Kritisk til at Spesialenheten ikke ville verne politifolks identitet

Koksvik har spesialisert seg på skjerming av identitet og anonymisering av ansatte i politi- og lensmannsetaten, et tema som også har overføringsverdi til andre yrkesgrupper. Hun er kritisk til en generell oppfatning av at politiansatte slås sammen med begrepet «politiet» når det snakkes om hvor mye politiet skal tåle.

– En ting er at politiet som organisasjon skal måtte tåle innsyn og kritikk. Men er det riktig at ansatte i politiet på individnivå skal tåle like mye som politiet som organisasjon? spør hun.

Koksvik utfordrer Spesialenheten etter at de frigir identiteten til politifolk, til tross for åpne trusler på Internett.

– Hvorfor skal politiansatte tåle dette, og hvor mye skal de tåle? En ting er hva de må tåle av risiko i sin tjenesteutøvelse, men mener Spesialenheten at de er forpliktet til å måtte tåle tilsvarende på fritiden? Og hvilke konkrete undersøkelser var det Spesialenheten faktisk foretok seg i tilknytning til politifolkenes anmodning om skjerming i denne saken? Foretok Spesialenheten en tilstrekkelig risikovurdering? Jeg lurer virkelig på hvilken vurdering de gjorde opp mot straffeprosesslovens paragraf 242 om unntak fra innsyn. Vi har kunnskap om at truslene begynte å komme inn synlig for tjenestemennene samme dag som hendelsen fant sted.

LES SAKEN: Da de store hundene angrep, så ikke politiet noen annen utvei enn å skyte

– Ble stående alene

Koksvik, som gjennom et forskningsprosjekt har inngående kjennskap til saken der to politifolk avlivet to hunder, mener det oppsto en uhåndterlig situasjon i kjølvannet av det hun beskriver som en «kampanje» på Facebook, og på nettstedet hundeeieren opprettet.

– Det ble så mange trusler, at det var for mye for den enkelte tjenestemann å håndtere. De ble stående alene, uten mulighet til å følge opp og uten reell støtte. Jeg er kjent med at det var hendelser utenfor boligen til den ene tjenestepersonen, det kom flere meldinger inn på den ene tjenestemannens skjermede Facebook-område, og det ble opprettet en blogg der flere støttespillere til hundeeieren tar kontakt med politibetjentene og hvor det kommer truende meldinger, sier Koksvik, og fortsetter:

– Når folk får seg til å skrive «Burde gjøre det samme med tjenestemennene som med hundene», «Burde skutt de opp og ned» og «Burde vært lynsjet», så er dette langt over det politiansatte skal akseptere. Når dette er satt i system, er det langt over det noen av oss bør måtte akseptere.

Juristen reagerer også på at folk flere ganger ble oppfordret til å komme med opplysninger om tjenestepersonene, noe som kunne bidra til å ramme dem på ulike vis.

– Dette kommer som en konsekvens av at Spesialenheten friga identiteten til politifolkene, i tillegg til at de nå blir saksøkt. Her mener jeg Spesialenheten har vært for ivrig etter å utgi politifolkenes identitet, i stedet for å hatt fokus på å verne politifolkene – i hvert fall inntil adekvate undersøkelser rundt det totale risikobildet hadde blitt gjennomført. Dette gjorde at politifolkene begynte å ta forhåndsregler, og det påvirket familiesituasjonen, sier hun.

Uforståelig begrunnelse

Koksvik er kritisk til at Spesialenheten avslo tjenestemennenes anmodning om å få skjermet sin identitet, uten at Spesialenheten begrunnet avslaget på en forståelig måte overfor tjenestepersonene.

– Spesialenhetens saksbehandling viser at det er høy terskel for å få innrømmet anonymitet. Det mener jeg korresponderer med det faktum at det kun er i unntakstilfeller at politiansatte ber om dette. Det betyr at når det kommer slike anmodninger, bør Spesialenheten undersøke om det er grunn til å innrømme dette. De bør undersøke om det kan skje noe i etterkant. De bør gjøre en bredere vurdering enn kun det straffeprosessuelle, og også vurdere personvernrettslige hensyn som også politiansatte er vernet av. Spørsmålet er om Spesialenheten har vurdert de personvernrettslige hensyn i det hele tatt.