 2013–2016» lister Justis- og beredskapsdepartementet opp hva de har fått til etter regjeringsskiftet i 2013. Anundsen skriver det ganske så direkte i forordet i rapporten:

«Noen ganger er det viktig å ta en fot i bakken, som det så fint heter, for å se om det arbeidet som gjøres bærer frukter.»

Så starter den 30 sider lange oppramsingen.

Denne øvelsen, der Anundsen noe desperat prøver å få fram det han har fått til som minister, har han forsøkt også tidligere. I juli inviterte han til presseseminar der han ga mediene en leksjon i hva regjeringen hadde gjort på beredskapsområdet. Den mye omtalte skrytevideoen fra 2015 stiller i en klasse for seg selv.

Det virker som om det har irritert Anundsen at resultatene av arbeidet hans ikke har blitt så synlig som han har ønsket. Da statsminister Erna Solberg takket ham av i går, passet hun også på å nevne at ikke alt man får til som justis- og beredskapsminister er synlig for andre. Solberg pekte på en oppbemanning av PST, som enkelte mener har bidratt til å knuse det som fantes av ekstrem islamisme her til lands. Anundsen fikk omsider også fart på planene om å anskaffe helikoptre, styrket beredskapsressursene, satset på kriminalitet mot spesielt sårbare grupper og uttransporterte flere utlendinger enn noen gang. Viktige saker for Frp-statsråden.

Anundsen har vært tilgjengelig for fagforeningene i politiet og engasjementet hans for etaten har virket oppriktig. Men det han har gjennomført har ofte druknet. Som justis- og beredskapsminister sleit Anundsen i blant annet asylbarnsaken, som endte med at han nærmest gikk under jorda et par måneder og fikk kraftig kritikk. Som minister for politiet har hans resultater blitt overskygget av tre store utfordringer:

1. Pengemangelen i norsk politi. Anundsen har økt pengebruken med flere milliarder, men pengeslukene er for mange til at det merkes med flere politifolk i gata. IKT-krise, store nasjonale prosjekter, underskudd og utstyrsetterslep i distriktene. Anundsen har ikke fått nok penger ut i politidistriktene, men det er langt fra bare hans skyld.
2. Politireformen. Politiet skal komme nærmere publikum, blant annet ved å sentralisere enheter og ansatte. Det henger ikke på greip for mange. Reformen har vært et prestisjeprosjekt for Anundsen, men arvet av Grete Faremo og solgt inn av politidirektøren. Anundsen har fått slite med troverdigheten. Reformen koster også masse penger – og det er dårlig timing for en økonomisk presset etat.
3. Byråkratiet. Fremskrittspartiet har alltid gått til krig mot byråkratiet. Men tross at politiet har blitt pålagt å avbyråkratisere og effektivisere for flere hundre millioner i den blå-blå regjeringens styretid, har Politidirektoratet est ut. Et økende byråkrati sentralt, samtidig som politidistriktene strupes økonomisk, er ikke akkurat politikk i god Frp-ånd.

Tross at Anders Anundsen satt lenger en gjennomsnittet av Norges justisministre og kommer fra lov-og-orden-partiet Frp, var hans dager som politiminister preget av motstand. De tre utfordringene ble han til slutt kvitt ved å sende de videre.

Nå er det Per-Willy Amundsen som risikerer å sitte med skallebank. Anders Anundsen ble ikke kvitt de tre hodepinene på sine 1161 dager. Per-Willy Amundsen har bare 265 dager til valget. Det kan vise seg å bli en utakknemlig og smertefull oppgave.

LES OGSÅ:

• Kommentar: Gi oss noen ord vi forstår