Lønnsoppgjøret gjorde oss til lønnstapere igjen – men det finnes en mulighet

Sett i lys av det sentrale lønnsoppgjøret og resultat i rammen på 2,8 prosent, ligger man på konsensus av det frontfagene fremforhandlet i medio mars. Tilsynelatende er resultatet hverken bra eller dårlig – men hvis man går i dybden, hva har man egentlig da? Jo svekket kjøpekraft nok en gang – stikk i strid med PFs uttalte mål i 2018.

Flere grupper har brutt med konsensus i frontfagene – deriblant journalister og finansnæringen.

Årets lønnsoppgjør skulle være PF sin store satsning, utligning av lønnsforskjeller innad i staten, heving av lønnen til etterforskere og andre lavtlønnede politibetjenter. Heving av taket på hva som er pensjonsgivende på variable tillegg var også et viktig mål.

Min påstand er at bare et av disse punktene delvis oppnådd – det er heving av hva som er pensjonsgivende på variable tillegg. Der klarte man å heve taket fra 56.000 til 66.000 pr år. Godkjent. Men dette gjelder jo selvfølgelig kun dem som jobber turnus og ikke etterforskeren som jobber 8 til 16. For meg så virker det om at forhandlingsutvalget i Unio har vært livredd for at lønnstabellene i staten ville blitt endret og brukt all energien på dette.

Det som ikke er godkjent er at staten dikterer hva og hvor mye som skal inn i lokal pott kontra sentrale tillegg. Siste årene har man opplevd staten som mer høyrevridd, der man jobber arbeidsgiver og ikke for arbeidstakeren. Dette gjenspeiles i stadig større potter til lokale forhandlinger, og en retorikk som truer arbeidernes rettigheter.

Kort oppsummert får omtrent alle politibetjenter ca. 5000 kr mer i årslønn – dette utgjør ca. 1,25 prosent. Mens lønnstrinn 68 for eksempel får i overkant av 7000 kr.

Neste steg er lokale forhandlinger – her ligger det omtrent 1,2 lønnstrinn pr. snute, eller mellom 1,4 og 1,5 prosent, i potten. Dette overføres til lokale forhandlinger. Ser man i et historisk perspektiv, har lokale forhandlinger være noe for politispesialisten, lederen og andre som på finurlig vis har klart å argumentere for høyere lønn. Det er ikke politibetjenten som utfører risikofylte oppdrag i felten eller etterforskeren som kikker gjennom bilder av seksuelle overgrep av barn, som klinker til med noen ekstra lønnstrinn på vegne av resten av styrken.

Majoriteten av politistyrken er PB1, 2 og 3. Svært mange kommer aldri lenger enn til PB3 av ulike grunner og prioriteringer. Her er det svært mange som aldri kommer lengre enn ca. lønnstrinn 52.

Jeg forstår PF sin tanke og visjon om lønnsglidning og stimulanse til opprykk og kompetanseheving. Men lønnsforskjellene begynner å bli store innad i etaten – og hvem kjemper kampen for politibetjenten? Kampen kjempes kanskje – men det blir i hvert fall ikke kommunisert utad og til nå har det ikke bæret frukter for å si det mildt. Syntes denne prosessen er altfor lite transparent.

Jeg savner virkelig informasjon fra PF om hovedoppgjøret og hva ble resultatet og hva det betyr for den enkelte. Man kan bruke en halv dag på å lese og tolke møteboka, dette gidder de færreste. Hvorfor det er slik kan man bare spekulere i – jeg tror rett og slett man er svært skuffet over resultatet. Dette fordi vi er langt unna målet om å sikre majoriteten av medlemmene noen som helst form for kjøpekraft.

Reallønnsnedgang  +/- 8 prosent siden 2012?

Det har vært 12,4 prosent konsumprisstigning (KPI) fra medio 2012 til 2017. Grunnlønna til en PB1 har steget med 18.200 kr på seks lønnsoppgjør, (Ltr 40). Skulle man vært ajour med KPI, skulle lønna til PB1 (ltr.40) vært 402.001 kroner pr. 1. mai 2017.

Dette tilsvarer en reallønnsnedgang på hele 26.100 kr eller vanvittige 6,49 prosent i REALLØNNSNEDGANG.

Og dette var FØR lønnsoppgjøret og medio juni 2017. Siste 12 mnd. endring til april 2018 – er KPI steget hele 2,4 prosent. Dette kan du legge på det forrige tallet: 6,49 prosent + 2,40 prosent = 8,89 prosent. Trekker du fra de skarve 5000 kronene vi fikk i årets lønnsoppgjør, sitter vi med en reallønnsnedgang på pluss minus 8 prosent.

KPI, det vil si hva jeg og du betaler for varer og tjenester, blir litt dyrere hvert år og vi bevitner nå den høyeste prisstigningen på svært mange år, især siste 12 mnd.

Derfor var det knyttet stor forventning til årets lønnsoppgjør, der endelig skulle ta igjen litt av det tapte. Man har i tillegg fått den planlagte pensjonstilværelsen på hode – og usikkerheten rundt dette.

«Vi har fått gjennomslag for viktige krav og et resultat som sikrer økt kjøpekraft for våre medlemmer, sier forhandlingsleder i Unio stat, Petter Aaslestad»

Dette står i sterk kontrast til mine funn.

Kjøpekraften innad fra april 2017 til april 2018 – er 0,4 prosent HVIS alle hadde fått 2,8 prosent. Nå ender nok de fleste av oss på ca. 1,25 prosent – hvis ikke DU sender inn lønnskrav til din fagforening i de lokale forhandlingene.

Her må man begrunne for overnevnte – reallønnsnedgang. PF som du og jeg betaler ca. ett lønnstrinn +/- (6000) pr. år i medlemskontingent til, kan nå få merke trykket fra alle politibetjenter som aldri sender inn lønnskrav eller mottar andre særfordeler. Poenget mitt er at styrken som utgjør stammen i norsk politi, ikke setter krav til sitt særforbund. Vi er for snille, kan for lite om lønnsforhandlinger og blir forbigått i det stille. 

Pensjon er livslønn – har vært argumentet i forhandlingene med staten i alle år. Hva skjer når de nå fjerner denne «livslønnen», hva kompenseres politifolk med etter at staten nettopp har brukt dette argument i så mange år.

Hovedargumentet for at politiet har hatt lav grunnlønn, er nettopp livslønnen som man blir premiert med hvis man kommer seg levende og med helsa i behold gjennom 30 år i politiet.

Definisjonen på lavtlønnet arbeid er samlet årsinntekt under 418.000 i året. Nå mottar vi et ATB tillegg på ca. 34.000 pr år, dette som en kompensasjon for å bryte arbeidsmiljøloven gjentatte ganger. En PB1-etterforsker med alle tillegg er da fra 1. mai 2018, lønnet 414.000 kr i året, 4000 under grensen for lavtlønnede yrker.

Årets lønnsoppgjør sender politibetjent rett ned i det lukrative selskapet som assistenter, ufaglærte, frisører og andre uten særlig utdanning eller ansvar har i årslønn. Det er et forferdelig signal til morgendagens politi.

Yrker man ofte liker å sammenligne seg med, er for eksempel sykepleieryrket, der ansvar, belastning, skift og helgearbeid er stikkordene. En nyutdannet sykepleier med 10 års lønnsansiennitet (ansiennitet som blir jobbet opp før utdanningsløp) ligger på mellom 465.000 og 485.000 kroner. Dette er lønn hvis man jobber 37.5 timer dag.  Viser og til innlegget i Politiforum av politibetjent Andersen 29. mai 2018, som tar opp nettopp dette tema.  

Hvorfor har det blitt slik?

En PB1-stilling i ltr. 40 har hatt en gjennomsnittlig lønnstigning på 0,99 % siden 2012. (sentraloppgjøret 2018 ikke medberegnet). Når man tillegger et lønnstrinn på ca. 1 % hvert år fra en referansesum på 360.000, skjønner de fleste at dette blir småpenger sammenlignet med hva konsumprisindeksen legger på seg hvert år.

Årets lønnsoppgjør er ikke ferdig, lokaloppgjøret gjenstår. Dette er en oppfordring til alle politibetjenter om å synliggjøre deres lønnsbehov. For en politibetjent ble sentraloppgjøret en skuffelse, igjen.

Så send inn lønnskrav og be gjerne lokal PF-tillitsvalgt om hjelp. Det er din rett, politibetjent!

Kilder:

• Regjeringen.no
• Unio.no
• PF.no
• SSb.no
• Norsk sykepleierforbund